Speltid på Stiklestad

I elleve år har jeg vært en del av hæren i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Det er i seg selv ingen bragd og det er ikke det det handler om denne gangen. Det handler om å få være med. Det handler om å klare å være med. For første gang innser jeg at skavanker som en amputert fot og Parkinson hemmer meg. Det er kaldt i Trøndelag for tiden, men det var ikke derfor jeg skalv og ristet der jeg satt bak ei bu og ventet på at jeg skulle komme fram og spille hærmann. Og selv om det er kaldt så varmer det å høre at mine medspillere i hæren ser at jeg sliter og møter opp med gode ord og motivasjon. Jeg er stort sett et menneske med masse humor og rare innfall, men i helgas øvelser kjente jeg på at kroppen ikke ville det jeg ville. Jeg kjente et stikk av sorg for ikke å strekke til. Jeg vet at det er jeg selv som setter grensene og jeg er veldig takknemlig for at vi som har noen skavanker får lov å delta på Spelet. Det er en opplevelse jeg unner mange. Masse humor, vennskap, men også en alvorlig side som ivaretakelse når spelvær og glatte gressvoller prøver å nedkjempe lysten til å være med. Det er lett å sette seg ned og se de unge sprette opp og ned bakkene og tenke at sånn vil jeg også være. Noen faller, men er på beina like raskt. Faller jeg så slår det ut på jordskjelv målingene på Kjeller. Sistnevnte var selvfølgelig en morsomhet for å dekke over at jeg er litt trist over at helsa bremser iveren over å være med. Det er utrolig godt å ha mange venner på Spelet som bryr seg om vi andre har det bra. Takk til dere. Nå har jeg ikke tenkt å gi meg sånn uten kamp. Det blir mitt lille slag på Stiklestad.