Jeg ser ikke mye på tv om sommeren, men i går ble jeg sittende pal i flere timer. Det var ikke sommerbåten som fikk oppmerksomheten min, men minnemarkeringen over 22.juli og Generasjon Utøya. Det var sterk kost. Jeg beundrer politimannen fra beredskapstroppen som gråtkvalt kjempet mot tårene da han fortalte sin historie. Han representerte noe av de tøffeste folkene vi har i beredskap i Norge. Vi skjønte alvoret da han snakket. Jeg gråt for ham. Vi skjønte alvoret da de andre vitnene og overlevende fortalte sin historie. Da Ina fra AUF fortalte at det første skuddet traff henne i hendene, men de kunne hun overleve. Det neste skuddet traff henne i kjeven, også det kunne hun overleve, men da de siste skuddene traff henne i rygg og bryst trodde hun at hun skulle dø. Det gjorde hun ikke. Hun kjempet for livet og vant. Det står respekt av at hun og andre fortsatte med sitt politiske arbeid og ikke lot terroren vinne. Jeg husker dagen det skjedde. Da stod vi på Stiklestad og øvde på årets spelutgave. Jeg var der sammen med sønnen min og han var en av dem som fikk vite at en venn var drept. Vi kjenner vel alle noen som ble rammet. Det viktigste nå er ikke gode ord rundt en 10 årsmarkering, men at vi klarer å bygge opp en folkeberedskap slik at det ikke skjer igjen, at vi klarer å avsløre og avdekke de som er så ekstreme at de ønsker å drepe for å få markert seg og sine meninger. De er farlige. De har skarpe våpen og bomber, men vi andre har også et sterkt våpen, ordet, pennen og ytringsfriheten. Bry deg. Si ifra når noen bruker ord dom "neger", "de andre" og på nettroll som bruker sterke ord om folk som ytrer seg. Dette er feige mennesker som ikke tør å kommunisere ansikt til ansikt. De gjemmer seg i fjellet sitt. La solen skinne på dem slik at de sprekker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.