Gammelt vennskap ruster ikke

 

Vennskap eller kjennskap? Jeg kjenner veldig mange. Noen av disse er gode venner. Mange av dem har jeg ikke møtt fysisk på mange år. Likevel er det gode venner. Opplevde nylig å besøke to av dem da jeg var på Ringerike noen dager. Tross mange års fravær gikk samtalene lett med en gang, akkurat som vi hadde møttes flere ganger i uka slik vi gjorde som ungdommer. Det var utrolig godt å sitte med en kaffekopp og spise lunsj der vi mimret om svunne dager. Det er godt å ha slike venner på lista over venner som er der tross lang tids fravær av  fysiske møter. Ordtaket "Gammelt vennskap ruster ikke" blir tydelig i slike stunder. I slike treff dukker det opp minner som man ikke hadde klart å hente opp alene. Smilet og latteren vaker hele tiden i overflaten, men også alvoret når vi snakker om de i flokken som er borte. Vi snakker om fisketurene, hytteturene, festene, kortkveldene, turer og ferier. Jentene vi hadde godt øye til og hvor bekjente og gamle venner hadde gjort av seg. Jeg er takknemlig for alle vennskap som ikke har rustet enten det er vennene på Ringerike, Skien, i Trøndelag, på Stiklestad, i Røde Kors, på skoler jeg har gått og på arbeidssteder jeg har jobbet eller folk jeg møter i geocachemiljøet. Ser også hvor tungt det er å miste venner. Min gamle far på snart 90 har mistet hele venneflokken sin og det er tankevekkende å se hvor mye vennskap bygget opp over år betyr. Jeg ser at jeg ikke er flink nok til å ta godt vare på de verdifulle vennskapene jeg har. Mange Facebookvenner er hyggelig, men sannelig er det trivelig å dele en kaffekopp og en matbit også. Stor takk til dere som ennå regner meg som en nær venn tross avstand i tid og kilometer.