Det er i motbakker det kan gå fort nedover

Sakte, men usikkert blir jeg mer og mer kjent med en verden jeg ikke kjente før. Den verden en funksjonshemmet lever i. Fra masse støtte og hjelp under sykehusopphold og institusjonsopphold til nå å møte byråkratiet. Da blir selv en stor mann som meg liten. For å sette navn på byråkratiet så kan vi kalle det NAV og litt Steinkjer kommune. Burde jo ikke si så mye negativt om dem. Jeg har fått masse utstyr og betalt mange dyre taxiturer for å tilpasse proteser, proteser som passet da jeg prøvde dem i Trondheim og som var for store da jeg kom hjem. Jeg har fått stenger til å holde meg i, brett som ligger på dørstokkene, elektrisk stol, ja ikke en slik dødelig en, men en lenestol. I tillegg har jeg rullestol om protesen skulle svikte. Ja jeg har til og med fått en flott heis ved inngangsdøren min. Der måtte jeg selv betale ledningen som skulle føre strøm ut. De hentet strømmen fra en kurs som gjør at skal jeg bruke den må jeg slå av strømmen på badet og langt ifra bruke vaskemaskinen, men det er ikke så farlig. Jeg går trappa. Så til det vriene tema. Jeg har manuelt giret bil og da kunne de ikke bygge den om slik at den ble enkel å kjøre. Det går bra uten, men ikke om jeg må sitte i rullestol. Går det galt med protesen på tur får jeg ikke kjørt bilen lenger. Så jeg tenkte det var samme prinsipp som med trappa at jeg måtte ha heis i påkommende tilfeller. Da begynte bakken å bli bratt. Jeg må bytte inn bilen jeg har, som er ganske ny og har bare gått bare 20000, i en med automatgir. Deretter kan jeg søke igjen om ombygging, men da må jeg gamble på at jeg får dekket det. Jeg kan også søke om å få støtte til ny bil, men da måtte jeg være i arbeid, noe jeg er, men jeg var såpass gammel at om jeg søkte om støtte ville de trolig ha pengene igjen når jeg pensjonerer meg og søknadsprosessen er slik at når du starter på den gråner håret i løpet av ti minutter. Og jeg fikk klar beskjed om at sosiale vilkår gav ikke rett til støtte. Nei, skulle jo bare mangle om en funksjonshemmet skulle ha rett til sosial omgang, handle selv eller komme seg ut i naturen. Fysja meg. Så jeg gir opp å søke om bil og kjøpe ny nå, når jeg har en bil som er ganske ny og som vil gi meg stort tap. Jeg får ta det positivt. Jeg har en heis som tar meg ut på fortauet, så får jeg sitte der i kulda og se på bilen jeg har. Tenk om NAV var slik;

-Hei Kjell. Dessverre så får vi ikke til å bygge om bilen din, men vi kan komme sammen å se på andre løsninger. Vi kan hjelpe deg med søknaden slik at vi finner en god løsning.

Beklager, jeg sovnet visst litt og hadde en utopi av en drøm. Nei, jeg kom raskt ned bakken igjen. Jeg savner hjelpsomheten i helsevesenet.