Bare en liten hund

I disse dager ser vi hvor sterkt vi er knyttet til våre firbente venner med et bjeff i den en enden og en logrende hale i den andre. En ukjent sykdom sprer frykt hos hundeiere over hele landet. Jeg låser meg inn hjemme etter endt arbeidsdag. Jeg lytter og jeg hører et lite bjeff fra stua. Heldigvis, ikke noe galt.  Et bjeffende hei. Jeg svarer og bort til buret hans og slipper han ut. Han vet at det blir luftetur og er bokstavelig talt hoppende glad. Han spretter og hopper i glede tross sine 14 år. Like leken som da han var ung. Full fart mot døra og nå er det mange glade bjeff. Det er godt å bli møtt på denne måten, man blir glad. Så er det full fart mot utgangsdøra og sette seg ned. Han vet han skal ha på bandet, men husfar er så treg. Det kan ikke gå fort nok. Bånd på og full fart ut. Den faste lille ruta og så tilbake til matskåla, men først den faste lille godbiten når vi kommer inn. To blanke forventningsfulle øyne ser på meg. De sier; - Har du glemt godbiten? Det har jeg selvfølgelig ikke. Så er det tid for å ta en tur i skogen og lete opp en geocache. Ordet geocache eller kjøre bil får fart i kroppen på den lille skapningen. Det er det artigste han gjør. Han har lært seg å trykke på knappen for å åpne vinduet og han elsker å stikke hodet ut når vi kjører. Det er godt å ha en slik venn som viser sånn glede over enkle ting. Det er ikke rart vi er bekymret for å miste et medlem av familien som har vært knyttet til oss i hele sitt liv.