Ulende sirener, nød eller øvelse.?

En sirene fra et utrykningskjøretøy høres i det fjerne. Den kommer nærmere og passerer kontoret mitt. Jeg ser den ikke, bare hører den og ser blå blink i en speilglassrute. Etter noen minutter kommer det en ny. Jeg tenker at akkurat nå er det mennesker i nød et eller annet sted. Akkurat nå kaster en journalist seg over telefonen og ringer politiet og en fotograf er på vei ut. Akkurat nå ligger kanskje noen i store smerter, eller at noen sitter fastklemt i et bilvrak, der drivstoffet dunster og blander seg med lukten av blod. Kjenner jeg er tilbake i et tidligere yrke. Kjenner igjen følelsen av å nå fram i tide på en sikker måte. Husker utfordringene i trafikkbildet og stillheten til sidemann. Årvåkenheten som hele tiden måtte være på plass. Blikket som vekslet mellom trafikkbildet langt framme, så nært, så til siden på fotgjengerfelt. Her er det ikke plass til å feile. Så kommer det nye sirener, bilen er på vei tilbake, kanskje på vei til sykehuset med en skadet person. Blålysturer var spennende og utfordrende den gangen jeg hadde det som yrke, men nå på sidelinjen skaper den minner og uhygge. Vi er så «heldige» at vi bor i en by dere utrykningsfolket blir lært opp i utrykningskjøring både for ambulansepersonell og for politi. Dermed har vi «utrykninger» mange ganger daglig. Det er nesten så vanlig at vi snart ikke legger merke til sirenene, kanskje mister vi litt respekten også. Det er jo bare trening og da gjør det vel ikke noe om de får en ekstra utfordring. Det er ikke til å stikke under en stol at mange er lei av å være testbanen til utrykningspersonell. Da er det viktig å huske på at neste gang kan det være at de samme menneskene som har øvd på dette skal bistå akkurat deg og da kan det jo hende at det er greit at de er godt øvd. Jo, jeg ser muligheten i at de kunne fordelt det på flere byer, men tenk så kjekt da. De blir lommekjent i vår by.