Adjø

 Jeg er ikke flink til å si adjø. Det er som å dø litte grann. Har sansen for det de sier i Japan  - "Sayonara" som betyr "På gjensyn". Da signaliserer man at det er et ønske om å sees igjen. Jeg har sagt adjø noen ganger det siste året blant annet til barn som reiser til sitt. Til faren min som bor på Ringerike og som er godt voksen. Hver gang jeg sier adjø der tenker jeg at det kan være det siste adjø. Noen venner har gått bort og jeg rakk heldigvis å si takk for følget og adjø. Da blir et adjø en god ting selv om det er trist. Noen vil også kunne si "Sayonara" i en slik setting.  Jeg sluttet for ca et halvt år siden i en trivelig jobb og måtte si adjø til mange flotte kollegaer, men for noen av dem er det "på gjensyn". Jeg husker godt adjø da barna reiste ut i den store verden, eller da ei venninne satte seg på et tog og jeg sto tilbake på stasjonen, eller da de flotte jentene vi har hatt som utvekslingsstudenter tok farvel og reiste tilbake til sine kjødelige foreldre. Tiden leger alle adjø, selv om det noen ganger tar litt lenger tid og at avskjedstårene for lengst har tørket bort. Det er lettere å skilles fra en venn, noen man er glad i eller noen som du ønsker å møte igjen med et "Sayonara" enn et adjø.  

Sayonara.