Et Spel er over

 

Spelet om Heilag Olav er over for i år. Mellom 11000 og 14000 har sett årets forestilling. I tre uker har profesjonelle og amatører gjort alt de kan for å gi tilskuerne en fin opplevelse. Det følte jeg at vi greide. Selv hadde jeg gleden av å få ti-årsmerket for deltakelse. Ikke noen stor bragd når men vet at mange har vært med i 25, 40, 50 og 60 år. Hvorfor er vi med på dette? Hvorfor bruker mange ferien sin til dette? Det er vanskelig å si, men for min del er det vennskap, samholdet mellom proffer og amatører. Det å være med på å skape en opplevelse for deg som ser på. Spelet har holdt på siden 1954 og om åtte år er det tusenårsjubileum for slaget på Stiklestad. Det flotte med Spelet er at vi kan delta med den kroppen vi har. De finner en plass til alle. Jeg måtte dessverre kaste inn håndkledet. Det ble for tøft med både amputert fot og samboer Parkinson på slep, men det stoppet ikke muligheten til å delta med skriverier fra livet bak scenen i "rollen" som krigskorrespondent. Jeg er takknemlig for at det også er brukt for en skrøpelig kropp. Som far er jeg stolt over å ha med en sønn på scenen. Nå er det et år til neste gang vi møtes og jeg gleder meg allerede. Takk for i år.