Klokka

 

Jeg har arvet pappa og mammas bryllupsgave. Ei gammel klokke som har vært med meg hele livet. Jeg sa tidlig i livet at den ville jeg arve. Nå henger den på veggen min og tikker videre og slår sine slag med vakker klang en gang i timen. På en måte tar den livet videre for de jeg har arvet den fra. Jeg vet at dette var en kjær gave for mine foreldre som jeg nå har overtatt, hvert slag minner meg om dem. Jeg føler litt på at jeg egentlig har ranet et liv ved å fjerne den fra veggen der den hang hjemme i mine barnedomshjem og senere i mine foreldres hus. Den må stelles og trekkes med jevne mellomrom, alt er mekanisk og vakkert laget. Det er rart at ei klokke skal vekke så mange minner der den tikker i sin egen rytme og liksom tar sats for å fortelle meg at klokken nå tolv. Den er så gammel at den ikke har hørt om klokken 1400 eller 2400. Den slår like mange slag enten det er to om natten eller to om dagen. Det har den gjort i 70 år. Nå håper jeg den skal telle tiden jeg har igjen og slå sine hjerteslag i takt med mine - et liv minutt for minutt.