Fantomsmerter

Jeg har et iskaldt,

følelsesløst bein. Det kan ikke brukes til fotflørting lenger, men i disse tider kan det kanskje være like greit. Da fysioterapeuten skulle sjekke noe på protesen ropte jeg AU. Han bråslapp og så forskrekket opp på meg før det gikk opp for ham at han holdt i en stålstang med plastfot. De andre som så det fikk en god latter og han ble mobbet av de andre fysioterapeutene. Stakkars. Det er en trivelig og flink kar. Når det er sagt så slår fantomfølelsene merkelig ut, nesten slik at du må ha følt det for å tro det. Jeg kjenner at skoen er for trang. Jeg kjenner det sitre i foten og oppleve at den trykker mot underlaget. Jeg våknet en natt av at foten tok borti sengeenden og måtte ta av dyna for å se at det ikke var tilfelle. Tar jeg på forsiden av stumpen, kiler det på baksiden og omvendt. Den stumpen, den stumpen, den tuller med hodet mitt.

Vårtegn i Klæbu

Våren er kommet til Klæbu. De første vårtegnene er ute og går. Det er ikke Hestehoven folket i Klæbu ser etter de første vårtegnene, men når folket ved Selli Rehabilitering er ute og går på krykker og med rullator. I dag gikk vi i flokk og følge opp mot kirken. Et underlig haltende, rullende, stavgående følge. Noen gikk fort, mer som med Klæburykket, andre trillet nesten baklengs og ble berget av en fysioterapeut. Det var slik at når jeg gikk der på vei mot kirken så la jeg merke til et reir, da slo det meg. Er du rede? Jeg var i hvert fall ikke rede for hele strekningen, protesen kom ut av stilling og jeg begynte på den gale vei. Holdt på å gå i ring, så jeg ble tvangssendt tilbake med følge og hun nektet å gi slipp på meg før jeg var vel i hus. Det ble ikke noen kirkeganger av meg i dag. Jeg får prøve på nytt en annen dag, men det er hyggelig å være vårtegn i Klæbu, selv om jeg gikk glipp av kirkekaffen.

Den gamle mannen

Det sitter en gammel mann ved siden av meg ved bordet. Han runder snart 90 og har brukket lårhalsen, men det hemmer ikke den gamle mannen mye. Han er en stille mann. Han kler seg pent til måltidene. Det er en stilig herremann. Han koser seg med dessertene. Han tar gjerne tre porsjoner og smiler slik en gammel mann kan gjøre. Jeg ser gleden i øynene hans. Han hører dårlig og ser heller ikke så bra. Det kan være derfor han ikke snakker så mye. Jeg trives sammen med den gamle mannen. Han lysner opp når jeg spør ham om hva han har arbeidet med gjennom livet. Han svarer at han har et langt liv i det som den gang het Arbeidsformidlingen. Han hadde også jobbet for Fylkesmannen. Jeg merket stoltheten i stemmen hans da han sa det. Han våknet til da vi snakket om jobben hans. Det er koselig å sitte slik å snakke med mennesker som har levd lenge. Han bekymret seg over alle medisinene han måtte ta. Han hadde ikke tatt mye av slikt gjennom livet. Den gamle mannen bryter opp, nå skulle han opp å trene litt igjen. Det er godt å møte slike mennesker. Jeg er sikker på at han har en pose kamferdrops på rommet.

I ånden av Åge Samuelsen

- Slipp krykkene og gå.

Det sies at predikanten Åge Samuelsen sa dette til troende i menigheten. Det sies også at de falt. Det gjorde ikke jeg. Og det var heller ikke en predikant som ba meg slippe krykkene. Det var en fysioterapeut som hadde troen på at jeg fikk til å gå uten krykker.  Det handlet om tro her også. Jeg visste at det gikk, jeg hadde tjuvtrenet på rommet. Starten er litt haltende, men så går det bra. Sier som de gjør på VM, greit å ha et godt støtteapparat og da jeg gikk ned til middag uten krykker, hørte jeg på sidelinjen.

- Gi mannen en krykke

Det hjelper å ha nummer 46 i sko. Da står en bedre plantet i bakken, skulle jeg falle så har jeg en solid airbag som tar imot resten. Vi har øvd på å komme oss opp etter fall. Det var ikke akkurat noe syn for øye og ute i felten har man kanskje ikke en ribbevegg å dra seg opp i. Gruer i alle fall til første fall.

Legevisitten

Det tar lengre tid å skrive overskriften enn det tar å være inne hos legen, eller overlegen som han kaller seg selv. NRKs serie «Minutt for minutt» ville vært en solid fiasko om det skulle vært aktuelt. Vi var riktignok tilgodesett med 10 minutter, men det var bare på papiret. Det hele er en total vits og pengemaskin for den som har 6 pasienter inne i timen. Kanskje han har misforstått hva øyeblikkelig hjelp er. Nå var det ikke så mye hjelp. Han rekker knapt nok å hilse, for det gjorde han jo, med så langt navn tok det halve tiden av den tilmålte «legesjekk». Folk jeg snakker med opplever det samme og det har blitt en snakkis. Jeg rakk å stille et spørsmål om blodproppens innvirkning på kroppen, men det feide han av garde som en lodott under sofaen. For å få svar på det måtte jeg snakke med en annen lege. Han brukte de ti minuttene til å svare på det. Det er sikkert bare jeg som har misforstått ordet tilsynslege. Det er kanskje vi pasienter som skal ha tilsyn med legen og da blir det jo mer fornuftig. Da får han jo kontinuerlig tilsyn hele tiden. Jeg er i hvert fall glad fastlegen min ikke har sånt hastverk. Han ringte til og med og spurte hvordan jeg hadde det. Mens tilsynslegen bruker blitz til arbeidslampe, bruker fastlegen min søkelys.

Overvekt?

Heisen her har stått i flere dager, noe som har gjort at vi måtte hinke og gå en korridor ekstra for å ta den neste heisen. Sikkert bra for trimmens skyld, men slitsomt når man bare skal en etasje rett ned. Det var derfor stor glede da heisreparatøren fra Trondheim kom og fikset heisen i formiddag. Det var visst noe galt med en kretskort. Jeg skulle på trening to etasjer ned, tråkket lystig inn knappen i heisen. Før jeg rakk å trykke underetasje startet utysket med et rykk og jeg for opp en etasje. Noen var raskere til å trykke på knappen enn meg. Inn kom to surstoffavhengige pasienter og vi trykte på knappen for å komme ned. Det utløste et smell og bråstopp. Der stod vi. Jeg kikket bort på hvor mye den kunne ta i vekt. Følte meg straks skyldig, tross at jeg var der først. Vi prøvde alle knapper, til sist alarmknappen. Der fikk vi svar, men det tok tid før noen kom. Så kom Klaus, ikke en mann, men en som pirket borti de med surstofftilførsel. Det ble plutselig litt mindre surstoff i rommet og vi hadde bare en pakke tyggegummi som vi kunne leve av dersom det tok tid. Vi ble enige om at redningen nok kom snart og at Klaus kunne komme seg ut så fikk vi litt bedre plass der inne. Heldigvis forsvant han og etter 20 minutter kom redningen i form av en vaktmester. Fri som fuglen gikk jeg trappa ned. Nå er heisen død. Vi har drept den.

Uteliv i Klæbu

Utelivet i Klæbu er ikke som andre uteliv. I dag fikk jeg og en medpasient løyve til å trene på gåing ute. På med hettegenseren og ut i det fri. Det var som å se vårslepp fra innestengte kyr. Kanskje ikke så spretne, men ganske ustø, før vi hadde lært oss at grus på asfalt kan tulle med krykka eller foten som sparker fra. Etter to runder rundt huset og det er svært, måtte vi gå inn for landing og finne hver vår lenestol. Der satt vi til pulsen var noenlunde normal. Tror du ikke at fysioterapeuten ville ha oss en runde til, men den gikk ikke. Ikke foten vår heller. Vi har lært oss at vi ikke skal ta for hardt i første runde. Vi må ha framgang i neste og da kan man ikke yte for fullt i første forsøk. Noe har man da lært etter år hos fysioterapeuter.

Bivirkninger

Jeg har blitt rammet av en alvorlige bivirkninger etter amputasjonen av foten. Det har oppstått gradvis og snikende de siste månedene uten at jeg har lagt merke til det. Det er verst i helgene, da kan det slå kraftig ut. Det kan ha ligget latent sier helsepersonellet her, noe jeg tviler på. Har ikke hatt et snev av symptomer tidligere. Symptomene er tydeligst når det er kaldt. Tror kanskje jeg ikke kan bli kvitt det, men skal kjempe imot dette også. Gåturer i naturen og geocaching kan være et botemiddel sier legen. Det høres beroligende ut. Da kanskje jeg blir kvitt plagene. I kveld har jeg vært spesielt utsatt. Interesse ludis, heter fenomenet på latin. På norsk heter det sportsinteresse. Jeg ser på hopprenn som jeg er totalt uinteressert i og har vært innom nivået skøyteløp, så alle skjønner hvor alvorlig smittet jeg. Måtte høyere makter fri meg fra en fotballkamp. Jeg er også livredd at det hele kan føre til dans.

Livets Lotto

Jeg vant 180 kroner i Lotto i går. I dag, etter å ha ristet av meg vinnerrusen fikk jeg storgevinst igjen og det var bare meg som var med i trekningen. Jeg klarte å gå tilnærmet uten å halte og uten krykker i ca 70 meter. Kunne greid 100, men fysioterapeuten stoppet meg. Redd for at jeg stakk av tenker jeg. Glede har fått en annen dimensjon etter at jeg amputerte beinet. Lottogevinsten er bare penger, men den stor gevinsten er å være født i Norge.  Leve i et land der Staten har et helsevesen som gjør det de kan for å få det best mulig for oss pasienter. Selvfølgelig er det ting som ikke er greit (Pasientreiser), men i hovedsak har vi et flott system som er gull verdt den dagen du trenger det. Premien min var å få beholde livet en stund til og en protese som har ledd i ankelen og som løfter meg opp fra rullestolen mange timer hver dag. Snart venter geocachene i skogen. Bare vent J

Nytt bein

Nå skjønner jeg hvorfor hunder blir så glade for å få et bein. Selv min dvergpincher knurrer og flekker tenner om vi nærmer oss beinet hans. Det skal ikke jeg gjøre tror jeg, men gleden over å få en ny fot er stor. Plutselig kunne jeg gå igjen og ankelen virket. Det var som natt og dag. Nå må jeg bare lære meg å holde balansen når jeg går. Det blir nok med krykker den første tiden, men jeg ble veldig overrasket over hvor lett det virket etter bare noen minutter med ny fot. Ingen sak å ta av en fot når det finnes så mye fint i plastikk, eller egentlig silikon, plast og avansert stålledd. Om ikke stål i ben og armer, så i hvert fall i et ben.  Og jeg slipper å klippe neglene. Sånn GÅR no dagan!

Trappetroll

Det er hardt å rehabilitere seg. Noen dager går det opp, andre dager går det ned. Noen ganger op-ned. Noen dager går det opp og ned. Det kalles trappetrening. Det har jeg holdt på med i dag. Føler meg som et trappetroll. Fysioterapeuten går foran og skal liksom sikre meg ved fall. Det skulle jeg likt å sett, men ikke likt å følt. Flatere mann skulle man lett lenge etter. Det finnes regler for hvordan man skal gå en trapp med krykker. Oppover skal godfoten først, deretter krykkene så vondfoten. Nedover er det motsatt, da skal krykkene først, vondfoten deretter og godfoten til slutt. Hva som skjer med to vonde føtter er meg ubegripelig. I dag var det 2 ganger opp og ned tre etasjer. Et innendørs Matterhorn. Klorte meg fast til krykker og gelender og tenna i tapetet, så gikk det med en nødskrik. Med det ønskes god helg..

Litt lei tror jeg

En tåre renner nedover kinnet. Jeg gråter ikke. Det er en liten betennelse i øyet. Sitter og hører på radio med Jørn Haudemann Andersen som programleder. En gammel kollega som er god å høre på. Prøver å strekke meg bakover i rullestolen og legge bena i kors. Det går ikke. Det er bare luft der det før var en fot. Glemmer stadig vekk at den er borte. Det føles som den er der. Merkelig dette med fantomfølelser. Jeg skulle egentlig fått protesen min i går, men som alt annet med denne kroppen så blir det ikke som man hadde tenkt. Nå må jeg vente til over helga på grunn av noen små blemmer på foten. En liten blemme kan velte et stort lass. Jeg har øvd det jeg kunne på å gå med en øvelsesprotese, flatt, skråbakke og opp og ned trapper. Hit og dit, fram og tilbake for å mestre en protese. Jeg har gått på ei blemme, kan man vel si. Det er en sårbar periode og det gnager mer enn i foten når ting ikke går etter planen. Er jo vant til at ikke alt blir som det skulle. Medisinen i dag får være en appelsin i solveggen og late som jeg er på påsketur og ikke på rehabilitering. Og på mandag er dagen litt lysere enn i dag. Jeg leter etter forfattergenet mitt, skulle så gjerne skrevet litt på prosjektene jeg holder på med, men lysten ligger godt begravet et eller annet sted. Lengter nok litt tilbake til Meråker, selv om det er bra her. Det ligger litt sutring mellom linjene i dag, nå prøver jeg på nytt å legge beina i kors og lytte videre på Jørn.

Skilt

Jeg snakker ikke om sivil status, men om opplysningsskilt på institusjonen jeg er så heldig å ha plass på for tiden. Jeg bor på et flott rom i 2.etasje. De fleste med rullestol er det. Her om dagen gikk strømmen. Det gjorde at vi satt fast i etasjen og det slo meg at dette ikke kunne være bra i tilfelle brann. Jeg kikket opp på advarselsskiltet – I tilfelle brann- bruk ikke heis bruk trappene. Ja det skulle tatt seg ut med ti rullestoler i haug etter et bakkeløp ned bratte trapper. Fritt for å ligge øverst. Har du forresten tenkt over hvor lett det er å løpe ned en trapp på et bein?

Utenfor heisdøra er det et nytt skilt. Det sier noe om bruk av alkohol mens vi er her. Egentlig ikke noe problem, for det nærmeste jeg har vært alkohol her er rumpesprit og den frister ikke akkurat til de store festene. De skriver tydelig at det ikke er lov, men like under så står det at synlig beruselse blir ikke tolerert. Det betyr antagelig at usynlig beruselse kanskje er tillatt.

Det neste skiltet jeg fant står på døren inn til bassenget. Alle skal bruke fot-trekk i badeanlegget. Særlig…..Ikke alle.

Det var en gang

Det er lange ganger på en stor institusjon. Noen ganger møter jeg en gjenganger, ja en som har bodd her lenge. Det er en rekke utganger også, for så vidt er det også innganger. I tillegg er det nødutganger og bortganger. Ikke så mange av de, men det skjedde en gang. Så er det oppganger, men de får ikke jeg til å bruke. Nedganger får jeg til, men ikke uten betydelig skader. Så har vi to-ganger og tre-ganger. Det er standard prosedyre hos fysioterapeutene. – Ta øvelsen tre ganger på hver side. Da kommer framgangen, selv om man i øyeblikket etter tre ganger kan føle det som tilbakegang. Så har vi kappgang med og uten krykker. Årganger får vi ikke adgang til å ha her, men tågang er en del av hverdagen, gjerne med armgang i flere omganger. Noen opplever motgang når de ikke får til passgang, andre ønsker fortgang og framgang under treningen. Selv går jeg som på skinner, såkalt skinnegang, andre sliter litt med balansen og har en tilnærmet sjøgang. Vi skal også ut og trene på krykker der det ligger is og snø-isgang. Vi går på rekke og rad i en halvsirkel, buegang. Det er som du ser mye å gjøre her på rehabiliteringen. Jeg skal fortelle mer en annen gang. Fikk du ikke med deg alt, kan du bare lese det en gang til. God helg.