Krise

Virksomheten din er inne i en krise. Mediekrise, omdømmekrise, faglig krise og tidskrise for å nevne noen. Likevel er det slik at vi oppfatter dette svært forskjellig alt etter hvor vi er i systemet og hvilke roller vi innehar. Ved større virksomheter vil en krise mest trolig oppfattes svært forskjellig alt etter ståsted. Det vil være lett for ledelsen å si at hele virksomheten er rammet. Det er en påstand som sikkert er lett å komme med, siden det føles slik fra det ståstedet. En krise som ikke føles på kroppen, blir ikke oppfattet som en krise. Det er som å si, «Det er vondt å gå til tannlegen». For meg er det det, men for andre er det ikke vondt i det hele tatt. Er vi for opptatt av at vi er i en krisetilstand vil det kunne forsterke følelsen av å være i en alvorlig krise og være selvdestruerende. Jeg liker å beskrive en krise som en stein som blir kastet ut i stille vann. Den kommer overraskende. Det gjør vondt å stå der steinen treffer og det blir mye opprørt vann rundt nedslaget. Så kommer ringene i vannet, jo lenger ut i ringsystemet man befinner seg, jo mindre oppfattes det som det er en krise. I vårt samfunn kastes det daglig slike steiner i en eller annen sammenheng og nye ringsystem oppstår. Da øker selvfølgelig følelsen av å være i en krisetilstand og der ringene møtes vil det kunne oppstå sterke krefter, i verste fall en katastrofe. En katastrofe defineres som en hendelse som er større enn det vi kan håndtere i daglig drift. Krise er en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt eller en plutselig forandring.  Denne forandringen kan til og med være et gode. Jeg jobbet en gang i helsevesenet og opplevde at alle mennesker var skadd eller syke, men det var jo ikke sant. Det var kun fordi jeg jobbet mye med akkurat denne gruppen mennesker. For en leder for de som står midt oppe i en hendelse så vil det bli opplevd som en krise. For de som står lenger unna hendelsene og ikke opplever alle krisene til daglig er det viktig å støtte opp og skjønne at for noen er det vondt å gå til tannlegen. Vi må uansett prøve å ikke havne i en situasjon der selvbildet blir for dårlig og selvdestruerende. Det er viktig å finne de gode løsningene og bruke disse til å bygge opp selvtillit enten det er deg selv, ledelsen eller virksomheten.

De tre M-er

Når vi snakker om verdier innenfor krisekommunikasjon og hva som kommuniseres ut, har vi de tre M-er

-          Menneske

-          Miljø

-          Materiell

De tre M-er er en huskeregel for hva vi skal kommunisere ut ved en hendelse. Menneske står øverst, så da vil det ha størst verdi. Miljø kommer på andre plass og så det materielle. Vi sier altså ikke at bilen ble totalvrak da den skled på det glatte underlaget og tre personer ble livstruende skadet. Vi sier det motsatt. Tre personer kom alvorlig til skade da bilen de satt i skled på det glatte føret. Bilen ble totalvrak i utforkjøringen.

Det er flere år siden jeg stilte spørsmålet:

-Vil denne verdirekkefølgen være slik bestandig? Vil menneske og miljø bytte plass?

Jeg har lyst til å stille spørsmålet igjen. Er ikke miljø og menneske to likeverdige verdier og om vi ikke klarer å snu den negative utviklingen? Vil det ikke være en tanke å sette miljø foran menneske? Kjenner selv at det er vanskelig å tenke den tanken. Det kan for eksempel bety at antall barn i hver familie bør reduseres. Det er en mulig miljøtankegang, men det svir i hjerte å tenke den. Jeg har tre barn selv, men for oss i Norge er det ikke så farlig med tre unger. Folketallet minker her, men tenk om alle i Kina skulle fått tre barn i hver familie. Det går ikke og tenk om alle familier i Kina, India og Afrika skulle fått en og to biler hver. Det går slettes ikke an. Huff da, jeg er visst i full gang med å tenke miljø foran menneske. Det var ikke så vanskelig når jeg kom meg ut av en hage. De tre M-ene representerer ikke bare ord, men viktige verdier som mine barn må håndtere på sin løype gjennom livet. Jeg har ikke turt å sette miljø høyt nok opp på verdistigen, men jobber med tanken, spesielt når jeg ser unge mennesker brenne så inderlig hardt for en sak. Da setter jeg mennesket øverst. Det står respekt av slike entusiasme og tro på at ting nytter.

Bare en liten hund

I disse dager ser vi hvor sterkt vi er knyttet til våre firbente venner med et bjeff i den en enden og en logrende hale i den andre. En ukjent sykdom sprer frykt hos hundeiere over hele landet. Jeg låser meg inn hjemme etter endt arbeidsdag. Jeg lytter og jeg hører et lite bjeff fra stua. Heldigvis, ikke noe galt.  Et bjeffende hei. Jeg svarer og bort til buret hans og slipper han ut. Han vet at det blir luftetur og er bokstavelig talt hoppende glad. Han spretter og hopper i glede tross sine 14 år. Like leken som da han var ung. Full fart mot døra og nå er det mange glade bjeff. Det er godt å bli møtt på denne måten, man blir glad. Så er det full fart mot utgangsdøra og sette seg ned. Han vet han skal ha på bandet, men husfar er så treg. Det kan ikke gå fort nok. Bånd på og full fart ut. Den faste lille ruta og så tilbake til matskåla, men først den faste lille godbiten når vi kommer inn. To blanke forventningsfulle øyne ser på meg. De sier; - Har du glemt godbiten? Det har jeg selvfølgelig ikke. Så er det tid for å ta en tur i skogen og lete opp en geocache. Ordet geocache eller kjøre bil får fart i kroppen på den lille skapningen. Det er det artigste han gjør. Han har lært seg å trykke på knappen for å åpne vinduet og han elsker å stikke hodet ut når vi kjører. Det er godt å ha en slik venn som viser sånn glede over enkle ting. Det er ikke rart vi er bekymret for å miste et medlem av familien som har vært knyttet til oss i hele sitt liv.

Funksjonshemmet?

Fullførte Spelet og fikk hesteskoprotese i gave.

Jeg har nettopp gått inn i heisen på jobb. Den løfter med opp i tredje. Skulle nok gått trappa for trimmens skyld, men det er mer behagelig å ta heis. Det er greit å ha en avkappet fot å skylde på. Det er litt sant også. Det går seint i trapper, både opp og ned. Døra går igjen bak med og heisen starter. Det er en ekte trønderheis. Den går svært seint, man rekker å mimre litt på vei opp. Og det er nettopp det jeg gjør i dag. Funksjonshemmet ramler igjen inn i hodet mitt og plutselig skjønner jeg at det gjelder meg også, ikke bare de andre med nedsatt førlighet. Jeg har ligget i sykeseng i månedsvis, rullet rundt i rullestol, hoppet på krykker og vraltet i vei med all slags remedier rundt foten. Da var jeg funksjonshemmet, men ikke nå. Ikke før jeg tar av foten om kvelden. Da er jeg funksjonshemmet og selvfølgelig når jeg parkerer på plasser nært inngangsdørene på butikker og sånn, med det blå kortet godt synlig i ruta. Det gjør forresten ikke noe å være funksjonshemmet. Det er vi alle i en eller annen sammenheng. Jeg oppdaget i heisen i dag at jeg er fornøyd med tilværelsen, ingen smerter, går på egne bein (har nemlig fått foten av NAV), ting går bare litt seinere, omtrent som heisen. Jeg klarer det meste jeg har gjort før, bare i trøndersk tempo (og med litt hjelp av venner i ny og ne). Naboene er kanskje ikke enig siden hagen nå blir kalt Amazonas, men jeg ser nå på den hver dag i det minste og napper opp et ugras eller to. Da tenker jeg at det er sannelig godt jeg er funksjonshemmet. Nå er heisen oppe og jeg må jobbe i noen timer før den skal ta meg samme veg ned.

Kjøp og salg og sånn

Det har oppstått en ny type landhandel og jeg som trodde de for lengst hadde forsvunnet til fordel for store supermakter, marked, mener jeg. Mr Trump er ute på handlerunde og vil kjøpe Grønland. Kan ikke forstå hvorfor han vil kjøpe Grønland og ikke Holmenkollåsen som må være betydelig mer interessant. Når slike landhandlere dukker opp fra fortiden så er kanskje tiden inne for at Norge, mens vi har penger på bok og før aksjekursen faller, der vi kan tape 2000 milliarder, kjøper litt land også. Vedder på at svenskene kan tenke seg disse pengene i bytte med Østnorge, (Jämtland og Harjedalen). Der vil jo folket til Norge, og det er ikke så mye annet enn skog, elg og bjørn i tillegg. Så statsminister gå ut i valgkampen og si du vil kjøpe tilbake dette området og alle blir fornøyd. Facebookaksjonen, "Ja til kjøp av Østnorge" bør startes.

Sirkus

Sagflisa kaller. Sirkus Arnardo er i byen med sitt 70ende år på veien. Det kribler i kroppen. Jeg har alltid vært fasinert over miljøet og underholdningen et sirkus har. Som liten gutt fikk jeg være med selveste gamlefar Arnardo og stelle dyr da de besøkte hjembygda mi. Det var særs uvanlig med elefanter der. Det var en enorm glede at den erfarne sirkusmannen Arne Arnardo så den lille gutten og befestet hans glede over å se gode artister i manesjen. Det har blitt mange besøk siden og Arnardo er selve sirkuset. De andre er etterligninger. Da eldste sønn spurte om jeg ville være med var jeg ikke sen i vendingen. Det ble popkorn og nervepirrende øyeblikk i kveld også. Sønnen måtte i manesjen da et forrykende fuglenummer ble vist fram. Skal ikke røpe for mye, for her var det overraskelser som er verdt å oppleve. Bare det nummeret var verdt hver eneste krone. Det var høy klasse over dette nummeret og sammen med et klesskiftenummer i forrykende fart og ikke minst et nervepirrende nummer der kniver og piler traff sikkert der de skulle og som kunne drepe så satte de en standard som er vanskelig å tangere. Å klatre i en husstige blir en liten nedtur etter å ha sett en vakker kvinne klatre opp og ned uten besvær og uten at stigen sto fast i noe. Selvfølgelig var en svært allsidig klovneduo med. Disse to tok bokstavelig kaka. Tre fine illusjoner fikk vi også med og for en gammel tryllekunstner var det artig å se. Det er det jeg husker Arnardo best for. Han var sirkusmannen him self. Artig at sønnesønnen har fulgt opp. Takk Arnardo for en fin kveld. Har du brukt for en hjelpende hånd bak teppet kommer jeg ilende.

Spelet 2019

Siste forestilling av Spelet om Heilag Olav er over. Det er tomt i amfiet i dag og 14 dager med øvelser og framsyning ligger bak oss. Årets Spel var en utfordring for meg. Jeg klarte å fullføre oppgavene jeg hadde satt meg fore. For å sitere en annen viktig begivenhet, fritt etter Armstrong; -Ikke et stort skritt for meg, men et stort skritt for min egenfølelse. Jeg greide å fullføre årets Spel med protese. Litt vondt, men mest godt. Det er slike små seiere man skal ta vare på. Vi tapte slaget, men jeg vant følelsen av å være en del av et storslått stykke teater. Jeg hadde ikke klart det alene. Gode venner rundt meg tro støttende til med oppmuntringer og hyggelige innslag med masse humor. Jeg fikk en ny protese formet som en hestefot og servert iskald lettøl og spekemat bak scenen under forestilling. Det gjorde godt i pluss 34 og ullkostymer. Jeg fikk gleden av å kunne skrive små stykker om Spelet hver kveld, stykker som ble skrevet med et stort smil. Det var godt å kunne nå dette målet tross at benet er borte. Målet videre er å gjøre det jeg har gjort før, bare litt saktere.

Hvorfor?

I kveld sitter jeg på steintrappa på det øverste huset i bakken og skuer ut over vollen full av aktører av alle slag. Jeg har god sikt opp til statuen og det løftede korset. Hvorfor sitter jeg nok en sommer her i stedet for å reise til Syden eller dra på en fjelltur?  Hvorfor kaster jeg bort nok en sommer på å vente på at overivrige regissører og koreografer skal bli enig om neste scenebildet eller beordre en gjentakelse? Hvorfor skal jeg trosse lysten til å sitte hjemme og stelle litt i hagen, ta en varm kaffe og lese en god bok? Jeg raser gjennom alle disse hvorfor der jeg sitter litt alene midt blant mange. En slags ensomhetsfølelse tar tak i meg. Den er ikke ubehagelig, men fredelig. Jeg er inne i Spelbobla og lytter etter nye beskjeder og tar imot litt kjeft for ikke å følge med, stadig tenkende på hvorfor jeg skal bruke masse bensinpenger tur retur Steinkjer. En formue på softis og annet snask. Hvorfor skal jeg trosse smerter ved å stå lenge rolig oppreist og late som jeg har det artig? Er det fordi jeg om ett år får tiårsmerket? Er det fordi jeg kan erte litt med skriveriene mine? Er det fordi jeg elsker å stå på scenen, men har aldri kunnet gjøre det andre steder enn her? Er det fordi det har blitt en tradisjon? Er det fordi man kjenner bruset i kroppen når jeg kommer over brinken og møter flere tusen tilskuere som sikkert ikke ser meg, men jeg ser dem. Det kunne vært det siste, for det er mektig og berusende. Jeg løfter blikket igjen og ser opp mot statuen. Da vet jeg svaret. Sollyset blinker i korset og sender svaret. Det er vennskapet. Det er gleden over å treffe igjen venner fra tidligere år og nye mennesker. Det er gleden av å gjøre noe sammen i en slags blanding av lek og profesjonalitet. Det er gleden av å kunne si resten av året at jeg er med på Spelet og selv om jeg ikke spiller en viktig rolle, så er jeg en del av det flotte frivillighetsarbeidet og samspillet mellom proffer og amatører på scenen, men også alle proffene som er utenfor scenen som gjør at det går an å gjennomføre alle Spels mor – Spelet om Heilag Olav. Takk for at det er plass til en protesebærende hærmann øverst på brinken.

Viking anno 2019

Sitter og kobler av etter en lang dag på Barnas vikingfestival. Det er dag en av tre. Hva er det som gjør at voksne mennesker kler seg ut i kostymer fra vikingetiden og leker vikinger i tre dager til ende? Hva er det som gjør at mange mennesker bruker fritiden på å prøve å gjenskape det som en gang var? Det skjer ikke bare på Egge, men over alt i landet der det finnes et snev av vikinghistorie. I dag har jeg sittet i en flott høvdingstol og spilt høvding for mange flotte unger som storøyd så på den avkappede foten min og stolt ble slått til viking med et ekte vikingsverd. Kanskje er det gleden av å gjøre noe totalt annet. Kanskje er det for at vi ønsker å fortelle en historie. Kanskje er det for å treffe venner vi bare møter på slike festivaler. Kanskje er det for lete etter en godt nedgravd skuespillerdrøm. Det er sikkert mange flere kanskje, men for min del er det på tross av, etter 7 timer fastlimt i høvdingstolen det lille glimtet i øyet og stoltheten til ei ung jente eller gutt, når jeg høytidelig erklærer dem som ekte Eggevikinger. Å se denne gleden gjør at jeg gleder meg til å gjøre det samme i morgen. Dermed kan jeg oppsummere at min motivasjon heter glede.

Reddet av bier og humler

Jeg klarer ikke å holde plen og hage slik omverden oppfatter en hage skal være. Så kom bier, humler, veps og andre insekter meg til unnsetning. Nå oppfordres alle til å la hagen gro og ikke slå plenen slik at insektene har gode forhold. Et klimatiltak jeg rett og slett forguder. Nå har ikke naboene klaget, men selvfølelsen av å ha en hage som gror igjen var inntil insektene kom eller rettere sagt ikke kom, svært dårlig. Jeg har alltid likt å stelle i hagen, lage en spennende hage. Nå klarer hagen det selv. Jeg kan vasse i høyt gress, se kløver og andre vekster kjempe seg til en plass til glede for en nektarhungrig bie eller humle. For mitt eget velværes skyld har jeg en automatisk klipper som tar seg av litt av plenen, men resten klarer seg selv. God sommer til både deg og insektene.

Det er i motbakker det kan gå fort nedover

Sakte, men usikkert blir jeg mer og mer kjent med en verden jeg ikke kjente før. Den verden en funksjonshemmet lever i. Fra masse støtte og hjelp under sykehusopphold og institusjonsopphold til nå å møte byråkratiet. Da blir selv en stor mann som meg liten. For å sette navn på byråkratiet så kan vi kalle det NAV og litt Steinkjer kommune. Burde jo ikke si så mye negativt om dem. Jeg har fått masse utstyr og betalt mange dyre taxiturer for å tilpasse proteser, proteser som passet da jeg prøvde dem i Trondheim og som var for store da jeg kom hjem. Jeg har fått stenger til å holde meg i, brett som ligger på dørstokkene, elektrisk stol, ja ikke en slik dødelig en, men en lenestol. I tillegg har jeg rullestol om protesen skulle svikte. Ja jeg har til og med fått en flott heis ved inngangsdøren min. Der måtte jeg selv betale ledningen som skulle føre strøm ut. De hentet strømmen fra en kurs som gjør at skal jeg bruke den må jeg slå av strømmen på badet og langt ifra bruke vaskemaskinen, men det er ikke så farlig. Jeg går trappa. Så til det vriene tema. Jeg har manuelt giret bil og da kunne de ikke bygge den om slik at den ble enkel å kjøre. Det går bra uten, men ikke om jeg må sitte i rullestol. Går det galt med protesen på tur får jeg ikke kjørt bilen lenger. Så jeg tenkte det var samme prinsipp som med trappa at jeg måtte ha heis i påkommende tilfeller. Da begynte bakken å bli bratt. Jeg må bytte inn bilen jeg har, som er ganske ny og har bare gått bare 20000, i en med automatgir. Deretter kan jeg søke igjen om ombygging, men da må jeg gamble på at jeg får dekket det. Jeg kan også søke om å få støtte til ny bil, men da måtte jeg være i arbeid, noe jeg er, men jeg var såpass gammel at om jeg søkte om støtte ville de trolig ha pengene igjen når jeg pensjonerer meg og søknadsprosessen er slik at når du starter på den gråner håret i løpet av ti minutter. Og jeg fikk klar beskjed om at sosiale vilkår gav ikke rett til støtte. Nei, skulle jo bare mangle om en funksjonshemmet skulle ha rett til sosial omgang, handle selv eller komme seg ut i naturen. Fysja meg. Så jeg gir opp å søke om bil og kjøpe ny nå, når jeg har en bil som er ganske ny og som vil gi meg stort tap. Jeg får ta det positivt. Jeg har en heis som tar meg ut på fortauet, så får jeg sitte der i kulda og se på bilen jeg har. Tenk om NAV var slik;

-Hei Kjell. Dessverre så får vi ikke til å bygge om bilen din, men vi kan komme sammen å se på andre løsninger. Vi kan hjelpe deg med søknaden slik at vi finner en god løsning.

Beklager, jeg sovnet visst litt og hadde en utopi av en drøm. Nei, jeg kom raskt ned bakken igjen. Jeg savner hjelpsomheten i helsevesenet.

Halt blind

Fra før av halter jeg på grunn av amputasjonen. Jeg tenkte at når jeg først har begynt på en restaurering av kroppen så tar jeg likså godt resten av kroppen også. I morgen bærer det til Namsos for å gjøre forarbeidet til å operere det venstre øyet. Er det ikke det ene så er det det andre. Gråtåka har senket seg over det venstre øyet og stæren har kommet med våren. Med min flaks de siste årene så skulle det ikke forundre meg om det blir dårlig syn på venstre øyne og avkappet fot på den høyre side – og jeg blir halt blind.

Geocaching

Geocaching foregår hele året, men når sommeren er her kommer flere og flere seg ut for å finne cacher og oppdage nye steder. Det er ikke bare blåveisen og hestehoven som dukker opp av snøen, men cache-bokser som har vært dekket av snø og is finner fram til solstrålene. I dag har jeg holdt på med denne fantastiske hobbyen i åtte år. Det handler ikke bare om å lete etter bokser. Det handler like mye om å se nye vakre steder, oppleve natur og kunst. Lære om historiske hendelser eller geologi. Her får du nye venner. Folk du mest trolig aldri hadde møtt om du ikke gikk en tur på stien og glante inn i en GPS eller en mobiltelefon for å finne rett sted. Du trenger ikke en gang være sprek for å være med, men du blir litt sprekere dag for dag når du er med. Her er det muligheter for de som vil klarte i stupbratte fjellsider, opp i høye trær eller dukke ned etter en gjemt cache i et vann. Her finnes det muligheter for å følge en sti selv om man har bare et bein, eller finne en cache fordi om du sitter i rullestol. Du kan møte andre på egne event, store og små. Du kan samle på geomynter eller andre effekter. Du får venner i inn og utland. Du kan reise verden rundt og lete etter cacher. Du kan løse oppgaver, vriene eller lette. Du kan bli like hekta som meg og innrede en egen bil for formålet. Men veldig ofte kommer du lettere fram med en sykkel. Skal vedde på at du har litt lyst til å prøve nå. Gå inn her så finner du mer om verdens flotteste hobby:

Geocaching

Trebein

Dette er egentlig en god påske hilsen. For meg startet denne påsken i dag med en flott tur til Trondheim i strålende vær med taxi og pasientreiser. Tenk at jeg sier noe positivt om dem, men strålende sol, litt tidlig henting og en trivelig sjåfør, da blir det bra. Vel framme i Trondheim kjøpte jeg en konfekteske og dro opp på avdelingen jeg lå i to måneder. Det er nesten galt å si at jeg savnet dem, men ble mottatt med jubel over at jeg kom gående uten krykker eller kanskje det var konfekten. Gode klemmer fra gode hjelpere gjorde dagen betydelig bedre. Alle som skal kappe bein, dra til ortopeden på St. Olavs. Etter undersøkelse av lege ble det fastslått at alt var kjempebra, smilet ble bredere og bredere. Så bar det til TOV, Trøndelag ortopediske verksted, der fikk jeg ny protese og den gamle ble gjort om til dusjprotese, så nå har jeg tre bein, et fast og to lausbein. Her traff jeg Nils Arne Eggen og det ble en trivelig prat om det å holde humøret oppe, tross manglende fottøy. Så kom en ny drosje og hentet meg for de 12 milene hjem. En herlig kar fra Burundi.  Vi snakket om kulturer i våre to hjemland og mye mer. Derfor er dette en glad dag som jeg håper å kunne føre videre til deg. Savner nok å sette meg i bilen i dag og dra opp på fjellet med Røde Kors, men det finnes jammen mye fint i Lego for oss hjemmeværende også. God påske folkens.

Bare et lite ord.

Et ord kan skade akutt og brutalt, men også gi enorm glede og vennskap. Det er kanskje de minste ordene som gir mest glede, sagt av den rette personen. Det trenger ikke være mer enn et hei. Eller det kan være som i dag da en gammel venn dukket opp på Facebook siden og gjorde meg veldig glad. Gode ord bør hedres. Det er så flott at de er funnet opp. Gode ord er som tørr ved som gir varme til hjertet. Du får lyst til å sende gode ord tilbake. Egentlig rart at vi ikke er flinkere med disse ordene. Jeg vil lage en ordsky der jeg kan hente ned ferske, varme ord når jeg trenger dem. Gode ord dør sist. Ikke mine ord, men vise ord. Kjære deg, takk for at du leste dette. Og hjertelig takk til deg som inspirerte meg i dag.

Terrenggående

Endelig har jeg blitt terrenggående igjen. Riktignok er det begrenset akseltrykk, men med en terrenggående protese så går det meste. Takker støttekontaktene mine (les krykker), de holder meg stødig selv i litt ulendt terreng. Prøvde meg utenfor vei i dag og det gikk ganske greit. Det er en god følelse å mestre bakken utenfor sti og vei, ja til og med på snøføre. Protesen prøvde å legge inn protest, men når venstre beinet bestemte seg for å gå, måtte plastikken fint følge etter. Så ble de enige om at dette ikke var så farlig, så de la i vei med meg oppå. Alle ble enige at vi hadde en fin tur.

Heimebane

Jeg har vært hjemme i litt over en uke. Lag som spiller på heimebane skal ha en fordel, men jeg er ikke så sikker på om heimebane i min situasjon har denne fordelen i forhold til at alt er tilrettelagt. Mye utstyr er satt inn, men det er trangt og tungt å komme seg over dørstokkene. Rullestolen går ikke inn på badet der dusjstolen står. Fallet på badegulvet er galt så fotbadet tar jeg i motsatt ende av badet. Har nettopp revet ut dusjkabinettet for å komme lettere til. Oppdaget selvfølgelig ikke at fallet var feil vei. Gode råd er å rive opp gulvet, men gode råd er dyre, så løsningen blir noe annet. Nå ønsker jeg meg badekar med dør, men det mener ekspertene at jeg ikke vil mestre, men der tror jeg de tar feil. Frustrerende å bruke tid på å få ting til å funke. Kanskje løsningen er å finne en passende leilighet, men så satte de opp styringsrenta i dag, og for oss som har bare en rentefot så er det mye penger å bruke på tilpasninger.

Hjemmefronten

Pasientreiser kom til tiden vi hadde bestilt. Jeg er fremdeles i sjokk etter den hendelsen, men rett skal være rett det ble en direkte tur hjem. Og her sitter jeg nå. Overgangen fra institusjon der alt ble lagt til rette med vask av rom, ferdig mat, bytte av sengetøy og nye håndklær til at alt dette må man gjøre selv var betydelig stor. Litt fornøyd over at jeg har gjennomført to handlerunder og at beinet holdt begge gangene. Litt tilrettelegging i heimen så går dørstokkene som en lek, riktignok med noen nedslitte knoker og med blodfortynnende ser det dramatisk ut. Dørstokkene blir nå som fartsdumper å regne. Jeg har begynt med poledansing også, i hvert fall har jeg fått ei stang ved senga mi der jeg turnerer fritt for å komme opp og ned. Det er ikke noe syn for augo, og har gardinene godt trukket for slik at naboen ikke skal gå i sjokk. Tar på meg froskemannsdrakt i anledningen. Handikapkort har jeg også fått. Nå parkerer jeg helt inntil døra de fleste steder og slipper å betale i bom. Jammen er det flott å være handikapet. 

Stå på egne bein

Fra i morgen står jeg på egne bein og ruller på egne hjul. Selv om det ene beinet ikke er ekte så er det mitt. Det skal holde meg oppe resten av livet. Jeg får et livslangt forhold til Trøndelag ortopediske verksted eller andre verksted. Jeg må legge opp tablettene selv og lage maten selv. Det er slutt på å få maten servert på en eller annen behandlingsinstitusjon.  Fire år har det gått og nå ser jeg endelig en ende på dette. Synes selv jeg har vært tålmodig, men akkurat nå er jeg utålmodig og håper på at Pasientreiser for en gangs skyld kommer når de er bestilt, tross bange anelser. Det er nesten som å bli født på ny. Jeg har hatt det bra, men hjemlengselen vinner selv i forhold til steder som Meråker Kurbad og flere gode steder jeg har vært. Alle har sine fortrinn og alle har hjulpet meg framover fra jeg lå flatt til jeg nå går ganske greit. Nå gjelder det bare å finne noen som kan sy i glidelåser i buksebeinet mitt slik at jeg slipper å gå i treningsbukser resten av livet.

Knebøy

Når man ligger på rehabilitering trenes det mye. Vi trener styrke, overkropp, utholdenhet, gangetrening, balanse, trappetrening osv. Jeg kom over en av de andre pasientene mens han holdt på med knebøy. Det var en interessant øvelse som jeg skal prøve å lære meg. Kjekt å kunne bruke skoene som et lite bord om det trengs.

Signe Maten

Signe Maten sa hun da hun satte seg. Jeg var raskt ute med hånden og sa, - Kjell Løvik. Skjønner ikke hvorfor hun ble så paff, men det får være hennes sak. Jeg tror jeg har fått spiseforstyrrelser. Blir ofte forstyrret når vi spiser. Det er seks stykker ved bordet og når noen ikke hører godt, andre hvisker når de snakker og noen snakker utrolig mye, mens en hyler på hjelp, så vil jeg kalle det forstyrrelser. Det er trangt som pokker ved bordet, viktig å få inn takten på naboen, men når han er over 90 så går handa saktere enn min, så maten faller ofte av gaffelen. En ny spiseforstyrrelse. Gått over til hurtigspising. Treretters med skibytte, smørefrie skiver med sundt pålegg. Skulle jo gå ned i vekt her, men kan ikke gå på vekta slik at ernæringskonsulenten ser på. Går utenom alle slike. Ved kaffen er det delt opp i to avdelinger med kaker. En avdeling for syltynne og en for diabetikere og overvektige. Det er delt med et eget skilt. Fant raskt løsningen i kveld. Flyttet bare skiltet litt, da ble det fastelavnsbolle og et bløtkakestykke. Signe maten!

Helsevesenet Michelin guide

Det er kanskje stygt av meg å rangere helsevesenets tjenester, men synes at noen ligger et skritt foran andre. Det betyr ikke at de andre er dårlige. Jeg har i løpet av 4 år fått erfare en del og kan sammenligne noen av tjenestene. Sykehus, fastlege, ergoterapi, NAV, rehabilitering, DMS, akutt tjenesten, legevakt, tilsynsleger, ortopediske verksted og for ikke å glemme, transport av pasienter. Jeg har jobbet med en bok under disse årene. Den skulle vært avsluttet for lenge siden, men hver gang det skulle gå bra, så gikk det galt. Nå er jeg så dristig at jeg tror jeg kan få den ferdig i vår. Jeg vil allerede nå annonsere at dersom jeg hadde hatt anledning til å dele ut helsevesenets Michelin stjerner så er det tre klare vinnere, som hadde fått tre stjerner. Meråker Kurbad, fastlegen min og Ortopedisk avdeling 3 på St. Olav, Så hadde det vanket 2 stjerner til ortopedisk og kirurgisk avdeling på Levanger, samt DMS og Egge rehabilitering. Glemte en, anestesilegen som tok en blodgassprøve uten at det gjorde vondt (det er normalt vanvittig vondt). Resten må jeg vurdere litt før de får karakter. (Pasientreiser er ikke en gang på kladdepapiret, pluss noen tilsynsleger) Da går jeg inn i siste uke i Klæbu og gleder meg til å komme hjem etter 4 måneder borte.

Fantomsmerter

Jeg har et iskaldt,

følelsesløst bein. Det kan ikke brukes til fotflørting lenger, men i disse tider kan det kanskje være like greit. Da fysioterapeuten skulle sjekke noe på protesen ropte jeg AU. Han bråslapp og så forskrekket opp på meg før det gikk opp for ham at han holdt i en stålstang med plastfot. De andre som så det fikk en god latter og han ble mobbet av de andre fysioterapeutene. Stakkars. Det er en trivelig og flink kar. Når det er sagt så slår fantomfølelsene merkelig ut, nesten slik at du må ha følt det for å tro det. Jeg kjenner at skoen er for trang. Jeg kjenner det sitre i foten og oppleve at den trykker mot underlaget. Jeg våknet en natt av at foten tok borti sengeenden og måtte ta av dyna for å se at det ikke var tilfelle. Tar jeg på forsiden av stumpen, kiler det på baksiden og omvendt. Den stumpen, den stumpen, den tuller med hodet mitt.

Vårtegn i Klæbu

Våren er kommet til Klæbu. De første vårtegnene er ute og går. Det er ikke Hestehoven folket i Klæbu ser etter de første vårtegnene, men når folket ved Selli Rehabilitering er ute og går på krykker og med rullator. I dag gikk vi i flokk og følge opp mot kirken. Et underlig haltende, rullende, stavgående følge. Noen gikk fort, mer som med Klæburykket, andre trillet nesten baklengs og ble berget av en fysioterapeut. Det var slik at når jeg gikk der på vei mot kirken så la jeg merke til et reir, da slo det meg. Er du rede? Jeg var i hvert fall ikke rede for hele strekningen, protesen kom ut av stilling og jeg begynte på den gale vei. Holdt på å gå i ring, så jeg ble tvangssendt tilbake med følge og hun nektet å gi slipp på meg før jeg var vel i hus. Det ble ikke noen kirkeganger av meg i dag. Jeg får prøve på nytt en annen dag, men det er hyggelig å være vårtegn i Klæbu, selv om jeg gikk glipp av kirkekaffen.

Den gamle mannen

Det sitter en gammel mann ved siden av meg ved bordet. Han runder snart 90 og har brukket lårhalsen, men det hemmer ikke den gamle mannen mye. Han er en stille mann. Han kler seg pent til måltidene. Det er en stilig herremann. Han koser seg med dessertene. Han tar gjerne tre porsjoner og smiler slik en gammel mann kan gjøre. Jeg ser gleden i øynene hans. Han hører dårlig og ser heller ikke så bra. Det kan være derfor han ikke snakker så mye. Jeg trives sammen med den gamle mannen. Han lysner opp når jeg spør ham om hva han har arbeidet med gjennom livet. Han svarer at han har et langt liv i det som den gang het Arbeidsformidlingen. Han hadde også jobbet for Fylkesmannen. Jeg merket stoltheten i stemmen hans da han sa det. Han våknet til da vi snakket om jobben hans. Det er koselig å sitte slik å snakke med mennesker som har levd lenge. Han bekymret seg over alle medisinene han måtte ta. Han hadde ikke tatt mye av slikt gjennom livet. Den gamle mannen bryter opp, nå skulle han opp å trene litt igjen. Det er godt å møte slike mennesker. Jeg er sikker på at han har en pose kamferdrops på rommet.

I ånden av Åge Samuelsen

- Slipp krykkene og gå.

Det sies at predikanten Åge Samuelsen sa dette til troende i menigheten. Det sies også at de falt. Det gjorde ikke jeg. Og det var heller ikke en predikant som ba meg slippe krykkene. Det var en fysioterapeut som hadde troen på at jeg fikk til å gå uten krykker.  Det handlet om tro her også. Jeg visste at det gikk, jeg hadde tjuvtrenet på rommet. Starten er litt haltende, men så går det bra. Sier som de gjør på VM, greit å ha et godt støtteapparat og da jeg gikk ned til middag uten krykker, hørte jeg på sidelinjen.

- Gi mannen en krykke

Det hjelper å ha nummer 46 i sko. Da står en bedre plantet i bakken, skulle jeg falle så har jeg en solid airbag som tar imot resten. Vi har øvd på å komme oss opp etter fall. Det var ikke akkurat noe syn for øye og ute i felten har man kanskje ikke en ribbevegg å dra seg opp i. Gruer i alle fall til første fall.

Legevisitten

Det tar lengre tid å skrive overskriften enn det tar å være inne hos legen, eller overlegen som han kaller seg selv. NRKs serie «Minutt for minutt» ville vært en solid fiasko om det skulle vært aktuelt. Vi var riktignok tilgodesett med 10 minutter, men det var bare på papiret. Det hele er en total vits og pengemaskin for den som har 6 pasienter inne i timen. Kanskje han har misforstått hva øyeblikkelig hjelp er. Nå var det ikke så mye hjelp. Han rekker knapt nok å hilse, for det gjorde han jo, med så langt navn tok det halve tiden av den tilmålte «legesjekk». Folk jeg snakker med opplever det samme og det har blitt en snakkis. Jeg rakk å stille et spørsmål om blodproppens innvirkning på kroppen, men det feide han av garde som en lodott under sofaen. For å få svar på det måtte jeg snakke med en annen lege. Han brukte de ti minuttene til å svare på det. Det er sikkert bare jeg som har misforstått ordet tilsynslege. Det er kanskje vi pasienter som skal ha tilsyn med legen og da blir det jo mer fornuftig. Da får han jo kontinuerlig tilsyn hele tiden. Jeg er i hvert fall glad fastlegen min ikke har sånt hastverk. Han ringte til og med og spurte hvordan jeg hadde det. Mens tilsynslegen bruker blitz til arbeidslampe, bruker fastlegen min søkelys.

Overvekt?

Heisen her har stått i flere dager, noe som har gjort at vi måtte hinke og gå en korridor ekstra for å ta den neste heisen. Sikkert bra for trimmens skyld, men slitsomt når man bare skal en etasje rett ned. Det var derfor stor glede da heisreparatøren fra Trondheim kom og fikset heisen i formiddag. Det var visst noe galt med en kretskort. Jeg skulle på trening to etasjer ned, tråkket lystig inn knappen i heisen. Før jeg rakk å trykke underetasje startet utysket med et rykk og jeg for opp en etasje. Noen var raskere til å trykke på knappen enn meg. Inn kom to surstoffavhengige pasienter og vi trykte på knappen for å komme ned. Det utløste et smell og bråstopp. Der stod vi. Jeg kikket bort på hvor mye den kunne ta i vekt. Følte meg straks skyldig, tross at jeg var der først. Vi prøvde alle knapper, til sist alarmknappen. Der fikk vi svar, men det tok tid før noen kom. Så kom Klaus, ikke en mann, men en som pirket borti de med surstofftilførsel. Det ble plutselig litt mindre surstoff i rommet og vi hadde bare en pakke tyggegummi som vi kunne leve av dersom det tok tid. Vi ble enige om at redningen nok kom snart og at Klaus kunne komme seg ut så fikk vi litt bedre plass der inne. Heldigvis forsvant han og etter 20 minutter kom redningen i form av en vaktmester. Fri som fuglen gikk jeg trappa ned. Nå er heisen død. Vi har drept den.

Uteliv i Klæbu

Utelivet i Klæbu er ikke som andre uteliv. I dag fikk jeg og en medpasient løyve til å trene på gåing ute. På med hettegenseren og ut i det fri. Det var som å se vårslepp fra innestengte kyr. Kanskje ikke så spretne, men ganske ustø, før vi hadde lært oss at grus på asfalt kan tulle med krykka eller foten som sparker fra. Etter to runder rundt huset og det er svært, måtte vi gå inn for landing og finne hver vår lenestol. Der satt vi til pulsen var noenlunde normal. Tror du ikke at fysioterapeuten ville ha oss en runde til, men den gikk ikke. Ikke foten vår heller. Vi har lært oss at vi ikke skal ta for hardt i første runde. Vi må ha framgang i neste og da kan man ikke yte for fullt i første forsøk. Noe har man da lært etter år hos fysioterapeuter.

Bivirkninger

Jeg har blitt rammet av en alvorlige bivirkninger etter amputasjonen av foten. Det har oppstått gradvis og snikende de siste månedene uten at jeg har lagt merke til det. Det er verst i helgene, da kan det slå kraftig ut. Det kan ha ligget latent sier helsepersonellet her, noe jeg tviler på. Har ikke hatt et snev av symptomer tidligere. Symptomene er tydeligst når det er kaldt. Tror kanskje jeg ikke kan bli kvitt det, men skal kjempe imot dette også. Gåturer i naturen og geocaching kan være et botemiddel sier legen. Det høres beroligende ut. Da kanskje jeg blir kvitt plagene. I kveld har jeg vært spesielt utsatt. Interesse ludis, heter fenomenet på latin. På norsk heter det sportsinteresse. Jeg ser på hopprenn som jeg er totalt uinteressert i og har vært innom nivået skøyteløp, så alle skjønner hvor alvorlig smittet jeg. Måtte høyere makter fri meg fra en fotballkamp. Jeg er også livredd at det hele kan føre til dans.

Livets Lotto

Jeg vant 180 kroner i Lotto i går. I dag, etter å ha ristet av meg vinnerrusen fikk jeg storgevinst igjen og det var bare meg som var med i trekningen. Jeg klarte å gå tilnærmet uten å halte og uten krykker i ca 70 meter. Kunne greid 100, men fysioterapeuten stoppet meg. Redd for at jeg stakk av tenker jeg. Glede har fått en annen dimensjon etter at jeg amputerte beinet. Lottogevinsten er bare penger, men den stor gevinsten er å være født i Norge.  Leve i et land der Staten har et helsevesen som gjør det de kan for å få det best mulig for oss pasienter. Selvfølgelig er det ting som ikke er greit (Pasientreiser), men i hovedsak har vi et flott system som er gull verdt den dagen du trenger det. Premien min var å få beholde livet en stund til og en protese som har ledd i ankelen og som løfter meg opp fra rullestolen mange timer hver dag. Snart venter geocachene i skogen. Bare vent J

Nytt bein

Nå skjønner jeg hvorfor hunder blir så glade for å få et bein. Selv min dvergpincher knurrer og flekker tenner om vi nærmer oss beinet hans. Det skal ikke jeg gjøre tror jeg, men gleden over å få en ny fot er stor. Plutselig kunne jeg gå igjen og ankelen virket. Det var som natt og dag. Nå må jeg bare lære meg å holde balansen når jeg går. Det blir nok med krykker den første tiden, men jeg ble veldig overrasket over hvor lett det virket etter bare noen minutter med ny fot. Ingen sak å ta av en fot når det finnes så mye fint i plastikk, eller egentlig silikon, plast og avansert stålledd. Om ikke stål i ben og armer, så i hvert fall i et ben.  Og jeg slipper å klippe neglene. Sånn GÅR no dagan!

Trappetroll

Det er hardt å rehabilitere seg. Noen dager går det opp, andre dager går det ned. Noen ganger op-ned. Noen dager går det opp og ned. Det kalles trappetrening. Det har jeg holdt på med i dag. Føler meg som et trappetroll. Fysioterapeuten går foran og skal liksom sikre meg ved fall. Det skulle jeg likt å sett, men ikke likt å følt. Flatere mann skulle man lett lenge etter. Det finnes regler for hvordan man skal gå en trapp med krykker. Oppover skal godfoten først, deretter krykkene så vondfoten. Nedover er det motsatt, da skal krykkene først, vondfoten deretter og godfoten til slutt. Hva som skjer med to vonde føtter er meg ubegripelig. I dag var det 2 ganger opp og ned tre etasjer. Et innendørs Matterhorn. Klorte meg fast til krykker og gelender og tenna i tapetet, så gikk det med en nødskrik. Med det ønskes god helg..

Litt lei tror jeg

En tåre renner nedover kinnet. Jeg gråter ikke. Det er en liten betennelse i øyet. Sitter og hører på radio med Jørn Haudemann Andersen som programleder. En gammel kollega som er god å høre på. Prøver å strekke meg bakover i rullestolen og legge bena i kors. Det går ikke. Det er bare luft der det før var en fot. Glemmer stadig vekk at den er borte. Det føles som den er der. Merkelig dette med fantomfølelser. Jeg skulle egentlig fått protesen min i går, men som alt annet med denne kroppen så blir det ikke som man hadde tenkt. Nå må jeg vente til over helga på grunn av noen små blemmer på foten. En liten blemme kan velte et stort lass. Jeg har øvd det jeg kunne på å gå med en øvelsesprotese, flatt, skråbakke og opp og ned trapper. Hit og dit, fram og tilbake for å mestre en protese. Jeg har gått på ei blemme, kan man vel si. Det er en sårbar periode og det gnager mer enn i foten når ting ikke går etter planen. Er jo vant til at ikke alt blir som det skulle. Medisinen i dag får være en appelsin i solveggen og late som jeg er på påsketur og ikke på rehabilitering. Og på mandag er dagen litt lysere enn i dag. Jeg leter etter forfattergenet mitt, skulle så gjerne skrevet litt på prosjektene jeg holder på med, men lysten ligger godt begravet et eller annet sted. Lengter nok litt tilbake til Meråker, selv om det er bra her. Det ligger litt sutring mellom linjene i dag, nå prøver jeg på nytt å legge beina i kors og lytte videre på Jørn.

Skilt

Jeg snakker ikke om sivil status, men om opplysningsskilt på institusjonen jeg er så heldig å ha plass på for tiden. Jeg bor på et flott rom i 2.etasje. De fleste med rullestol er det. Her om dagen gikk strømmen. Det gjorde at vi satt fast i etasjen og det slo meg at dette ikke kunne være bra i tilfelle brann. Jeg kikket opp på advarselsskiltet – I tilfelle brann- bruk ikke heis bruk trappene. Ja det skulle tatt seg ut med ti rullestoler i haug etter et bakkeløp ned bratte trapper. Fritt for å ligge øverst. Har du forresten tenkt over hvor lett det er å løpe ned en trapp på et bein?

Utenfor heisdøra er det et nytt skilt. Det sier noe om bruk av alkohol mens vi er her. Egentlig ikke noe problem, for det nærmeste jeg har vært alkohol her er rumpesprit og den frister ikke akkurat til de store festene. De skriver tydelig at det ikke er lov, men like under så står det at synlig beruselse blir ikke tolerert. Det betyr antagelig at usynlig beruselse kanskje er tillatt.

Det neste skiltet jeg fant står på døren inn til bassenget. Alle skal bruke fot-trekk i badeanlegget. Særlig…..Ikke alle.

Det var en gang

Det er lange ganger på en stor institusjon. Noen ganger møter jeg en gjenganger, ja en som har bodd her lenge. Det er en rekke utganger også, for så vidt er det også innganger. I tillegg er det nødutganger og bortganger. Ikke så mange av de, men det skjedde en gang. Så er det oppganger, men de får ikke jeg til å bruke. Nedganger får jeg til, men ikke uten betydelig skader. Så har vi to-ganger og tre-ganger. Det er standard prosedyre hos fysioterapeutene. – Ta øvelsen tre ganger på hver side. Da kommer framgangen, selv om man i øyeblikket etter tre ganger kan føle det som tilbakegang. Så har vi kappgang med og uten krykker. Årganger får vi ikke adgang til å ha her, men tågang er en del av hverdagen, gjerne med armgang i flere omganger. Noen opplever motgang når de ikke får til passgang, andre ønsker fortgang og framgang under treningen. Selv går jeg som på skinner, såkalt skinnegang, andre sliter litt med balansen og har en tilnærmet sjøgang. Vi skal også ut og trene på krykker der det ligger is og snø-isgang. Vi går på rekke og rad i en halvsirkel, buegang. Det er som du ser mye å gjøre her på rehabiliteringen. Jeg skal fortelle mer en annen gang. Fikk du ikke med deg alt, kan du bare lese det en gang til. God helg.

Takk NAV

Den forvunnede rullestol er kommet til rette, flunkende ny og med god sittecomfort.

Glede

Glede kan være så mangt. Vinne 35 kroner i Lotto, enda jeg har spilt for 100. Telefon fra en venn eller en som bryr seg, slik to stykker som hadde amputert gjorde. Det kan være å få lov til å sende noen overraskende kroner til ungene. Skjønner nå hvorfor moren min alltid stakk til oss noen penger da vi reiste etter besøk. Det er en glede å gi. Glede kan også være kjenne på det å leve eller å få til å gå med en krykke. Glede kan være å få overraskende og planlagte besøk slik jeg fikk i helga. Takk for hyggelig besøk, Lisbeth, Øyvind, Ole, Haakon og Christa. Glede kan være å se at noen andre lykkes enten det er på skytebanen, på skolen eller på jobb. Glede kan være å høre at noen som har betydelig verre situasjon enn meg selv, holder sykdommen i sjakk. Glede kan være å se andre som hjelper når de kan og tar ansvar de ikke hadde før. Glede kan være at venner tilbyr sin hjelp. Glede kan være små hyggelige meldinger på nett og glede kan være å våkne til en irritert vekkerklokke som vil ha deg opp til en ny dag. All den gleden har jeg fått opplevd den siste uka. Ønsker deg en gledelig ny dag og ny uke.

Nye ord

Liner er den hvite som er utenpå stumpen

Jeg har lært en masse nye ord den siste tiden. Liner, Lemax, sadelemboli, stump, Neontin og mange flere ord jeg aldri hadde hørt om før. Stump hadde jeg forresten hørt om før, men ikke i den sammenhengen det nå blir brukt. De andre ordene har ikke ordlista hørt om heller og markerer det med en rød strek slik læreren min flittig gjorde på barneskolen. For ikke å snakke om tysklæreren min som spurte om han kunne sette en rød strek under de ordene som var rett, slik at han slapp å bruke opp alle rødblyantene sine. Så det skal vi ikke snakke om, slike motivatorer skal man gå stille forbi. Dietsen min er sendt til Levanger og jeg sitter i Klæbu i en lånt rullestol, for du visste vel at Diets er et rullestolmerke. Tysk sådan og kollisjonstestet ifølge ISO 7176-19. Ikke småtterier. Lurer på hvordan det går med han oppi under en kollisjon med hva det måtte være. Litt usikker på om han er ISO testet. Det er ikke lett å orientere seg i denne nye verden av ord og merker. Prøver å finne ut hva en sånn sak som ikke er en elektrisk rullestol (får assosiasjoner til fengsel i USA) heter, men som er elektrisk likevel og kjører på veien, fire hjul, sete og sykkelstyre. Hva i all verden heter den?

En tynn tråd

Av og til er det godt å stoppe opp litt og tenke over livet. Det er ikke en selvfølgelighet at vi får være med så lenge som vi håper. Det passer sikkert aldri å forlate denne verden. Sist lørdag var det nære på at den tynne lina som livet henger i røyk. Legen gav ingen garanti for at jeg ville være i live søndag morgen, men lina holdt. Denne tynne linen har fått meg til å tenke på hvor godt det er å være her. Vi har mange viktige mennesker rundt oss alle sammen, familie, venner, kollegaer, bekjente, FB-venner eller hva det måtte være. En av de viktigste menneskene i mitt liv dukket i form av en ung sykepleier på Meråker Kurbad. Ingrid ble min livredder fordi hun ikke gav seg. Fordi hun ikke ville høre på at det var en forkjølelse som jeg mente det var. Takk blir for fattigslig i en slik sammenheng. Det er rart å sitte slik å snakke om liv og død. Det er likevel litt godt og ikke så skummelt som en skulle tro. Jeg er glad alternativet ble at jeg kunne skrive takk selv og at blomstene som ble sendt gikk fra meg til de herlige menneskene som har valgt helsevesenet som arbeidsplass. Jeg har hyllet helsevesenet tidligere og gjør det nok en gang. (PS. Gjelder ikke pasientreiser.) Takk til dere alle som bidrar til at vi som er pasienter i en eller annen sammenheng har det så bra som mulig.

Funksjonshemmet

Funksjonshemmet. Jeg smaker på ordet. Litt merkelig og litt farlig. Jeg har blitt funksjonshemmet. Jeg er den samme på nett og i telefonen, men ikke ansikt til ansikt. Da må du se ned på meg. Ned i rullestolen der jeg sitter. Bare de som sitter i en annen stol ser rett fram på meg eller når vi sitter ved bordet. Har allerede opplevd at noen snakker til de som står bak rullestolen. Merkelig. Velger å tro at de bare er høflige og ikke ser ned på meg. Det har plutselig blitt vanskelig å nå klærne i hylla som er akkurat for høy eller maten øverst i kjøleskapet. Det har plutselig blitt vanskelig å åpne dører som går utover og det er liten plass foran døra. Det samme med å lukke den. Hjemmet mitt som skal være et trygt sted er skremmende å komme hjem til. Stappfullt av hindringer og potensielle feller. Alt dette på grunn av et bein som har blitt kortere. Er full av beundring over hannhunden min som holder balansen nå han letter på bakfoten, men han har jo tre bein å stå på. Jeg har ett. Funksjonshemmingsverden som jeg har kommet inn i er full av aha opplevelser og læring. Har fått flere telefoner fra venner og bekjente som har vært i denne verden en stund og som kan gi gode råd. Likemenn kalles det. Jeg vil kalle det vennlige og flotte mennesker som ønsker å hjelpe. Fantomsmertene har kommet på besøk. Egentlig vil jeg ikke kalle det smerter, men fantomubehageligheter. Jeg er faktisk litt fasinert over hvordan hjernen jobber. Før operasjonen hadde jeg en inngrodd negl som var vond. Tenkte at den var jo grei å bli kvitt når de amputerte, men den gang ei. Den er der og nå får jeg ikke gjort noe med den. Irriterende. De funksjonshemmede veteranene flirer nok litt av meg nå. De har vært der de også, noen lenge. Dere får bære over med en nyoperert som famler seg fram blant rullestolmodeller, krykker, proteser, silikonhylser, ergoterapeuter, treningsprogram, fysioterapeuter, sosiologer, pillettid og pasientreiser. Og vet du hva? Her om dagen kom det en lege og ville se på stumpen min. Fram til nå har det vært en helt annen kroppsdel enn det er i dag.

Takk til ortopeden ved St.Olav

Det har gått to måneder siden jeg ble lagt inn på ortopeden ved St.Olav. Nå er det utreise. En skulle tro at det var en lykkes dag, men det er nok ikke udelt en glede. Folkene på avdelingen har gjort en fantastisk jobb for å få meg i bedre form. Jeg er en stor takk skyldig Silje(fysio), Maren, Karen, Annikken, Heidi, Stina og hele resten av gjengen som arbeider her. Takk til leger som prøvde det de kunne for å redde en ødelagt fot. Takk for at dere til slutt fjernet foten og satte meg inn på en ny og betydelig bedre hverdag. Takk for godt stell. Takk for ei hand å holde i når vanskelige valg skulle tas. Takk for mildt press for å komme framover. Takk for ryggvask, støtte når svimmelheten kom og for at dere gjorde mer enn dere trengte. Takk for skålen med frukt og den andre med Twist. Det er så mange som klager på helsevesenet. Dette er en uforbeholden ros av en flott avdeling der latter og alvor går hand i hand. Tusen takk for hjelpen hver enkelt av dere. Om det går an å bli glad i en sykehusavdeling så har jeg blitt det. I morgen går turen til et nytt sted der jeg vet jeg blir tatt godt hand om. Det er ikke bare skifolket som trives i Meråker. Jeg har til og med fått meg egen reisefot.

Krig eller fred?

Sykehusdøgnet tar ikke så mye hensyn til om det er julaften eller nyttårskveld. Jeg ligger i senga og klokka har ikke passert 23.00. Ute høres smellene fra raketter og fyrverkeri. En underlig følelse av å være i en krigssone stiger opp i meg. Smellene minner om den gang jeg opplevde krigshandlinger da jeg var i Midtøsten. Det var en uvirkelig opplevelse. Det er det også å ligge slik i sykehussenga. Mange andre gjør akkurat det samme akkurat nå, bare med den forskjell at smellene de hører er fra raketter og kuler som treffer mennesker og bygninger. Ambulansene som kommer inn hit har pasienter med hjerteinfarkt, ambulansene andre steder barn med granatsplinter. I vår overflod og fredelige del av verden bruker vi millioner av kroner for å høre smellene og se flotte farger på himmelen i festfyrverkeri. I krigssoner er det også lys, lys fra hus som brenner og sporlys fra maskingeværene. Det er godt å pakke dyna rundt seg og vite at smellene utenfor er fredelige og at jeg kan lukke øynene og vite at bygget jeg ligger i står i morgen tidlig også. Det trenger ikke være en selvfølge.