Broen

Broen

Jeg gikk hjem fra jobb i dag. Det i seg selv er en liten sensasjon, men det er ikke det som dette skal handle om. På veien hjem må jeg passere elva. En vanlig norsk elv, med en vanlig bro over. Jeg var ikke kommet mange meterne utpå broen før plutselig tankene føk til London og en betydelig bredere elv og et ennå lenge fortau. Jeg vurderte sjansene min for å komme unna dersom en av de tett kjørende over broen i rushtiden ville finne på å kjøre meg ned. Antakelig veldig liten. En vei bort er å hoppe over rekkverket og lande i elva. Selv om jeg ikke er redd for at terroristen skal ramme akkurat meg, så har han altså gjort det likevel. Han har fått meg til å tenke på udåden da jeg gikk over broen. Han har oppnådd å skape frykt, riktignok bare en svak tanke. Jeg tror at det vil være umulig å krysse Westminister Bridge og ikke tenke på det som skjedde der. Jeg tror at hver og en som går over der i lang tid framover vil tenke tanken på hva de skal gjøre om det kommer en bil farende. Vil de klare å komme unna? Vi kommer til å reise til London på ferie. Vi kommer til å reise til Paris og vi kommer til å reise til Stockholm, men innerst inne ligger en bitte liten kime til frykt. Nordmenn er over alt, bare legg merke til neste gang terroren rammer oss. Det er alltid en nordmann ganske nært. Det er denne frykten vi må overvinne og ikke la komme opp i dagen. Da vinner terroristen. Likevel er det god beredskapstenkning å tenke gjennom hva du vil gjøre dersom du kommer opp i en slik situasjon. Jeg kom meg over broen, ingen av de femti bilene som kom imot ville meg noe vondt