Fyrverkeri

 

Fyr verker i øyet dersom du er uforsiktig med det som skytes opp. Bare som en liten advarsel for det som kommer om få dager. Det bugner av utvalg til knallpriser skal vi tro reklamen.  Vi skyter oss ut av et gammelt år og inn i et nytt. Egentlig en merkelig skikk. Millioner av kroner brukes på å farge himmelen i de vakreste mønster. Husker barndommen der vi ikke hadde raketter, men vi hadde små og store stjerneskudd som vi veivet rundt og fikk et flammemønster av. Noen uheldige fikk brent hull på boblejakker som vi hadde den gang. Så kom raketter med styrepinne. Da for de fleste høyt og eksploderte i en fargeprakt, mens andre for til alle kanter og spredte frykt for brann. Sendte selv opp noen kinesiske lykter, en liten varmluftsballong. De gikk veldig høyt og fulgte vinden, min havnet i en tørrgran hos naboen og tok fyr. Så ble raketter med styrepinne forbudt, så nå er all oppskyting uten styring. Husk vernebriller da, så sees vi over nyttår.

God jul

 

Det er ikke bare grevinnen og hovmesteren som må feire jul alene i år. Koronasmitten prøver å ødelegge julen for mange. Det vil den ikke klare, julen er for sterk til det, bare husk å ta av munnbindet før du spiser juleribba eller pinnekjøttet. Her har barna  hjulpet meg med å pynte litt til jul. Naboene har fjernet overskuddssnøen som ligger på fortauet, postmannen har kommet med julekort og en hyggelig dame kom på døra med en blomsterbukett. Alt sammen hyggelig og som bygger opp til julehelga. Alle gaver er kjøpt inn. Det samme med middagen som skal serveres. For en som er fra Voss så er røkt pinnekjøtt med Vossakorv en selvfølge julaften. Selv ønsker jeg meg snille unger, men det har jeg allerede fått. Året har vært fint tross noen skavanker og en litt slitsom sykdom, men sykdom har også noen fordeler, selv om de ikke alltid er lett å få øye på. Jeg har for eksempel fått lov å parkere på handicap plasser, alltid ledig plass og nært inngangen til de lokalene jeg skal besøke. Man tar det ikke som en selvfølge at alt går på skinner. En ekstra julehilsen til alle som sørger for at hjulene holdes i gang.  Jeg takker alle blogglesere for fine tilbakemeldinger både på det som skrives her og i boken "Bare 1 fot" som mange av dere har kjøpt. For noen dager siden fikk jeg noen spennende saker jeg skal se på etter jul. Ønsker dere alle en God jul, så får vi håpe at verden roer seg litt både i aggressivitet og med hensyn til smitte. Merry Christmas. Vrolijk kerstfeest. Häid jõule. Veselé Vianoce. Frohe Weihnachten

Bare 1 fot

 

Det lukter trykksverte av eskene som kom inn døra i dag. Boken som til slutt ble en virkelighet har kommet. I flere år ut og inn av sykehus og institusjoner er grunnfundamentet i boken. Den er en hyllest til de som jobber i helsevesenet og som hver dag står på for at vi som er pasienter skal ha det bra. De aller fleste lykkes med det med noen få unntak. Dette har blitt en personlig bok om det å være pasient over lang tid og som til slutt endte med å fjerne en fot. Boken handler mye om kommunikasjonen som foregår i helsevesenet, om tårer, masse smil, om de som sto på ekstra mye og om de som gjorde hverdagen til en langtidspasient til en god helseopplevelse. Du får møte noen av de unike menneskene ved  forskjellige institusjoner, som DMS i Steinkjer, Sykehuset Levanger, ortoped og kirurgisk avdeling. Det som het Egge rehabilitering, Selli rehabilitering i Klæbu, de fantastiske menneskene ved Meråker kurbad og sist, men ikke minst alle ansatte ved ortopeden ved St.Olav og selvfølgelig fastlegen min. 

Boken handler om en kamp mot bakterier som ikke ville gi seg. Den har mye humor og smil. Selv om boken først og fremst skal være en hyllest til de som hjalp meg, inneholder den også noen episoder som man ikke skal være stolt av. Da snakker jeg om tre leger og håndtering av pasienter som skal flyttes mellom institusjoner.

Takk for at dere står på både i disse dager med mye smitte og for all den fantastiske hjelpen jeg fikk. Nå går dagene bokstavelig talt godt, tross en tilleggsdiagnose  som jeg kaller herr Parkinson, men jeg lever godt med både han og amputert fot.

Boken koster 300 kroner, pluss porto

Den kan bestilles på epost: kjell.lovik@ntebb.no 

Et stille tog

Det er stille rundt meg, men jeg er ikke alene. Seks unge menn tar godt grep og leder det stille toget som sakte passerer oss mens smerteblomster blir plukket opp med  en siste hilsen til togets hovedperson. Toget når sin endestasjon hvor de seks unge menn slipper taket og en bil kjører sakte av gårde. Vinterens kulde rammer oss alle der vi står barhodet og tar farvel. Kulden klarer likevel ikke å ta varmen fra de fine minnene vi sitter tilbake med. Vi som står tilbake på stasjonen føler en tomhet, men også en glede over å få ha vært en del av et vakkert liv.
 

Kyssing av nisser

 

I årevis har jeg hørt sangen "Jeg så mamma kysse nissen" uten å ha tenkt så mye over det før i dag. Det er jo en grusom sang. Først har foreldre lurt barn i en årrekke med å få de til å tro at det finnes en nisse, for deretter å la de tro at mamma er utro. Hva tenker en stakkars unge om slikt tro. De må jo holde kjeft og ikke fortelle pappa at mamma kysser en skjeggete mann fra Nordpolen, som sikkert er en rundbrenner og har kysset flere under veis. Enda godt at han ikke viser nissemannen også. Da kunne han sikkert fort ha sittet med skjegget i postkassa eller omvendt. God førjulstid

Troll i ord

 

Det er farlig å mene noe på nett. Nettrollene spretter ut fra bergene sine og valser over oss med et språk som ikke står i ordboka. Jeg var nylig utsatt for dem og nettstedet innlegget mitt sto på ble stengt for kommentarer. Da gikk trollene til angrep på nettstedet også. Merkelig at at når nettrollene blir utestengt så er det et angrep på frie meninger, men når vi andre mener noe så blir vi bedt om å holde kjeft eller dra til Kina. Vi blir beskyldt for å være hjernevasket om vi kommer med utsagn og innlegg de ikke er enige i. Vet ikke hvem som er hjernevasket, men føler vel at det i så fall er flere enn meg.  Vil jo påstå at det er bedre å få rengjort hjernen i ny og ne enn ikke å ha hjerne. Jeg vil ikke at alle skal være enige i det jeg skulle finne på å skrive om, men nettroll er ikke velkommen på sidene mine og vil bli slettet fortløpende. Jeg skal slettes ikke påstå at mine meninger er rett, men det er mine meninger som helt klart kan motsies bare det gjøres på en måte som om det skulle vært en samtale over en kaffekopp. Jeg blir ikke skremt av krasse utsagn. Jeg synes heller litt synd på de som debatterer med et språk som viser klart hvilket sosial stempel man kan sette på dem. Jeg har i min karriere  som journalist og kommunikasjonsrådgiver mottatt kjeft, noe berettiget og noe hinsides all fornuft. Jeg har mottatt to drapstrusler og om ord kunne drepe ville jeg vært død for mange ord siden.  Da er jeg klar for nye angrep. så får vi se om det går troll i ord denne gangen.

Korona sertifikat

 

Jeg har hatt sertifikat i hele mitt liv. Jeg kunne kjøre buss, vogntog, lett motorsykkel, Folkevogn, traktor, lisens for rally, snøscooter, Lada og anleggsmaskiner. Det eneste jeg ikke hadde lov til å kjøre var tung motorsykkel. Nå har jeg også fått Korona sertifikat som bare er gyldig seks måneder om gangen og med kroppslig oppmøte når det skal fornyes. Det er ikke frivillig om du bruker bilbelte, unnlater du det vanker det bot. Da jeg har barn hadde vi helsekort med vaksinepass som skulle dokumentere at vi hadde gått gjennom nødvendige vaksiner. Vi måtte ha tatt bestemte vaksiner for å reise i utlandet. Min korte tid som ung sjømann krevde en haug meg vaksiner. Selvfølgelig tok vi dem, men kanskje mest for egen interesse. Nå er debatten i gang om vi skal ha et eget sertifikat for at vi er vaksinert mot korona. Det faller mange tungt for brystet. Som en person som er i faregruppen og med en far på 90 år som ble smittet av korona mens han var pasient på en institusjon og svevde mellom liv og død tross to vaksiner, så tenker jeg at jeg hyller de som tar vaksine om ikke annet for å forebygge smitteoverføring til andre. Jeg respekter valget om ikke la seg vaksinere, men da hadde et sertifikat kunne hindre nedstigning av samfunnet og forebygge alvorlig sykdom og dødsfall. Det er menneskerett å ta frie valg, men kanskje ikke å ferdes i miljø der man smitter andre. Tilbake til trafikken. Du får ikke kjøre bil uten sertifikat og å fornye det ofte når du kommer opp i en viss alder. Det gjør vi for å forbygge skader og dødsulykker. Kjører du uten bilbelte får du bot. Det kan koste samfunnet store summer om du blir varig skadet. Det er ikke valgfritt om du vil bruke bilbelte, men i dag er valgfritt om du risikerer å smitte andre som i verste fall kan dø. Det minste man da kan forlange er at det er et sertifikat som viser at du er vaksinert eller ikke. Det er sikkert en menneskerett å bestemme over egen kropp, men det er vanskelig å forstå at det skal utsette andre for fare og kanskje død.

Reservert

 

Jeg leker ofte med ord. Her om dagen var jeg ute og traff folk. Det var satt av plass til oss. Blikket falt på lappen "Reservert". Betyr det av vi som satt der er reserverte, eller kan de bety "Reser vert", en slags vert på Racerbanen der noen er ordblind? Kan de være "Re ser vert"? Eller " Re servert", altså at du får servert to ganger. Vi fikk i hvert fall påfyll av kaffe. Det kan kanskje være en trøndersk "Reserv ert". Alltid lurt med ei ert i reserve.

Beklager alt vrøvlet, men slik er det å leke med ord.

Syk,sykere, sykest

 

Jeg sitter og hører på et foredrag om symptomer og utvikling av sykdommen Parkinson.- Jeg kikker bort på de andre og registrerer at de ikke ser så syke ut. Tenker gjennom dagens trening og hva jeg ikke fikk til. Det slår meg plutselig at jeg er den mest pregede i gruppa. Det er flere ting jeg ikke får til å gjøre. Lettere deprimert over iakttagelsen går vi skjelvende til bords, noen litt småtrippende, andre lutrygget og noen uten at jeg kunne se noe som helst på.  Plutselig sier den ene: - Jeg føler at jeg er den sykeste på hele gruppa og jeg blir verre og verre jo mer jeg lærer om dette. -Jeg også, sa den andre. Han vurderte å ikke gå på flere opplæringsrunder. Plutselig var jeg ikke så mye preget jeg heller. Det var jo andre som satt med samme følelse. Sykdommen har fullt av usynlige symptomer. Det var disse som plutselig ble synlige fordi noen fortalte om dem, men jeg så bare mine egne symptomer, ikke de andre sine. Hvem svelger ikke feil av og til? Hvem har ikke treg mage i ny og ne? Hvem må ikke opp om natten for å gå på do? Hvem husker ikke litt dårligere og leter etter ord? Hvem blir ikke tørr i munnen av og til? Hvem føler seg ikke utslitt og lite opplagt til tider? Hvem føler ikke på at stress kan føre til påvirkning av det du skal utføre? Hvem har ikke opplevd at stemmen svikter og du blir hes? Hvem har ikke sovet dårlig en natt eller kanskje ikke kjenne smaken på matretten du spiser. Dette og en rekke andre ting kan være skjulte symptomer på Parkinson, pluss de synlige. Det er neimen ikke rart vi følte oss syk, sykere, sykest i dag. Jeg er jammen glad jeg har en protese på høyre foten. Den føler ingen av disse symptomene.

Masekråke

 

Jeg elsker dette skiltet. Det står alltid nært inngangen til dit jeg skal. Jeg har vært flink til å gå tur i forbindelse med geocaching, men går nå inn i en farlig periode med is, snø eller løvnedfall. Det kan fort slå beina under en allerede fotlaus Parkinsonrammet. Jeg har derfor startet min egen trimkampanje, "Gå til bilen" aksjonen. Det er ca en meter fra trappa, men utfordrende nok når istappene hagler rundt nova eller iskaldt underkjølt regn har polert underlaget. Å sette på brodder for en meter gjør man ikke så jeg får dra på ViaNor å få satt inn noen lastebilpigg i uteskoa. Ulempen med det er at jeg må betale piggdekkavgift om jeg skal cache eller går på fortau i Trondheim. Med alle disse ulempene blir det ikke så mye uteliv som ønsket, verken geocaching eller treningshaller. Jeg får godta at jeg tar en situps hver gang jeg reiser meg fra senga og vente på sommeren selv om jeg vet at minst en av leserne av denne bloggen nå klør etter å svare og få meg med ut i det fysiske landskap, med musikk og noe som er tilnærmet dans. Noe jeg skyr som presten*. Ja, presten, ikke pesten. Det var presten som ikke tillot menigheten sin stående samleie. Det kunne føre til dans. Nevrologen vi hadde undervisning med i dag sa at det var to sikre måter å bremse herr Parkinson på, medisiner og trening. Turgåing var bra, men ikke nok, så nå løfter jeg fingeren fra bordet, trasker rundt på gulvet med staver som gir etter og balanserer på gummiputer med fare for knefall. Det ser ikke ut som Parkinson er vant med at det finnes tilleggsdiagnoser som f.eks. forkorting av legg, diabetes, blod på tann og andre grusomme lidelser som hver har sine treningsopplegg. I tillegg må jeg hele tiden ha øyne i nakken sånn at trim-masekråkene ikke får kloa i meg. Om noen følte seg truffet nå skal jeg forte meg å si. Vi trenger masekråker. Jeg velger heller å kalle dem noen som bryr seg. Og bryr seg folket er verdt sin vekt i gull. Da vet du selv hvor mye du er verdt.

*Skyr egentlig ikke presten, måtte bare late som.

Forvarslene

 

Jeg er alene med stemmen min. I dag virker den ganske bra, i morgen klarer jeg nesten ikke snakke. Ved valget var det viktig å bruke stemmen sin. Selv om det ikke var det de mente så er det å kunne bruke stemmen sin viktig hver dag. Forvarslene på utviklingen av Parkinsonsykdommen kommer stadig oftere. Jeg kjenner et snev av håpløshet. Noen dager har jeg ikke snakket med et eneste menneske. Jeg snakker ikke om ensomhet, men om frykten for plutselig en dag ikke kunne snakke. De dagene jeg ikke har snakket så mye og telefonen ringer gruer jeg meg til å svare i tilfelle stemmen ikke virker. Snakker høyt til blomstene i vinduet, men de svarer ikke. De er fra Kina og skjønner ikke norsk og er av resirkulert plast og skjønner ikke at jeg trenger svar. Noen vil vel si at logopeden burde sette av noen timer til meg, men jeg føler meg ganske spesiell når jeg øver på de merkelige lydene som skal hjelpe meg. UHU, Brrrrrrrrrr, 1,2,3,4,5,6 osv i forskjellige stemmeleie. Jeg blir flau av mindre - UHU. Jeg sier ikke UHU, men jeg sier lange Aer. Til uka skal jeg på et ukes opphold for å lære å leve med samboeren som jeg mer enn gjerne skulle sendt på dør, men som tviholder seg fast i kroppen min, som suger kreftene ut av hendene slik at det er vanskelig å få opp korken på melkekartongen eller få opp den hersens plasten alt er pakket inn i. Om håndskrifta mi var verre en fastlegen min sin håndskrift før, blir det å skrive navnet for hånd et irriterende øyeblikk. Navnet mitt ser ut som @@@. Gele til dessert kan man jo bare glemme om man ikke man kommer i takt med bevegelsene i retten. Egentlig er jeg i nærheten av å sutre litt nå, men vet at smilet gjør meg friskere, eller saktere syk. Nå skal jeg lese dette høyt slik at jeg får litt stemmetrening. Siri, hun på mobilen som svarer når jeg snakker til henne hjelper litt, men hun svikter når jeg sier UHU, så svarer hun - Nå blir jeg usikker. Bare prøv.

Fantomet slår til

 Det sitter i hodet. Jeg snakker om smerter i et bein som for lengst er kremert. Jeg har hatt lite av sterke smerter i den forsvunnede fot, men jeg har masser av fantomfølelser. Tror du meg om jeg sier at jeg kan lee på tærne på foten som ikke er der? Det kan jeg nemlig. Jeg kan ta ankelen opp og ned, uten at den rører seg. Det er utrolig fascinerende og sikkert vanskelig å forstå for den som har to bein. Jeg vil ikke anbefale å teste det ut selv, så jeg håper du tror meg.  Jeg kan også fryse på foten, svette, kjenne kulde og klø noe infernalsk. Jeg kan få gnagsår, men det hjelper ikke å sette på et plaster tror jeg. Jeg har for så vidt ikke prøvd. Det jeg har prøvd er å si til topplokket der luringen sitter og styrer det bortkomne bein at det skal slutte å kødde med foten min. Det hjelper litt. Noe kan jeg styre selv. Det å flytte på tærne styrer jeg selv. Fordelen med fantomfølelser er at jeg tror jeg har to velfungerende bein. Det er vel det som noen kaller godfoten. 

Kriminell mat

Tatt på fersken etter et raid i butikkhyllene. En pose hvetemel er siktet, men nekter straffeskyld. Det viste seg likevel at det  hadde rent mel i posen. Dermed er tiltalte frikjent og ikke an-melt.  Mel-lom oss  sagt er det bare en ordlek kommet dalende inn fra en god venn som jeg bare måtte dele denne uka. elsker slike ordspill og har en hjerne som fryder seg når jeg kan leke med ord. Du får bære over med meg og mine påfunn, men det er god medisin for en halvsprø pensjonist som lystig setter seg ned ved tastaturet. Noen ganger blir det tullball, andre ganger mer seriøst. Dermed så har jeg melt min egen kake også i dag. Du får bare arrestere meg om dette ble for banalt.                         

Mokkabønner og Kamferdrops

 Det er ikke tvil lenger. Jeg har blitt pensjonist. Jeg er oppsatt både med Mokkabønner, Kamferdrops og skoskje. Mine tidlige herlige kollegaer hadde spart sammen sine siste slanter og egenhendig kjøpt inn en sluttpakke og et pensjonistkit. I tillegg fikk jeg og herr Parkinson rytmeinstrument, så nå ligger vi i hardtrening for å reise på turne til våren. På grunn av den forferdelige pandemien ble det ikke noen avslutning etter at jeg sluttet i Mattilsynet i mars. I mellomtiden hadde regiondirektøren også kommet på bedre tanker og fulgte i mine fotspor, så vi ble hedret med dunder og brak i vakre omgivelser. Nå sitter jeg og smatter på kampferdrops og minnes gode kollegaer regionalt og nasjonalt. Takker med dette offisielt for mange gode år i Mattilsynet.

Høst

 Hagen er blitt gul uten at jeg kan gjøre noe med det. Den gulner raskere enn jeg liker. Kanskje er jeg også i ferd med å gulnes selv og heller ikke det kan jeg gjøre noe med det. Skulle bare ønske at jeg også får en fargerik høst før skjelving vil riste alt løv av. Har egentlig stor tro på det. Høsten er egentlig en vakker periode av året og livets høst kan også være vakker. Det er godt å kunne nyte denne tiden uten å måtte gjøre noe aktivt, man kan til og med nyte regndråpene, glede seg over små glimt med sol og se på at et et enkelt blad gir slipp på greina den har hengt på helle våren og sommeren, der det har trosset noen kraftige stormer. Ha en vakker høst enten den er solfylt eller river litt i husveggene.

Fin på håret

 

Jeg kunne tenkt meg å starte som handelsreisende i hårprodukter, en såkalt hårreisende. Det er noe folk ikke greier seg uten. Har unngått tupe og hentesveis så langt, kutter det bare ned til 3 mm, så slipper håret å flagre i vinden. Noen vil påstå at det er for å skjule grå hår, men slikt har aldri grodd på skallen min. Det er lys blond om noen spør. Nå er det mange ting som kan gi meg grå hår, blant annet økende strømpriser og høyere renter. Det kan også få de tre mm hår til å reise seg lik busta på en gris. Jeg er sløv når det gjelder andres hår og klipp. Synes det er vanskelig å se om noen har klipt seg eller farget håret. Det er kanskje en mannegreie og ber alle nyklipte kvinner jeg måtte kjenne om en dyp unnskyldning om jeg ikke skulle legge merke til forandringer enten det gjelder stil, lengde eller farge. Jeg er imponert over de som legger merke til forandringene på folk rundt seg. Nå slipper jeg lettere unna etter jeg sluttet på jobb. Treffer ikke folkene så ofte at jeg kan se endringer. Hårfine forandringer er ikke så lett å se.

Tur

 

Smak på ordet tur. Det smaker frihet og opplevelse. Gå en tur, rull en tur, dra på tur, kjør en tur. Tur er et vakkert ord som setter følelser i gang. Sier du tur til hunden din hopper den av glede. Det kunne jeg gjort også om beinet hadde tillatt det. Jeg liker spesielt tur i skog og fjell. Det er ikke så lett med en skadet fot, men tur blir det lell. Det er godt å sitte ved en bekk og høre sildringen fra rennende vann som skal et sted.  En tur kan  være femti meter ned i hagen eller flerfoldige kilometer. Turen kan ta dager og år om man reiser verden rundt. Du kan se på livet som en tur med motbakker og flotte utsiktspunkt. For å komme til et slikt punkt må du som regel slite litt før du kommer fram. Kjenne svetten sildre nedover ryggen og kjenne at lungene suger inn surstoff.  Det er ikke lengden på turen som teller, men opplevelsen den gir deg. Du kan gå alene i dine egne tanker eller sammen med gode venner. Du kan oppleve å møte en elg eller et ekorn. Du kan møte ukjente mennesker som sier hei, noe de aldri hadde gjort på kjøpesenteret. Du kan trå trygt på stien uten å være redd for å tråkke på en mine. Vi lever i et vakkert land med plass til alle og utallige muligheter for tur. God tur, min venn.

Bare en fot

 Jeg har i flere år jobbet med en bok som jeg har kalt "Bare en fot" Den handler mye om kommunikasjon i helsevesenet observert fra sykesenga. I fire år var jeg ut og inn av sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Det ble tolv operasjoner før foten ble fjernet. Under veis møtte jeg fantastiske mennesker som gjorde det de kunne for at jeg skulle bli frisk og ha det best mulig. Boken er ment som en hyllest til de menneskene jeg møtte, selv om den også forteller om noen få episoder jeg kunne vært foruten. Boken skulle vært ferdig for minst et år siden og det er ikke Korona som har skyld i at den ikke har kommet ennå. Skrivesperre har stoppet fingrene fra å trykke på tastaturet. Boken er skrevet med et glimt i øyet, men har også en alvorlig undertone. Nå sitter jeg og finpusser den før jeg sender den snart til korrekturlesning og gjennomlesning. Så blir det spennende å se om noen gidder å kjøpe den.

Adjø

 Jeg er ikke flink til å si adjø. Det er som å dø litte grann. Har sansen for det de sier i Japan  - "Sayonara" som betyr "På gjensyn". Da signaliserer man at det er et ønske om å sees igjen. Jeg har sagt adjø noen ganger det siste året blant annet til barn som reiser til sitt. Til faren min som bor på Ringerike og som er godt voksen. Hver gang jeg sier adjø der tenker jeg at det kan være det siste adjø. Noen venner har gått bort og jeg rakk heldigvis å si takk for følget og adjø. Da blir et adjø en god ting selv om det er trist. Noen vil også kunne si "Sayonara" i en slik setting.  Jeg sluttet for ca et halvt år siden i en trivelig jobb og måtte si adjø til mange flotte kollegaer, men for noen av dem er det "på gjensyn". Jeg husker godt adjø da barna reiste ut i den store verden, eller da ei venninne satte seg på et tog og jeg sto tilbake på stasjonen, eller da de flotte jentene vi har hatt som utvekslingsstudenter tok farvel og reiste tilbake til sine kjødelige foreldre. Tiden leger alle adjø, selv om det noen ganger tar litt lenger tid og at avskjedstårene for lengst har tørket bort. Det er lettere å skilles fra en venn, noen man er glad i eller noen som du ønsker å møte igjen med et "Sayonara" enn et adjø.  

Sayonara.

På vei

 

Et klokt menneske har sagt at vi aldri kan stige ut i den samme elven to ganger. Sånn er det vel også med livet. Vi er aldri på samme sted, fremtiden kommer imot oss med jevn fart. En reise de fleste av oss ønsker å være med på så lenge som mulig, selv om noen bestemmer seg for å hoppe av. Denne reisen er en tidsmaskin. Noe vi reiser til og noe vi reiser fra. Fortiden vil være der. Noe husker vi, noe glemmer vi, noe forandres litt, noe vil vi ikke huske og noe dukker opp etter mange år. Noe dukker opp i salige blandinger i drømmene dine, men hele tiden mens dette skjer er vi på vei framover. Forandringene skjer rundt deg hele tiden. Ta turen inn på en skogssti, gå en kilometer eller to, så snur du og selv om du går tilbake, går du likevel framover. Bare på den korte tiden har noe endret seg på stien din. Løv og kongler har falt ned, spor etter et dyr krysser ditt, lett snø har falt på stien, du ser skogen fra en annen vinkel og nye opplevelser. Mauren på stien har vandret langt, vinden i trærne har knekt en kvist. Alt rundt deg forandres. I over fire år har jeg ligget på sykehus og helseinstitusjoner. Selv om verden går framover i samme hastighet med netter og dager, så virker noen av døgnets timer ulike. En natt kan være veldig lang eller alt for kort. Et liv kan være veldig langt og det kan være veldig kort. To måneder er også et helt liv for noen, mens andre sliter seg over hundre år. Jeg har satt den ene foten ut i elva. Kjenner at livet renner kjølig forbi. Jeg kjenner strømmen nappe i foten. Det er en stri vårelv. Jeg vet at flytter jeg den andre foten, vil jeg ikke klare å stå oppreist. Likevel elsker jeg å sitte ved livets elv.

Vanlige mennesker

 

Vi hører stadig vekk politikere og andre sier; ...for vanlige mennesker. Hva er et vanlig menneske? Er jeg et vanlig menneske? Er vennene mine vanlige mennesker? Jeg trodde i min naivitet at vi alle er unike hver på vår måte. Jeg føler meg faktisk litt uvanlig.  De vanlige menneskene jeg ser har to bein, spiller ikke i hæren på Stiklestad, går rundt i skogen og leter etter plastrør (geocaching), har modelljernbane som hobby og har bygget kompliserte Legobygg, trikset med kort og andre magiske effekter eller startet Norsk Kindereggforening etter en mediabløff med Dagbladet. Det kan ikke være vanlig, men jeg føler meg ikke uvanlig. Har det noe med utdanning å gjøre? Er man uvanlig eller vanlig om man er rørlegger? Er man uvanlig eller vanlig om man er direktør? Jeg har opplevd mine sjefer som særdeles vanlige folk. Jeg har vært leder selv, var jeg da uvanlig eller vanlig? Kanskje har det noe med hvor mange kroner du har på konto å gjøre. Der har jeg uvanlig lite penger, men det er kanskje vanlig. Er det å være vanlig et skjellsord eller et honnørord? Er det å være uvanlig menneske et skjellsord? Jeg blir forvirret av det vanlige, men det er kanskje ikke så uvanlig.

Gjestfrihet

Har du noen gang kjent på en ekte velkomstfølelse? Det er som å komme hjem. Opplevde det i sommer da jeg besøkte et vennepar på Ringerike. Jeg opplevde det to ganger i helga da jeg var på et geocahetreff i Sandnessjøen. Det var ikke bare folkene som ønsket oss velkommen, men også naturen med mektige fjell og krystallklart vann. Naturen roper velkommen. Deretter møtte jeg en vennegjeng fra Rogaland som hadde invitert oss til å bo sammen med dem i et hus de hadde leid i forbindelse med treffet. Vi hadde ikke sett hverandre på to år siden den uvelkomne Koronasmitten slo til. Endelig fikk vi møtes igjen. Vi kom sent fram, men det ventet middag på oss og en god kveldsprat. Det er godt å ha venner som er lett å møte og som står med et stort velkomstsmil når du kommer. Så var det møtet med arrangørene av treffet. Det var Nordlendinger og kystfolk. I møte med dem føler du deg velkommen fra første sekund. De bruker fornavn på samme måte som i en familie. Det er godt å møte slike folk og slik gjestfrihet. Takk for hyggelige dager i nord. 

Mitt Himalaya

 

Mitt Himalaya er bare 336 meter over havet og heter Oftenåsen. En ås full av turstier med spennende trefigurer langs stiene. På toppen finner du verdens største hagestol. Hvorfor den er satt der vet jeg ikke, men stor er den. Det er flott å ha en slik ås rett utenfor stuedøra. De kjappeste entrer åsen på godt under halvtimen, men jeg og Mr. Parkinson brukte 7 timer på turen tur retur. Utslitt kom jeg meg ned til bilen og tenker på de som bestiger betydelig høyere topper. Beinprotesen har fått prøvd seg i dag, litt øm i foten, men glad til sinns. Takker grunnleggerne av stiene for alle hvileplassene de har satt ut, mange med flott utsikt. Det er godt å ha sitt eget Himalaya, et mål for turen. Det gir opptur i dobbelt forstand. Nedturen kan også være krevende. Det kjennes i slitne føtter når bremsene står på. 

Tannlegeskrekk

 Jeg har tannlegeskrekk. Ikke fordi jeg er redd for å borre, men fordi lommeboka tømmes etter få minutter i stolen. Han setter inn ei krone og tar ut 7200 etter bare 45 minutter i stolen. Tannlegeskrekk og gru. Utenfor kontoret står en stor BMW. Den har sikkert jeg vært med å betale på. Husker at jeg som liten ble bundet fast til tannlegestolen fordi jeg fant ut hvordan jeg kunne stanse boret. Det gikk ei drivreim fra motoren og ut til boret og når jeg klemte på den stoppet det hele. Dermed ble hendene mine bundet til armlenene på tannlegestolen. Sånn sett burde jeg hatt vanlig tannlegeskrekk, men tror den tannlegen hadde pasientskrekk når jeg kom inn. Tror jeg forsøkte å bite ham. Det gjør jeg ikke lenger, men later som det ikke er vondt når tennene saumfares i håp om at han overser et hull eller to, for ikke å snakke om at han finner på å sette inn ei krone. Da blir lommeboka sugd ut av lomma og jeg må spise graut i en måned for å holde budsjettet. Hvorfor skal jeg med gode tenner da? Når jeg bare skal spise grøt.

Postcrossing

 

Jeg har nettopp oppdaget en artig hobby. Postcrossing. Det går ut på at du skal sende et postkort til en vilt fremmed person et eller annet sted i verden. Jeg har sendt fem kort i dag. De gikk til Tyskland, Kina, Russland, USA og Slovakia. Hvert kort får sin egen kode som blir registret på et nettsted du oppretter. Se link om du vil utforske det selv. Når kortene er sendt er det bare å kikke i postkassen som sikkert står tom etter at vi har sluttet å sende brev. Du vil nok kanskje få et lite sjokk når du skal poste kortene. Det koster ikke 3,50 å sende et postkort lenger. 

Her kan du utforske det som kanskje kan bli en ny hobby

En sommer er over

 

Den siste softisen er spist på Stiklestad og Sparbo har sunget "En sommer er over" på Reiseradioen. De siste badetemperaturene er lest opp. Noen  føler en slags tristhet og andre gleder seg til å starte et nytt skoleår og treffe venner og møte nye utfordringer. Jeg har ikke lyst til å gi slipp ennå, både august og september er ofte fine og varme med muligheter for turer(cacheturer). En sommer raser av sted, Jeg skulle gjort så mye, men rakk ikke halvparten. Hvorfor er det slik at lange sommerdager flyr fortere en korte vinterdager?  Er tid bare en følelse? Den siste ferieturen for min del er ikke tatt. Det blir en tur til Sandnessjøen og en til Ringerike før snøen kommer. Slik er det å ha ferie året rundt. Det er nesten bare badetemperaturene som er forskjellig. Nå skal jeg bruke høsten til små vandringer i skog og mark. I tillegg skal jeg ferdigstille en bok. Det har vært målet lenge, så får jeg håpe at høsten har plass til alle gjøremål. God høst alle sammen.

Jeg hater yoghurtlokk

 

Er det mulig å få opp lokket på en Yoghurt uten at det ødelegges? Det burde forskes på. Jeg blir klissete på fingere når jeg vrenger av restene. Og det er ikke bare hos Tine lokkene er dårlig, men også hos konkurrentene. Jeg har lagt lokk på dette en lang stund for å forske på muligheten på å få av lokket helt. Jeg har ført statistikk over de siste femti lokkåpninger der 38 av 50 lokk ble ødelagt. Noen typer har plastlokk. De går lettere av. Hadde jeg ikke vært avhengig av Yoghurt skulle jeg stoppe opp alle innkjøp umiddelbart, men jeg har spist det siden det kom i porsjonspakninger til Norge i 1970. Da var det fast niste på sommerjobb som maler. Den gangen var begrene større og hadde lokk av aluminium og lett å åpne. Ikke nok med det, begrene var ikke festet sammen fire og fire. Noen ganger når jeg skal bryte dem av sprekker lokket på to beger. Det eneste gledelige ved det er at jeg kan spise to beger. Vurderer å starte foreningen for Yoghurtslokkets fremme.

Hære være med deg

 

Jeg har vært med i hæren i Spelet om Heilag Olav i 10 år, Et lite jubileum kan man si. Det som slår meg at gjennom disse ti årene har vi blitt stadig færre og færre som lar seg verve. Det er utrolig synd og litt rart. Det er jo en opplevelse å få være med på alle spels mor, kjent over hele landet og i utlandet med. En viktig arena både historisk og vår egen tidsepoke. Et spel som betyr mye å delta i for de profesjonelle også, mange kjente skuespillere har hatt roller i Spelet. Det er et år til neste spel, likevel oppfordrer jeg både gamle og nye til å bli med neste år. Vi som holder på savner gamle venner og vil gjerne møte nye hærmenn. Uten hæren stopper Spelet. Det blir i alle fall svært annerledes. Hvem skal kongen støtte seg på? Hvem skal gå i slaget og hvem skal skal drive ablegøyer med hverandre når været nådeløst heter opp hjelmene eller striregnet siler nedover nakken. Hvem skal fortelle skrøner fra tidligere spel? Hvem skal rope "Vi skal vinne" slik at det høres over hele Stiklestad? Hæren trenger deg, Spelet trenger deg og gleden over å møtes til spel trenger deg. Hæren være med deg.

Vonde følelser, gode tanker

 

Jeg ser ikke mye på tv om sommeren, men i går ble jeg sittende pal i flere timer. Det var ikke sommerbåten som fikk oppmerksomheten min, men minnemarkeringen over 22.juli og Generasjon Utøya. Det var sterk kost. Jeg beundrer politimannen fra beredskapstroppen som gråtkvalt kjempet mot tårene da han fortalte sin historie. Han representerte noe av de tøffeste folkene vi har i beredskap i Norge. Vi skjønte alvoret da han snakket. Jeg gråt for ham. Vi skjønte alvoret da de andre vitnene og overlevende fortalte sin historie. Da Ina fra AUF fortalte at det første skuddet traff henne i hendene, men de kunne hun overleve. Det neste skuddet traff henne i kjeven, også det kunne hun overleve, men da de siste skuddene traff henne i rygg og bryst trodde hun at hun skulle dø. Det gjorde hun ikke. Hun kjempet for livet og vant. Det står respekt av at hun og andre fortsatte med sitt politiske arbeid og ikke lot terroren vinne. Jeg husker dagen det skjedde. Da stod vi på Stiklestad og øvde på årets spelutgave. Jeg var der sammen med sønnen min og han var en av dem som fikk vite at en venn var drept. Vi kjenner vel alle noen som ble rammet. Det viktigste nå er ikke gode ord rundt en 10 årsmarkering, men at vi klarer å bygge opp en folkeberedskap slik at det ikke skjer igjen, at vi klarer å avsløre og avdekke de som er så ekstreme at de ønsker å drepe for å få markert seg og sine meninger. De er farlige. De har skarpe våpen og bomber, men vi andre har også et sterkt våpen, ordet, pennen og ytringsfriheten. Bry deg. Si ifra når noen bruker ord dom "neger", "de andre" og på nettroll som bruker sterke ord om folk som ytrer seg. Dette er feige mennesker som ikke tør å kommunisere ansikt til ansikt. De gjemmer seg i fjellet sitt. La solen skinne på dem slik at de sprekker.

Barnehær knuste hærmenn på Stiklestad

 

Selv om selve Spelet om Heilag Olav måtte vike for hæren av bakterier, så stopper ikke det hæren. Det er søndag og som seg hør og bør sprutende regnvær over slagmarka. Mellom 15 og 20 vakre hærfolk av begge kjønn var møtt opp for å skape stemning på vollen. Det var ikke fullpakket kan man si, men nok til at barna hadde to hærfolk hver å nedkjempe. Etter to sesonger borte fra selve hovedspelet tok ikke ledelsen sjansen på å utstyre oss med ekte våpen. Vi måtte ta til takke med tresverd og et skjold så lite at det så vidt dekket vitale deler. Den som tror at små barn ikke slår hardt med tresverd er velkommen neste søndag. Du skal få stå i første rekke. Det gikk som det pleier, hæren tapte, selv barn i barnevogner slo oss ut. Vi prøvde å skremme dem med høye krigsrop, men ivrige barnehender hold hardt om sverdet og slo både hird og hærmenn hodestups i bakken. Slaget gikk så kjapt at en stakkars krigskorrespondent så vidt rakk å filme elendigheten. Det ungene ikke visste var at vi stakk av med premien, softis med strø og gulrotkake, litt brente pølser servert på et vakkert hirdskjold, med smak av svidd hærmannsskjegg. Litt mimring og prat med regnvåte publikum ble det også tid til. For øvrig ryktes det at hirden har vaksinert seg selv mot korona, med det resultat at samtlige håndspritflasker er tomme. Det skapte kø på doene og ordet berserk skrives heretter med æ – bærserk.

Rystende opplevelser

 

Jeg har hatt noen rystende opplevelser i det siste. Håpte at det var et lettere jordskjelv, men det er herr Parkinson som tuller med meg. Da synes jeg det er rett og rimelig at jeg tuller med ham. Kanskje respektløs, men det får så være. Det er ikke  bare negativt å ha besøk av  herremannen. Jeg har blitt steikandes god til å riste terninger, spille på kastanjetter og andre rytmeinstrument. Det er verre å drikke av et fullt vannglass, det kan fort bli halvt. Jeg og sønnen har malt huset i sommer. Ble god til å riste malingsboksene, men da jeg skulle støtte stigen som sønnen sto i toppen av, holdt jeg på i følge ham å riste ham ned. Til vinteren tror jeg at jeg skal lære meg å strikke. Tenker at det bare er å kjøpe noen pinner og litt garn så kommer Selbuvottene til å komme av seg selv. Så du skjønner at det ikke bare er ulemper ved å ha herr Parkinson innomhus. Jammen kan han også brukes til å riste av den siste dråpen også, men skal ikke utdype det noe nærmere. Nå skal jeg gå og riste litt i brød til frokosten.

Fotballfeber

 

 

Jeg kjenner det i hele kroppen. Det er ikke Korona som plager meg, men jeg er alvorlig angrepet av fotballfeber. Jeg er allergisk mot styggedommen, uansett om jeg slår på tv eller radio snakkes det om fotball. Jeg er ikke smittet av den gleden mange har ved å sette seg ned foran tv apparatet og nyte en fotballkamp. Har for øvrig en ting felles med fotballfolket. Jeg gleder meg til finalen. Da er marerittet over og feberen slipper taket. Og tro nå ikke at jeg unner alle fotballinteresserte gleden av å se en god fotballkamp. Det heter vel at av alle uviktige ting i verden er fotballen den viktigste. Jeg håper Danmark vinner. Det er det lengste jeg kan innrømme av fotballinteresse. Siden jeg altså er i en febrilsk tilstand setter jeg meg selv i karantene. Jeg pålegger meg selv å ikke slå på tv til fotballkampene er over, men det er krevende når de flytter på nyhetene. De er ikke så viktige når det er fotballkamper på gang. 

Gammelt vennskap ruster ikke

 

Vennskap eller kjennskap? Jeg kjenner veldig mange. Noen av disse er gode venner. Mange av dem har jeg ikke møtt fysisk på mange år. Likevel er det gode venner. Opplevde nylig å besøke to av dem da jeg var på Ringerike noen dager. Tross mange års fravær gikk samtalene lett med en gang, akkurat som vi hadde møttes flere ganger i uka slik vi gjorde som ungdommer. Det var utrolig godt å sitte med en kaffekopp og spise lunsj der vi mimret om svunne dager. Det er godt å ha slike venner på lista over venner som er der tross lang tids fravær av  fysiske møter. Ordtaket "Gammelt vennskap ruster ikke" blir tydelig i slike stunder. I slike treff dukker det opp minner som man ikke hadde klart å hente opp alene. Smilet og latteren vaker hele tiden i overflaten, men også alvoret når vi snakker om de i flokken som er borte. Vi snakker om fisketurene, hytteturene, festene, kortkveldene, turer og ferier. Jentene vi hadde godt øye til og hvor bekjente og gamle venner hadde gjort av seg. Jeg er takknemlig for alle vennskap som ikke har rustet enten det er vennene på Ringerike, Skien, i Trøndelag, på Stiklestad, i Røde Kors, på skoler jeg har gått og på arbeidssteder jeg har jobbet eller folk jeg møter i geocachemiljøet. Ser også hvor tungt det er å miste venner. Min gamle far på snart 90 har mistet hele venneflokken sin og det er tankevekkende å se hvor mye vennskap bygget opp over år betyr. Jeg ser at jeg ikke er flink nok til å ta godt vare på de verdifulle vennskapene jeg har. Mange Facebookvenner er hyggelig, men sannelig er det trivelig å dele en kaffekopp og en matbit også. Stor takk til dere som ennå regner meg som en nær venn tross avstand i tid og kilometer.

Hvor ble det av kammen?

 

Jo da, jeg greier meg godt uten en kam, men kammen på baklomma er borte. Hvor ble det av den? Hvor ble det av Brylkrem og hårvann? Før var det nesten utenkelig at en mann ikke hadde en kam i baklomma som ble hentet opp med jevne mellomrom. Hår og skjegg skulle til enhver tid være striglet. Damene hadde sikkert også utstyr for å holde sveisen på plass, men kammen på baklomma var en mannesak. Er kam-mennene utdødd? De har kanskje blitt skallet alle mann. Ser aldri at noen drar opp kammen lenger. Det er vel bare ei hand gjennom frisyren for å holde den på plass, selv har jeg så kort hår at det for det meste ikke er nødvendig, men det er synd om et eldgammelt verktøy for å holde på sveisen skulle forsvinne helt.

Sommer

 Endelig sommervarme og nydelige dager. I gata dufter det av syrin tror jeg. Jeg har tett nese på grunn av pollen, men Syrinen blomstrer, så da dufter den vel. Lar ikke slike bagateller som litt allergi stoppe sommergleden. Kjenner et snev av sommergleden jeg hadde som barn hos mine besteforeldre i Ulvik i Hardanger. En perle av flott natur. Husker den varme asfalten som brente under små føtter. Jeg hadde fått speil på sykkelen min og kunne se bakover når jeg syklet. Husker jeg lekte mye med søskenbarna mine som ikke bodde mer en noen hundre meter unna. Det er godt å ha slike sommerminner. I hagen til bestemor vokste det Løytnanthjerter. Det har jeg i min hage også. Hver gang jeg går forbi dem kjenner jeg lengselen etter hagen i Hardanger og barndommens sommeropplevelser. Vi hadde tilgang på robåter som vi fisket fra, men de fleste gangene lå vi på brygga og fisket. Vi fikk ål og Knurr. Sistnevnte knurret når vi fikk den på land. En og annen Steinbit havnet også på kroken. Ålen var en sleiping, vanskelig å få av kroken. Det hendte vi skremte turister med dem. Det var mange av det slaget i Ulvik om sommeren. Hotellene var fulle. I tillegg hadde bestefar og bestemor et slagst pensjonat som ble fylt opp hver kveld. Bestefar hadde laget seg en "farm" som han kalte det litt lenger inne i veien. Der hadde han ei lita hytte og dyrket grønnsaker. Jeg var flittig gjest der. Han drømte alltid om å dra til Alaska, men det ble det ikke noe av. Han drømte om de store skogene og ville dyr. Jeg drømmer meg tilbake til bygda Ulvik og de flotte sommerdagene der. Nå skal jeg nyte værgudenes gunst i Trøndelag. God sommer.

Vaksine til besvær

 

Debatten går om sentrale personer i beredskap skal få Koronavaksine. Det er etter min mening viktig og rett. Det hjelper ikke å ha en fullsatt buss når sjåføren ikke er der.  Dette er en debatt som blir konstruert bare for å lage debatt. Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer som ikke ser at det er viktig å opprettholde beredskapen er mye mer skremmende enn at 500 nøkkelpersoner får vaksinen. Kommunelegene som burde være opptatt av beredskap lager et opprop der de mener disse nøkkelpersonene  sniker i køen. Det er ikke god beredskapstenkning. Om jeg skal kritisere noe er det at det burde vært gjort med en gang. Beredskap handler ikke bare om Korona. Dette er personell som også skal håndtere andre mulige hendelser. For ordens skyld mener jeg også derfor at helsepersonell også bør få vaksine så snart som mulig. Jeg støtter ikke regjeringen i så veldig mye, men i denne saken har de tenkt beredskap og det har vært store hendelser i nær fortid som manglet god beredskap. Dette er å ta beredskap på alvor.

Mave til besvær

 

Har du noen gang følt hvordan det er å ikke få på deg setebeltet i et fly eller på en buss? Ikke fordi det er vanskelig å feste, men fordi det er for kort. Du flytter deg til et annet sete om det er mulig i håp om at det var et spesielt kort belte akkurat på det setet, for å oppdage at det var like kort belte på dette setet. Jeg sniker meg til å legge beltet over fanget for at det skal se ut som det er festet. Tør ikke innrømme at det er jeg som er for stor og ikke beltet som er for lite. Så blir det mat og du skal slå ned bordet fra seteryggen foran. I nabosetet sitter den en mann av normal størrelse. Ha trekker lett ned bordet og har god klaring til magen. Jeg får det ikke ned. Det legger seg oppå magen og det er umulig å sette noe fra seg der. Om jeg trekker meg helt bak i setet så kanskje jeg kunne presse det ned, men gir opp. Det blir verken mat eller kaffe på denne flyturen. Sånn sett er der i hvert fall på rett vei til å få ned setebordet senere, når ingen kalorier finner veien til magen i dag. Det har gått år siden dette skjedde, nå passer beltet og bordet går ned, men ny flyr jeg ikke så ofte.

Bare en hund

Nå er det bare vi som har det vondt. Etter et langt hundeliv på 16 år måtte du gi slipp på livet i dag. Vi hadde en fin tur sammen i forrige uke langs Heggesbekken i Snåsa. Turen i dag var tung. Det er utrolig tungt å si at nå er livet over og et vennskap mellom hund og menneske er slutt. Det var både godt og vondt å se deg sovne inn selv om du bare er en hund. De små lufteturene våre er over. Hundeutstyret ryddes bort, godbitene som ligger igjen arves av en annen hund. Leken i stua der vi skulle "ta" deg er slutt. Jeg sitter tilbake med tårer i øynene og tenker på hva du har betydd for oss i 16 år. Husker sommeren vi hentet deg på Tangetoppen kennel utenfor Hønefoss. En liten glad krabat. I dag var det slutt,  På rommet hos veterinæren var det pyntet med to lys og papirtørkler. Så fikk du en bedøvende sprøyte og sovnet bort fra plagene dine. Nå sitter vi tilbake med minnene om en trivelig og leken hundevenn. Takk for alle gode stunder  Temis. 
 

Holde maska

Det er ikke sikkert at uttrykket å holde maska er det lureste i disse dager. Observerte at opptil flere jeg møtte på kjøpesenteret og på et venterom hos legen ikke hadde maska foran munn og nese, men holdt den i handa. Sikkert en egen måte å fange virus på. De var i hvert fall i en slags beredskap slik at de kunne hive på seg maska om det ble for trangt i lokalet. Egentlig skjønner jeg dem godt. Det er litt ubehagelig å gå med maske. Den har en tendens til å dra seg opp i øynene eller brette ørene framover om strikken er for stram. Og vi som ikke ville tillate burka, nå går vi rundt som en gjeng bankrøvere hele bunten. Umulig å kjenne igjen folk og heller ikke sende et blendahvitt smil til noen man tror man kjenner. I butikkene går de med stadig angst for at det kan være en raner bak masken. Det er litt artig å se alle variantene av masker. Til og med skal de finnes med bunadsmønster. Kast frimerkealbumet, begynn å samle på munnbind. Greit å ha dersom man får munndiare. 

Gode naboer gull verdt

 Jeg kikket litt tilfeldig ut av vinduet i dag. Det var folk i hagen min. Naboen hadde hentet rive og trillebår og satt i gang med en opprenskning av flere års brakklegging på grunn av sykdom hos hageeier. Det var vondt å se at hagen grodde mer eller mindre igjen. Fremmedarbeideren Gardena holdt en liten del av plenen oppe, men busker, blomster og trær vokste fritt og uhemmet. Det var det bare biene som likte. Dette innlegget handler ikke om hage, men verdien av å ha gode naboer og det kryr det av i mitt nabolag. En annen nabo hjelper meg med snøen som falt både i fjor og i år. Det er en ubeskrivelig glede å oppleve, men også litt sårt. Jeg har ikke så mye å bidra med den andre veien. Jeg har egentlig bare hatt gode naboer når jeg tenker meg om. Har aldri kranglet om et tre som skygger for sola, tross kampen om solstrålene er heftig i de trønderske alper. Vi har til og med gode naboer i øst. Vi får ikke besøke dem for tiden, men den dagen kommer nok. Tilbake til gatas naboer. Verdien av å ha mennesker rundt seg som bryr seg og skjønner at en hjelpende hånd er viktig, takker jeg inderlig for. 

Sprit eller blekk

 Steinkjer er stengt ned. Det er kanskje ikke så underlig i den verden vi lever i. Vi skal helst være hjemme og ikke reise ut til andre kommuner. Jeg hadde tenkt å gjøre minst to ting som pensjonist. Skrive og komme meg ut på geocaching. Nå skal det være to meter mellom oss og det gjør at to mann i bilen setter en stopper for det. Så bred bil har jeg ikke. Jeg kommer meg heller ikke over kommunegrensene om jeg følger anbefalingene til kommunen. Heldigvis er noen kommuner slått sammen så det øker mulighetene. Jeg satser på å sette meg ned foran tastaturet og skrive litt i stedet. Jeg hadde behov for å skrive ut noen ark, men det var tomt for blekk. Dro derfor til byen for å kjøpe dette, men tror du ikke at butikken var stengt. Det var bare matbutikker åpne, sammen med apotek og polet.  Den eneste spriten jeg trengte var håndsprit. Så nå sitter jeg og er nedstengt og venter på at viruset blir tatt av vinden og blåst til en annen kommune. Jeg kan skjønne at blekkbutikken ikke er åpen, men jeg skjønner ikke hvorfor polet er så livsviktig og må være åpent. Det kan ha noe med at de som ikke klarer seg uten vin eller sprit ei helg eller to kjører til nabokommunen og kjøper edle dråper. Hvorfor tror de ikke at vi blekkavhengige drar til blekkbutikken i Verdal eller Namsos? Det kan kanskje også være at det er lettere å drukne sorgene i sprit enn blekk.

Tripp, trapp, hemsko

 

Nå skal vi inn i en firetrinnstrapp i forbindelse med åpningen av Norge. Ingen vil si hvor lenge vi skal være på hvert trinn. Det antydes at vi kan begynne å åpne i mai. Jeg tror ikke vi opplever en sommer i frihet. Det kan fort gå sommer, høst og mer om vi er uheldige. Regjeringen må slutte å sette korte intervaller. Det sliter på bedriftene og enkeltmennesket. Sett heller av en lang horisont. Skulle det bli åpnet før er det få som kjefter av den grunn. Det er en feilberegning som blir lett å svelge. Folk blir mer forbannet av korte frister som gang etter gang brytes. Det er som å tilstå tre utroskap. Ektefellen blir forbanna, men ikke tre ganger mer enn om det hadde vært ett sidesprang. Tilliten står i fare om de som håndterer kommunikasjonen stadig må  endre budskap - åpne-åpne ikke- åpne- åpne ikke. Smittehåndtering tar tid og det må være budskapet. Det kan hende vi ikke liker det budskapet, men det endrer ikke at ting tar tid. Nye bølger kan komme og uforutsette ting kan skje. Vi trenger håp, men ikke håp som stadig legges i grus.  Jeg tror fagfolkene i smittehåndteringen vet at det vil ta lengre tid enn politikerne fronter. Smitte er alt for dramatisk til å overlates til politikeres feilslåtte demping av smittefrykt og håp. Jeg tror det er en lang trapp der vi vil gå både opp og ned.

Kor ska vi reis hen da?

 Jeg holdt på å si, reis til Bloksberg. Jeg mener det ikke så bokstavelig, men jeg kjenner en liten skuffelse over vårt årlige påskeprogram; "Kor ska vi reis hen da?" Det er ikke programlederens skyld. Han er fantastisk og har jobbet lenge med oppgavene sine. Jeg snakker om deltakerne. Noen har team rundt seg som taster raskt på Google for å hjelpe den som er på lufta. Noen ganger hører vi faktisk klikkingen på tastaturet. Noen er ærlige på dette, mens andre prøver å dekke over at de har elektronikken til hjelp. Google skaffer opplysninger i løpet av millisekunder. Det kan slå ut i at noen deltakere blir med i hele programmet og slipper få andre til. Bare så det er sagt. Jeg er ikke en av dem, men jeg gleder meg hvert år til Viggos program. Nå har det blitt kjedeligere. Føler at det har blitt en konkurranse om å være best på tastaturet. Vi ser det også i spørreprogram der det stilles spørsmål om musikk. Det tastes der også og på mobiltelefonen er det flere apper som leter opp hvilken låt som spilles, og alle opplysninger om artist og tekstforfatter. Hva skal vi gjøre med dette da? Egentlig vet jeg ikke, men at det er mindre interessant å høre på er min konklusjon.

Dårlig samvittighet

 

Tenk deg at du bor 650 kilometer unna den som betyr noe for deg. Tenk deg at det er Korona og at det er bevegelsesfrihet, men bare en anbefaling. Tenk deg at du vet at en gammel mann sitter alene i et stort hus. Tenk deg at du vet at denne personen skulle til legen en kilometer unna og at han spurte hjemmesykepleier om hun kunne kjøre ham ned fikk beskjed om at hun ikke var ansatt som taxisjåfør. Tenk deg at du ikke har vært på besøk på snart et år på grunn av Korona. Tenk deg at du finner huset på Google bilder og tenker at akkurat nå sitter han i det rommet og ser på tv. Tenk deg at du ikke klarer å stille opp slik søsken gjør, som bor nærmere. Tenk deg at du har dårlig samvittighet for at de gjør så mye mer enn du klarer. Tenk deg at de fleste som ringer på døren hans er hjemmesykepleien og en taxisjåfør. Tenk deg at det er du som er pårørende. Jeg tenker at det er meg.

Fotballgalskap

 Jeg tror jeg banner i kirka i dag, men da er jeg nært stedet der jeg får tilgivelse. Det er måten fotballen opptrer på som får meg til dette. Menneskerettigheter og smittevern er underordnet elitefotballen. De må få trene og de må få dra til OL. Et spedt forsøk på å markere sin motvilje mot arrangørene av kommende OL skulle gi  landslaget den alibi de trenger for å markere hva de tenker om brudd på menneskerettigheter. Rødt kort spør du meg. Fotball er så viktig de gir faen (her kom banningen) i smittesituasjonen vi er oppe i. De må ha treningskamper for å kunne prestere når alt åpner igjen. Ja tenk det. Det ville være en katastrofe for landet om de ikke fikk trent. De vet sikkert noe om smitteveier som ikke FHI kjenner til. På en annen side ser jeg feige politikere som gir grønt kort for fotball elite mens de stenger ned alt i smittefrie områder ellers. Etter min mening et hån mot andre som står på døgnet rundt for å hindre og behandle smitte. Samfunnet ellers stenger ned og taper store summer og forstår at strenge tiltak er nødvendig for å få bukt med smittepresset. Det er vel ikke lenge før fotballspillere forlanger å stå først i vaksinekøen også. Nok et rødt kort. Norge klarer seg godt uten fotballkamper, men kanskje ikke uten besteforeldre. Da har jeg bannet nok i kirka for i dag. Jeg er klar for straffesparkene som sikkert kommer.

Tydelig kommunikasjon

  

Det blir vanskeligere og vanskeligere å følge med på regelverket rundt Korona. Vi får prise oss lykkelige for at kommunikasjonen rundt trafikkreglene ikke er så uklare. 60 km skiltet  betyr at du ikke skal overstige 60 km i timen. Det betyr ikke at du bør overstige fartsgrensen. Det betyr også at skiltet gjelder uansett om du bor i Finnmark, Rogaland eller Oslo. I Koronakommunikasjonen er det mange bør og skal. Råd og vedtak. Politiske utsagn, faglige råd og tilfeller av at de som lager reglene ikke skjønner hva de betyr selv. Det begynte bra med mye god kommunikasjon. Nå er krisekommunikasjonen inne i en fase med mange nivå. Det skifter så raskt at nye regler ikke har en sjanse til å sette seg. Det er nå slik at 60 skiltet skifter til 40 rett etter du har passert og du blir tatt for råkjøring i tettbebyggelsen uten å ha muligheter til å gjøre noe for å forebygge det hele. Det har blitt mer politikk i krisekommunikasjonen. Helseministeren sier egentlig ingen ting som kan gi oss gode retningslinjer for hvordan vi skal forholde oss til regler, vedtekter og råd. Dette er et for viktig tema til å overlate det til en politiker. Det kan nesten se ut som at politikerne ikke bruker fagfolkene i kommunikasjonsstaben de har. Vi ser at også fagfolkene bommer litt og blir usikre, men stort sett er det tydelig tale fra spesielt Camilla Stoltenberg, Line Vold og ikke minst supermannen Espen Rostrup Nakstad.

Det oppstår nesten uten unntak nye kriser ut i fra hovedkrisen. Dette gjelder spesielt kriser som varer. Det skjer nå i krisehåndteringen rundt Koronahåndteringen.

-         Koronakrisen (hovedkrise)

-         Kommunikasjonskrise

-         Tidskriser

-         Faglige kriser (faglige uenigheter)

-         Flerkulturell kommunikasjonskrise

-         Troverdighetskrise

Hendelsen med Statsministeren som bryter reglene river ned mye av det som er bygd opp etter et år i smittekrisen. Det tar tid å klatre opp den såkalte tillitsstigen, der trinn en er pålitelighet, trinn to er troverdighet, trinn tre er fortrolighet og øverste trinn er tillit. En enkel hendelse kaster deg raskt ned på bakken.  Statsministeren håndterer akkurat den hendelsen bra, for aldri har du sett en flatere Statsminister som ikke unnskylder noe, innrømmer feil og er tydelig flau. Det vil være vanskelig for henne å fronte nye tiltak framover.

Vi ser i utlandet at håndteringen av Koronakrisen skaper demonstrasjoner og opptøyer. Vi er ikke der ennå, men med dårlig krisekommunikasjon er faren for at det vil skje også her. Det er nok av ulogiske tiltak som dukker opp og så kan skape sinne og frustrasjon.

Radio

 

Bare tre dager inn i pensjonstiden har jeg blitt en ivrig radiolytter, nesten radioaktiv. Den står på enten jeg vasker, skriver eller går tur. Sikkert nedarvet fra tiden jeg jobbet i NRK, for det er NRK som står på. Den gode gamle Ni-timen, Landsmøte, nyheter og lokale sendinger er favorittene. Ni-timen må vel nesten ha vært med hele livet. Et trivelig program hvor Trond Viggo Torgersen forteller oss gang etter gang at han er lege. Det er jeg lei av. Ellers er Ni-timen en flott sending, humor, god musikk, men noe av musikken kommer ofte. Litt for ofte. Den musikken som er A-listet preger flere sendinger. For oss som har lånt bort øret til flere sendinger blir en litt lei av å høre A-listet musikk gå  om og om igjen. Det er nok en god ordning for artisten, men noe svett for oss lyttere. Selv Vamp kan bli for mye av og til. Det trodde jeg aldri jeg skulle si, men noen låter blir spilt i fillebiter. Jeg nyter å høre lokalradioen og gamle kollegaer , selv om det av og til kan bli litt barnslig fra en ungdommelig medarbeider. Han gjør et poeng av hvor ofte han springer ut og inn av studio. Jeg trenger ikke vite det. To blad Elisabeth er topp. Dem blir jeg glad av og de holder en tone som gjør det lyttbart og variert. Dessverre har de den samme A-listen å spille fra. Landsmøtet er dagens dessert, selv om den kommer midt i menyen av radioprogram. Der passer det barnslige inn fordi de rett og slett er proffe på den type radio. De byr på seg selv og tar seg selv ikke så høytidelig. Uansett program. Det er stort sett hyggelig å være NRK lytter.

Lang arbeidsdag slutt

Siste arbeidsdag i et 51 år langt arbeidsliv er kommet. Jeg er blitt pensjonist. Litt skremmende, litt godt. Nå kan jeg gjøre hva jeg vil, men til en dårligere lønn og  med de samme utgiftene som jeg hadde med full lønn. Det får bli gul- og brunost på knekkebrød, havregrøt og en gulrot i ny og ne. Noen skavanker har kommet, men de skal jeg takle. Nå kan jeg bli forfatter på heltid uten å måtte gi ut en eneste bok. Jeg kan frilanse og holde foredrag om noen gidder å høre på. Jeg kan bygge avansert Lego uten å være redd for å være barnslig. Jeg kan ta opp igjen hobbyen modelljernbane og forme min egen verden. Jeg kan sortere frimerker og mynter. Jeg kan dra ut på geocaching klokken 0900 en mandags morgen uten å tenke på at jeg skulle vært på jobb. Tryllingen får jeg legge på hylla siden sykdom setter stopper for fingerferdigheten. Den viktigste delen blir nok å holde tastaturet varmt. Skal ferdiggjøre en bok om helsekommunikasjon som har blitt hengende etter. Jeg har brukt sykehus- og institusjonsopphold som bakgrunn for det jeg har opplevd de siste årene på godt og vondt, men vil allerede nå si at vi er heldige som er født i Norge med et svært godt helsevesen. Til nå har jeg skrevet mest fag- og humorbøker, men har lyst til å prøve meg på en roman eller to. Ideene er mange. Jeg gleder meg til å sove så lenge jeg vil om morgenen, kanskje helt til halv åtte. Jeg gleder meg til å gjøre spontane ting og kanskje begynne å røyke pipe , mens jeg sitter i en gyngestol og leser gode bøker. Jeg skal bli mer aktiv på en del av mine nettsider og være litt nettroll der det passer seg, men et snilt nettroll. Takk til alle dere jeg har møtt gjennom arbeidslivet ved Telemark Sentralsykehus, i NRK, Nordisk beredskap og ikke minst Mattilsynet. Jeg har vært heldig og ikke opplevd å være arbeidsledig. Noen ganger tenker jeg på de som  klager over at helga er for kort og mandagen kommer. Jeg er sikker på at de som har mistet jobben hadde gitt mye for en arbeidsmandag. Nå gjelder det å overleve Korona og nyte alderdommen. Mulig jeg må på Tinder eller hva det nå heter og lete etter en økonomisk samboer, men den tid, den glede.