Masekråke

 

Jeg elsker dette skiltet. Det står alltid nært inngangen til dit jeg skal. Jeg har vært flink til å gå tur i forbindelse med geocaching, men går nå inn i en farlig periode med is, snø eller løvnedfall. Det kan fort slå beina under en allerede fotlaus Parkinsonrammet. Jeg har derfor startet min egen trimkampanje, "Gå til bilen" aksjonen. Det er ca en meter fra trappa, men utfordrende nok når istappene hagler rundt nova eller iskaldt underkjølt regn har polert underlaget. Å sette på brodder for en meter gjør man ikke så jeg får dra på ViaNor å få satt inn noen lastebilpigg i uteskoa. Ulempen med det er at jeg må betale piggdekkavgift om jeg skal cache eller går på fortau i Trondheim. Med alle disse ulempene blir det ikke så mye uteliv som ønsket, verken geocaching eller treningshaller. Jeg får godta at jeg tar en situps hver gang jeg reiser meg fra senga og vente på sommeren selv om jeg vet at minst en av leserne av denne bloggen nå klør etter å svare og få meg med ut i det fysiske landskap, med musikk og noe som er tilnærmet dans. Noe jeg skyr som presten*. Ja, presten, ikke pesten. Det var presten som ikke tillot menigheten sin stående samleie. Det kunne føre til dans. Nevrologen vi hadde undervisning med i dag sa at det var to sikre måter å bremse herr Parkinson på, medisiner og trening. Turgåing var bra, men ikke nok, så nå løfter jeg fingeren fra bordet, trasker rundt på gulvet med staver som gir etter og balanserer på gummiputer med fare for knefall. Det ser ikke ut som Parkinson er vant med at det finnes tilleggsdiagnoser som f.eks. forkorting av legg, diabetes, blod på tann og andre grusomme lidelser som hver har sine treningsopplegg. I tillegg må jeg hele tiden ha øyne i nakken sånn at trim-masekråkene ikke får kloa i meg. Om noen følte seg truffet nå skal jeg forte meg å si. Vi trenger masekråker. Jeg velger heller å kalle dem noen som bryr seg. Og bryr seg folket er verdt sin vekt i gull. Da vet du selv hvor mye du er verdt.

*Skyr egentlig ikke presten, måtte bare late som.