Bil og kjøreglede

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til en bil. Det har alltid vært et fremkomstmiddel. Det er fram til nå. Går det virkelig an å bli glad i en bil? Jeg har faktisk begynt å lure på akkurat det. Bilen min har vært mye på verksted i det siste, der motoren blant annet ble byttet på grunn av en sjåfør som ikke så en skarp stein. Den steinen førte til bilens hjertestans, men dyktige fagfolk fikk den i gang igjen og jeg kjente faktisk gled over å sette meg inn i bilen jeg har blitt storfornøyd med. Fikk både leiebil og lånebil som sikkert var gode erstattere, men de var ikke som lille Caddy, spesialinnredet for min gale hobby- geocaching. Jeg måtte jo først ut og be om unnskyldning for at jeg ikke så steinen, men det brydde ikke bilen seg om i det hele tatt. Den bare blunket litt med lysene og lot motoren male jevnt og trutt. Jo, jeg tror jeg har blitt glad i bilen. Den første av alle de bilene jeg har hatt. Jeg er litt sur på de som styrer, først anbefalte de å kjøpe diesel, så legger de på avgifter akkurat på denne type bil og prater om å forby dieselmotorer. Kanskje det var et ledd i politikken. Få flest mulig til å kjøpe diesel først, så avgiftsbelegge den mer en bensinbiler. Det er ikke Caddys skyld. Jeg kommer til å ha den så lenge den vil rulle. Så lurer jeg på, dersom man blir glad i en bil, er man da bilfil? Det skal jeg lure på i helga.