Litt lei tror jeg

En tåre renner nedover kinnet. Jeg gråter ikke. Det er en liten betennelse i øyet. Sitter og hører på radio med Jørn Haudemann Andersen som programleder. En gammel kollega som er god å høre på. Prøver å strekke meg bakover i rullestolen og legge bena i kors. Det går ikke. Det er bare luft der det før var en fot. Glemmer stadig vekk at den er borte. Det føles som den er der. Merkelig dette med fantomfølelser. Jeg skulle egentlig fått protesen min i går, men som alt annet med denne kroppen så blir det ikke som man hadde tenkt. Nå må jeg vente til over helga på grunn av noen små blemmer på foten. En liten blemme kan velte et stort lass. Jeg har øvd det jeg kunne på å gå med en øvelsesprotese, flatt, skråbakke og opp og ned trapper. Hit og dit, fram og tilbake for å mestre en protese. Jeg har gått på ei blemme, kan man vel si. Det er en sårbar periode og det gnager mer enn i foten når ting ikke går etter planen. Er jo vant til at ikke alt blir som det skulle. Medisinen i dag får være en appelsin i solveggen og late som jeg er på påsketur og ikke på rehabilitering. Og på mandag er dagen litt lysere enn i dag. Jeg leter etter forfattergenet mitt, skulle så gjerne skrevet litt på prosjektene jeg holder på med, men lysten ligger godt begravet et eller annet sted. Lengter nok litt tilbake til Meråker, selv om det er bra her. Det ligger litt sutring mellom linjene i dag, nå prøver jeg på nytt å legge beina i kors og lytte videre på Jørn.