Forvarslene

 

Jeg er alene med stemmen min. I dag virker den ganske bra, i morgen klarer jeg nesten ikke snakke. Ved valget var det viktig å bruke stemmen sin. Selv om det ikke var det de mente så er det å kunne bruke stemmen sin viktig hver dag. Forvarslene på utviklingen av Parkinsonsykdommen kommer stadig oftere. Jeg kjenner et snev av håpløshet. Noen dager har jeg ikke snakket med et eneste menneske. Jeg snakker ikke om ensomhet, men om frykten for plutselig en dag ikke kunne snakke. De dagene jeg ikke har snakket så mye og telefonen ringer gruer jeg meg til å svare i tilfelle stemmen ikke virker. Snakker høyt til blomstene i vinduet, men de svarer ikke. De er fra Kina og skjønner ikke norsk og er av resirkulert plast og skjønner ikke at jeg trenger svar. Noen vil vel si at logopeden burde sette av noen timer til meg, men jeg føler meg ganske spesiell når jeg øver på de merkelige lydene som skal hjelpe meg. UHU, Brrrrrrrrrr, 1,2,3,4,5,6 osv i forskjellige stemmeleie. Jeg blir flau av mindre - UHU. Jeg sier ikke UHU, men jeg sier lange Aer. Til uka skal jeg på et ukes opphold for å lære å leve med samboeren som jeg mer enn gjerne skulle sendt på dør, men som tviholder seg fast i kroppen min, som suger kreftene ut av hendene slik at det er vanskelig å få opp korken på melkekartongen eller få opp den hersens plasten alt er pakket inn i. Om håndskrifta mi var verre en fastlegen min sin håndskrift før, blir det å skrive navnet for hånd et irriterende øyeblikk. Navnet mitt ser ut som @@@. Gele til dessert kan man jo bare glemme om man ikke man kommer i takt med bevegelsene i retten. Egentlig er jeg i nærheten av å sutre litt nå, men vet at smilet gjør meg friskere, eller saktere syk. Nå skal jeg lese dette høyt slik at jeg får litt stemmetrening. Siri, hun på mobilen som svarer når jeg snakker til henne hjelper litt, men hun svikter når jeg sier UHU, så svarer hun - Nå blir jeg usikker. Bare prøv.