Vennskap, bekjentskap og kjennskap

En virtuell bamseklem dukket opp på Messengers i dag. Klemmen var fra ei trivelig jente som jeg nylig fikk kontakt med på nett. Hadde ikke snakket med henne siden ungdomstiden. Facebook er flott slik. Gamle kjente dukker opp, folk som var gode venner i barndommen og ungdomstiden dukker plutselig opp etter et halvt århundre. Dette fikk meg til å tenke. Kjenner jeg egentlig disse menneskene lenger? Er det ikke det som vi en gang reiste fra vi kjenner. Jeg har i hvert fall forandret meg på disse årene. Noe har sikkert blitt bedre og noe mye verre. Jeg opplever å treffe igjen personer jeg gikk på barne- og ungdomsskole med, folk som jeg gikk på folkehøgskole med og folk jeg har studert sammen med. Jeg holder bra kontakt med noen enkeltpersoner på steder jeg har bodd. Noen ganger lengter jeg tilbake til disse stedene, men er det stedet eller miljøet som var jeg lengter tilbake til? Har jeg det ikke bra her jeg er? Kanskje er det mine Vestlandske røtter jeg lenger til. Jeg har gjennom jobber og verv truffet mennesker i mange miljøer. Noen har blitt varige venner, noen trodde jeg var varige venner, andre forsvinner bort når jeg sluttet i verv og jobb. Jeg har mange jeg vil kalle venner, men de også sirkulerer i en ring sammen med meg, nesten som en reinsflokk som er samlet. Vi er der alle, noen nært og andre i ytterkanten. Så er det den store skaren utenfor som jeg mer vil beskrive som bekjente, men noen av disse er også venner. Ikke nære venner, for de er få. Jeg kjenner en prest som en gang sa. Det er ingen som ringer på døra mi og spør om vi skal gå på kino? Han har helt sikkert en stor skare bekjente, men kanskje var savnet etter å gå på kino med en venn et signal om at vi burde være flinkere til å oppsøke gamle kjente. Jeg vet jeg er for dårlig til det.  Uansett, bamseklemmen på Messenger i dag varmet hjertet og sendte tankene tilbake til ungdomstiden.