På vei

 

Et klokt menneske har sagt at vi aldri kan stige ut i den samme elven to ganger. Sånn er det vel også med livet. Vi er aldri på samme sted, fremtiden kommer imot oss med jevn fart. En reise de fleste av oss ønsker å være med på så lenge som mulig, selv om noen bestemmer seg for å hoppe av. Denne reisen er en tidsmaskin. Noe vi reiser til og noe vi reiser fra. Fortiden vil være der. Noe husker vi, noe glemmer vi, noe forandres litt, noe vil vi ikke huske og noe dukker opp etter mange år. Noe dukker opp i salige blandinger i drømmene dine, men hele tiden mens dette skjer er vi på vei framover. Forandringene skjer rundt deg hele tiden. Ta turen inn på en skogssti, gå en kilometer eller to, så snur du og selv om du går tilbake, går du likevel framover. Bare på den korte tiden har noe endret seg på stien din. Løv og kongler har falt ned, spor etter et dyr krysser ditt, lett snø har falt på stien, du ser skogen fra en annen vinkel og nye opplevelser. Mauren på stien har vandret langt, vinden i trærne har knekt en kvist. Alt rundt deg forandres. I over fire år har jeg ligget på sykehus og helseinstitusjoner. Selv om verden går framover i samme hastighet med netter og dager, så virker noen av døgnets timer ulike. En natt kan være veldig lang eller alt for kort. Et liv kan være veldig langt og det kan være veldig kort. To måneder er også et helt liv for noen, mens andre sliter seg over hundre år. Jeg har satt den ene foten ut i elva. Kjenner at livet renner kjølig forbi. Jeg kjenner strømmen nappe i foten. Det er en stri vårelv. Jeg vet at flytter jeg den andre foten, vil jeg ikke klare å stå oppreist. Likevel elsker jeg å sitte ved livets elv.