Farvel Sokna

 

Jeg sitter litt i bilen før jeg rygger ut fra gårdsplassen. Det er siste gang jeg kjører fra huset. Jeg kom til Sokna da jeg gikk i femte klasse. Jeg ser tilbake på mange gode minner og opplevelser. Jeg tenker på skoletiden og klassevenner, Jeg tenker på tiden i speideren og starten på et langt Røde Kors liv. Jeg tenker på hytteturene, flørtingen med flotte jenter, livet i "brakka" der vi spilte kort og planla helger og turer.  Fisketurene og skitrening i slalåmbakken og helgeturene til Norefjell. Her lærte jeg å kjøre bil. Her lærte jeg å gjemme røyken så ikke presten som var en streng mann i bygda skulle se at vi smugrøkte. Her lærte jeg å kle meg godt da gradestokken nærmet seg minus 50. Her lærte jeg at vi ikke var udødelige og at venner ble borte i hendelser. Her lærte jeg at en lærer kunne mobbe elever, mens en annen lærer (Laukvik) tok vare på oss og var modig nok til å ta oss med på en spennende skoletur til Sørlandet. Jeg husker de utallige timene vi satt i bilene våre nede i sentrum og håpte på at den ene spesielle jenta skulle komme og spørre om å få sitte på. Jeg husker de ikke helt lovlige turene i elva der vi krepset før det var lovlig. Jeg husker speiderturen der vi lagde skogbrann og jeg husker turen der vi fant bjørnespor og at det ble slått opp i Ringerikes Blad, så viste det seg å være harespor. Jeg takker dere alle for tiden jeg hadde på Sokna. Nå blir de fleste båndene til bygda jeg fikk dele med dere en god del av livet knyttet opp, men noen vil jeg beholde livet ut. Når nå foreldrehuset blir solgt blir det sterkeste båndet til bygda revet av. Takk for meg.