Overvekt?

Heisen her har stått i flere dager, noe som har gjort at vi måtte hinke og gå en korridor ekstra for å ta den neste heisen. Sikkert bra for trimmens skyld, men slitsomt når man bare skal en etasje rett ned. Det var derfor stor glede da heisreparatøren fra Trondheim kom og fikset heisen i formiddag. Det var visst noe galt med en kretskort. Jeg skulle på trening to etasjer ned, tråkket lystig inn knappen i heisen. Før jeg rakk å trykke underetasje startet utysket med et rykk og jeg for opp en etasje. Noen var raskere til å trykke på knappen enn meg. Inn kom to surstoffavhengige pasienter og vi trykte på knappen for å komme ned. Det utløste et smell og bråstopp. Der stod vi. Jeg kikket bort på hvor mye den kunne ta i vekt. Følte meg straks skyldig, tross at jeg var der først. Vi prøvde alle knapper, til sist alarmknappen. Der fikk vi svar, men det tok tid før noen kom. Så kom Klaus, ikke en mann, men en som pirket borti de med surstofftilførsel. Det ble plutselig litt mindre surstoff i rommet og vi hadde bare en pakke tyggegummi som vi kunne leve av dersom det tok tid. Vi ble enige om at redningen nok kom snart og at Klaus kunne komme seg ut så fikk vi litt bedre plass der inne. Heldigvis forsvant han og etter 20 minutter kom redningen i form av en vaktmester. Fri som fuglen gikk jeg trappa ned. Nå er heisen død. Vi har drept den.