Syk,sykere, sykest

 

Jeg sitter og hører på et foredrag om symptomer og utvikling av sykdommen Parkinson.- Jeg kikker bort på de andre og registrerer at de ikke ser så syke ut. Tenker gjennom dagens trening og hva jeg ikke fikk til. Det slår meg plutselig at jeg er den mest pregede i gruppa. Det er flere ting jeg ikke får til å gjøre. Lettere deprimert over iakttagelsen går vi skjelvende til bords, noen litt småtrippende, andre lutrygget og noen uten at jeg kunne se noe som helst på.  Plutselig sier den ene: - Jeg føler at jeg er den sykeste på hele gruppa og jeg blir verre og verre jo mer jeg lærer om dette. -Jeg også, sa den andre. Han vurderte å ikke gå på flere opplæringsrunder. Plutselig var jeg ikke så mye preget jeg heller. Det var jo andre som satt med samme følelse. Sykdommen har fullt av usynlige symptomer. Det var disse som plutselig ble synlige fordi noen fortalte om dem, men jeg så bare mine egne symptomer, ikke de andre sine. Hvem svelger ikke feil av og til? Hvem har ikke treg mage i ny og ne? Hvem må ikke opp om natten for å gå på do? Hvem husker ikke litt dårligere og leter etter ord? Hvem blir ikke tørr i munnen av og til? Hvem føler seg ikke utslitt og lite opplagt til tider? Hvem føler ikke på at stress kan føre til påvirkning av det du skal utføre? Hvem har ikke opplevd at stemmen svikter og du blir hes? Hvem har ikke sovet dårlig en natt eller kanskje ikke kjenne smaken på matretten du spiser. Dette og en rekke andre ting kan være skjulte symptomer på Parkinson, pluss de synlige. Det er neimen ikke rart vi følte oss syk, sykere, sykest i dag. Jeg er jammen glad jeg har en protese på høyre foten. Den føler ingen av disse symptomene.