Jeg hører subbende skritt i gangen, Jeg hører et språk jeg ikke forstår. Det er Parkisonsk og ligger ikke i Google Translate. Jeg leser en artikkel i Trønderavisa som forteller om slett behandling av en Parkinson pasient på et av byens sykehjem. Jeg ser skjelvende hender og glemmer galgenhumoren jeg er utstyrt med. Jeg har fått et opphold på fire uker på Kastvollen i vakre Inderøy kommune, de er spesialister på sykdommen. Jeg tror helt sikkert det vil hjelpe meg, men baksiden av oppholdet er at man ser seg selv om noen år, eller kanskje kortere enn det. Jeg kjenner frykten kommer snikende opp ryggraden. Rett ved siden av meg blir en pasient hjulpet med å spise. Jeg kjenner mismotet prøver å gripe tak i meg, men smetter unna. Jeg orker ikke være en sutrer eller la negativiteten vinne. Selv om jeg vet jeg vil tape en dag håper jeg inderlig at jeg vil klare å skrive noen ord på tastaturet. Ord gir meg styrke og å skrive dem gir meg glede selv om tekstene noen ganger har en skygge liggende over seg. Jeg kjenner gleden når noen gidder å lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.