Jeg håper på en god jul tross alt

Aldri har jeg syntes at det er så vanskelig å si God jul som i år, men tar det i meg. Sier vi ikke "God jul" har vi gitt opp håpet om at lyden fra eksplosjoner og geværskudd ikke overdøver lyden fra julens kirkeklokker. Det er mitt største juleønske. Den gaven trengs ikke pakkes inn, men på merkelappen må det stå Ukraina og Midt-Østen. Vi skal heller ikke glemme at det er mange flere som også opplever ufred i en tid da mange synger "Deilig er jorden". Jeg skulle ønske at de tonene nådde hjertene til verdens krigslystne.  Det er først og fremst barna som blir rammet. Hvert tiende minutt dør et barn i krigene som herjer. Det er ufattelig, uvirkelig, umenneskelig og deprimerende i en tid der gleden skulle stå i sentrum for de mange små. Jeg lurer på hva Putin skal fortelle sine barnebarn? Jeg lurer på hva ledere på begge sider i Midt-Østen vil fortelle sine etterkommere. Jeg lurer på hvordan krigsherrene vil forklare alle brudd på krigens regler. Genèvekonvensjonene brytes hver dag. Jeg gir  likevel ikke opp julebudskapet om fred på jord. Gjør vi det har vi tapt. Jeg tror ikke kriger kan vinnes med våpen og drap. Jeg håper at det finnes en liten flik av kjærlighet i krigshissernes hjerter. God jul kjære venner.
 

Bokbad og lansering av ny bok

Jeg har vært så heldig å få lov til å skrive 75års jubileumsboken for Røde Kors i Trøndelag. I kveld var det lansering og bokbad med innbudte gjester. Boken er gitt ut på Kolofon forlag. Den er på 330 sider og omhandler en rekke hendelser og fortellinger. Det er en jubileumsbok, men også en minnebok for det arbeidet som er lagt ned av frivillige gjennom mange år. En stor takk til de som har bistått meg med dette arbeidet. Det ble en minnerik kveld for meg som forfatter. Det er alltid litt spennende å legge fram en ny bok. Dette er min 19. bok, likevel er man like nervøs når produktet legges fram for publikum. Boken vil bli mulig å kjøpe fra salgssiden til forlaget om kort tid. Kolofon Bokhandel. Den kan også kjøpes hos Trøndelag Røde Kors.

Radiolytter

Jeg har blitt en NRK P1+ lytter. En radio midt i blinken for meg. Her får jeg nyheter både lokalt og fra Dagsnytt. Masse musikk som jeg hadde glemt at jeg hørte på. Her er det plass for mye musikk som vekker gamle minner. Hørte nettopp "Lyckliga gatan". Det var den første plata jeg kjøpte.  Denne kanalen har også interessante tema som tas opp. Den har et tempo som passer meg og jeg slipper å høre A-lista til P1 som går om og om igjen. Jeg er så heldig at jeg kjenner flere av programlederne fra den tiden jeg selv jobbet i NRK. Det gjør det ekstra hyggelig. Om du nå tror at dette er kanalen for oss med stive ledd og prostata så har du kanskje rett, men jeg kan garantere deg at du går glipp av mye flott variert musikk. Her er det Abba, Beatles, Alf Prøysen, Ole Paus, blues, jazz, visesang, salmesang og klassisk for å nevne noe. Det er konkurranser og muligheter til å vinne en kopp. Spørsmålene har ofte tema fra svunnen tid. Akkurat nå sitter jeg og hører på Elton Johan i Jukebox, der vi kan ringe inn og ønske oss musikk. Gjerne med en liten historie rundt hvorfor jeg ønsker meg akkurat den. Dette får bli min takk til NRK for at de lager radio for oss som lever godt på minner fra vår ungdomstid. Musikk som lokker fram hendelser og opplevelser som får det til å krible i kroppen. Takk til Magnhild, Inger Helga, Jørn og resten av gjengen som tar vare på oss eldre radiolyttere.

De gode hjelperne

 Endelig fikk jeg hilse på grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant.  Han ventet på meg i Solferino i Italia. Sammen med 30 andre hadde jeg gleden av å følge i hans fotspor. Vi vandret i flere byer, Desenzano og Castiglione er to av dem. Jeg skal innrømme at jeg så veldig fram til turen jeg har ventet på i 53 år i Røde Kors, men jeg grudde meg også. Med ekstra protese i kofferten og et helt apotek i toalettveska for å dempe symptomer på Parkinson var jeg spent på om det ville gå greit. Jeg ville nødig ødelegge for de andre som deltok ved at jeg sinket dem, eller ble syk, eller at jeg fikk gnagsår av protesen fordi det ble for langt å gå. Alt dette bekymret meg. Tenkte flere ganger på å trekke meg. Nå sitter jeg godt plassert hjemme og alle bekymringer lagt langt bort. Jeg fikk hjelp over alt. På flyplassen stilte SAS opp med folk. Jeg fikk med meg en fra reisefølget. Medreisende sørget for at bagasjen kom ut og inn fra busser og hotell. Noen tok sekken min, andre sørget for at jeg fikk hvile når det ble for slitsomt å gå eller stå rolig. Andre passet på at jeg ikke gikk ifra jakke eller stokk etter at vi rastet. Noen tok bilder der jeg ikke orket å gå opp. Noen hentet drikke og ventet i motbakkene som var utfordrende både for pust og protese. Jeg som hadde vært redd for å være en byrde for de andre, møtte bare smil og hjelpende hender. Stor takk til "Fariseerne" i reisefølget som gjorde at dette ble en opplevelsesrik tur. Med en reiseleder som var en vandrende historiebok glemte man fort motbakkene i Solferino. Takk til alle gode hjelpere.

Slitne leger og helsepersonell

 Jeg har ikke lyst å være en pasient lenger. Jeg har egentlig ikke noe valg, men jeg synes det er vondt å se at leger, sykepleiere og annet helsepersonell er slitne og jobber uforsvarlig lange økter. Da jeg skrev boken "Bare en fot" så var den ment som en hyllest til de som tar seg av oss. Nå står mange av dem i fare for å selv trenge hjelp. Jeg var innlagt på sykehus og rehabilitering i flere år. Nå er jeg bruker av hjemmesykepleien.  De sier at det er bare å ringe på om det er noe. Det gjør jeg nødig. Det samme skjedde da jeg var innlagt. Det skulle enormt mye til før jeg trykte på den røde knappet som tilkalte hjelp. Jeg så hvor slitne mange var. Nå ser jeg det igjen. Jeg prøver å ikke være for mye pasient. En manglende fot og et snev av Parkinson lever jeg ganske greit med, men jeg er bekymret for fremtiden. Vi blir flere eldre som vil trenge hjelp. Da er vi avhengig av at helsepersonellet blir gitt muligheter til å gjøre en god jobb. Jeg kjenner mange som jobber i helsevesenet. Det er motiverte mennesker som jeg håper ikke blir utbrent. Under Covid klappet vi for dette personellet. I dag klapper vi ikke lenger. Det burde vi gjøre, men klappsalver gir ikke bedre arbeidsforhold og frihet. Vi er alle avhengig av dere. Takk for hjelpen.

Det var tider det

 En gang var valget av bilmerke lett. Da kunne du velge en Ford, Opel, Folkevogn, Volvo eller Saab for å nevne noen. I dag er det kul umulig å orientere seg i alle merkene som tilbys. Tesla har så vidt klart å feste seg på hjernen, men så finnes det jo utrolig mange andre rare merker, Polestar, BYD Tang, Dacia, Nio ES8, MG ZS, Honggi, Maxus, DX, Lexus, XPeng. Det skal ikke være lett. Retteprogrammet i Words lager en rød strek under nesten alle nye bilmerker. Ikke nok med det, men de enkelte merkene har modeller med innviklede navn. Og en annen ting. Hvor i all verden finner man de som selger bilene? Kan jo ikke kjøpe dem på postordre med levering på døra heller. Jeg gir opp. Jeg kjører min VW Caddy til rusten tar den.

Sommer på hell

Siste tone i Reiseradioen  fades ut. Gravemaskinene i gata brummer. Fellesferien er over. Fuglene har begynt å samle seg i store flokker. Studentene setter seg på tog og fly for å samles i inn- og utland. Vepsene er mer innpåslitne og gretne. Årets utgaver av utendørsspel er snart over. Softismaskinene er rengjort.  Det kryr av bærplukkere i skog og hager. Snart overtar jegerne. Vi som har geocaching som hobby må åle oss gjennom terrenget for å unngå å bli skutt, men mange event kommer utover høsten. Hvor ble det av sommeren egentlig? Det var jo nettopp 17.mai. Jeg skulle gjøre så mye, men mye er fremdeles ugjort. Jeg rakk flere geocacheturer sammen med gode venner. Det ble både Orkanger og Horten. Jeg rakk å være med på Spelet om Heilag Olav. Jeg rakk å ta en kaffekopp og softis på Biltema sammen med Rakel-Elin som er på gjennomreise en gang i året.  Jeg rakk å ha vondt i ryggen. Jeg rakk ikke å fikse opp hagen og alle gjøremål innendørs. Jeg rakk ikke å lese så mye jeg hadde tenkt, men jeg rakk å levere bokmanus til en ny bok en uke før deadline. Jeg rakk og møte masse herlige folk fra Røde Kors og Parkinssonsforeningen. Jeg rakk å møte gode venner fra geocachemiljøet og de herlige folkene som er med i Spelet. Jeg rakk å få være sammen med familie og jeg rakk stort sett å komme meg på do i tide. Selv om en våt sommer er på hell, så kommer mange flotte dager før man må ha pigger under skoene. God høst folkens.

Et Spel er over

 

Takk for i år.

Applausen har lagt seg. Siste tilskuer har gått. Igjen sitter vi tilbake litt tomme etter å ha brukt mange dager på Stiklestad og Spelet. Jeg har hatt gleden av å ha sett alle forestillingene i år og det har gjort noe med meg. Selv om tomhetsfølelsen er der, så er jeg full av nye inntrykk. Det kan være den flotte sangstemmen til Hanne Skille Reitan i Gudruns skikkelse, den kan smelte et hjerte. Andre inntrykk som å oppleve Odin Waages kongerolle fra i fjor til i år. Vi fikk en ny Odin med trøkk i stemme og spill. Husfrua som spilles av Iren Reppen kan mer enn å spille husfrue. Den dama kan synge også. Trivelig er hun også. Det er de forresten alle. Et annet inntrykk var og se en sønn opptre kveld etter kveld. Det gjør noe med et pappahjerte. Det ene øyeblikket med hjertet i halsen når han springer ned bakken og det neste med et varmt hjerte når han går over vollen.

Takk til alle som har sendt meg tips og skapt ideer i hodet. Takk for vennskap og kjennskap. Takk for hyggelig gave. Takk til alle som gidder å lese mine skriverier. Jeg klarte ikke å være med fysisk på scenen i år, men var det med hele mitt hjerte. Om samboer fru Parkinson slipper meg av gårde neste sommer så kommer jeg. Det kan bli en rystende opplevelse, inntil da nyt minnene fra årets Spel.

Spel 2023

Endelig er vi der igjen.

Jeg sitter alene i amfiet. Det er stille. En etter en kommer de ruslende inn. Hærfolk med våpen, skuespillere, kjente og ukjente, gårdsfolk, dansere, ryttere med og uten hest, produksjonsapparatet, Hirden og flere til. Det livner i bakken. Jeg hører ord som varmer; - godt å se deg. Klem og gjensynsglede. Jeg ser nye, noen usikre, andre spente. Sammen skal vi lage årets utgave av Spelet om Heilag Olav. Her er det plass til alle enten det er ditt første år eller du har vært med i 50 år. Skjegget til Johan har vokst ut, en kjent tv mann har tatt med hele familien sin og deltar i forskjellige roller, Belinda og Per er de samme, men har med nye ideer, mager har blitt mindre på både kvinner og menn. Nytt av året er fluer. Det yrer og kryr i kafeområdet.. Det var så ille at bestilt mat ikke kom fram til bordet. Det bekrefter hærsjefen som gav opp etter 40 minutters venting. Tror likevel at han fikk i seg en halv kilo fluelår. Øvelsene er i gang. Belinda kommanderer; STILLE i amfiet. Da holder selv kråkene nebb og Hirden likeså, i hvert fall i 15 sekunder. Nye inntrykk bearbeides. Vi gamle er bare et år eldre og har lært oss at ting kan ta tid. Krigskorrespondenten er på plass igjen, med skjult penn og et stort minnekort på kamera skal jeg fortelle de underligste historier. Nå er jeg på sporet av at Krigskorrespondenten skal ha blitt omtalt under åpningsmøte, med påfølgende munnkurv. Vi får se hvem som ler best og ikke minst sist. Velkommen til Spel alle sammen. Kjempeartig med mange nye fjes.

Liker

Kommenter

Send

Været eller ikke været

Når har det hjulpet å klage på været? Hvem skal man klage til? Tror vi at det finnes en værgud som styrer det hele. I så fall er den værguden en vannåreforkalket Gud som glemmer å sende regn over tørre skoger og plener i andre områder. Vi har vann i elvene fordi det regner. Vi kan se regnbuens vakre farger på himmelhvelvingen på grunn av regnvær. Vi har noe å snakke om på grunn av regnvær. Ok så slutter vi å klage på at det regner, men hva med det kalde sommerværet da? Er ikke det noe vi kan klage på? Bare ha tålmod, sola kommer nok fram snart. Huff, da blir det kanskje forferdelig varmt. 

Foto: tankstallet

Medmenneskelighet koster

 

Jeg sitter og blar i siste nummer av bladet pensjonisten. På side 47 stopper jeg brått opp. Jeg kjenner håret reiser seg i nakken. Jeg kan knapt tro det jeg ser. Det er en annonse som tilbyr skreddersydd besøkstjeneste til eldre.

" SeniorSupport tilbyr skreddersydd og personlig besøkstjeneste for en god og aktiv alderdom. Våre besøksvenner kan bistå med alt fra teknisk og praktisk hjelp, til hyggelige kaffebesøk, ærender og følgetjenester."

Dette kunne jo være et godt tiltak dersom det hadde vært gratis, men det er det slettes ikke. Det koster fra 585 kroner timen å få en venn. Jeg kjenner ordet besøksprostitusjon komme opp. Jeg tar gjerne imot besøk, men kose seg med en kopp kaffe og en prat mens taksameteret går skremmer meg. Har vi virkelig kommet til et punkt der medmenneskelighet skal koste penger?  Jeg skal abonnere på vennskap og medmenneskelighet. Det er helt utrolig. Det er også trist å tenke på.  Noen ser at det er penger å tjene på ensomhet. Røde Kors har også besøksvenner, men de koster ingen ting. De sitter ikke med stoppeklokka.  Jeg betaler gjerne for hjemmehjelp som vasker gulv og tørker støv, men å kjøpe meg vennskap kommer jeg ikke til å gjøre. Kom gjerne på besøk. Jeg har kaffe og kanskje en lefse. Det koster bare 100 kroner, påfyll av kaffe er gratis.

Terror?

 

Solen skinner over Steinkjer i dag, men solstrålene når ikke ned til Kongensgate. Den fredelige byen har blitt rammet av det som kan være en terrorhandling. En ung mann døde og to andre er skadet etter at en bil kjørte inn på fortauet og rammet tre mennesker. Det hele er uvirkelig. Det skal ikke skje i en liten by som Steinkjer. Vi skal kunne gå trygt på fortauet. Vi skal kunne gå trygt på butikken og vi skal kunne ferdes fritt uten å måtte oss over skulderen. Det er ufattelig trist å oppleve at uskyldige mennesker blir offer for grusomme handlinger uansett om det er fyllekjøring eller en villet handling som ligger bak. Sjåføren skal være under overvåking av politiet fordi han hadde ekstreme synspunkt. Tilbake sitter vi litt i sjokk etter hendelsen. Noen har det vondt fordi de har mistet en sønn, andre fordi de har en sønn som har utført denne forferdelige handling. tankene går til disse. 

Vi gamlinger

 

Jeg er så heldig at jeg skal skrive en jubileumsbok for Trøndelag Røde Kors som fyller 75 år. I den forbindelse var jeg i helga med på årsmøtet i Nord-Trøndelag Røde Kors. En stor opplevelse for en som har et hjerte for Røde Kors. Her traff jeg gamle kjente og venner jeg ikke har sett på mange år. De fleste kjente jeg igjen, men alle navn var ikke helt på plass. Det er en god opplevelse å treffe folk etter mange års fravær. Jeg har vært medlem på sparebluss. Kontakten er det med en gang, man slipper å snakke seg inn om vær og vind. Vi mimrer om felles opplevelser i tiden vi har vært i Røde Kors. Noen skavanker har vi fått, litt høreapparat, litt, amputasjon, noen på krykker og noen med vond rygg, små rystelser i hender og de aller fleste med briller. Vi har blitt litt mer foroverbøyd kanskje. Årene har gnisset litt på utseende, men hva gjør vel det når det indre er som i går. Vi har til og med blitt litt klokere.  Vi er rundere i kantene og ikke så kamplystne som før. Vi har blitt Røde Korsmedlemmenes besteforeldre. Flere av oss har en fartstid i den fantastiske organisasjonen på 40, 50 og godt over 60 år. Noen har stått på sammenhengende i verv etter verv og har i seg selv blitt en institusjon og en grunnmur i organisasjonen. Jeg må innrømme at denne flotte samlingen på Stiklestad gav meg en glede som jeg håper skal smitte over til jubileumsboka. Gamle venner skal man ikke kimse av.

Tusen takk

 Først og fremst. Tusen takk til alle dere som har sendt en bursdagshilsen i dag. Det varmer. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt vanskelig å fylle år. Jeg er selvfølgelig glad for og takknemlig for at jeg har overlevd så langt, men alderdommen skremmer meg litt. Inni kroppen bor det et ungt menneske som tenker tilbake på barndommen, ungdommen, gamle venner, arbeidsplasser, hendelser som har endret meg. Utenpå føler jeg at alderdommen har begynt å feste seg. Støl og stiv, vanskeligere å komme seg ut. Lettere å sette seg ned ved PC eller TV. Vanskeligere å få til alt som gikk greit før. Vanskeligere å innrømme at man er på oppløpssiden i livets lange løp. Og det verste av alt, jeg tror jeg har blitt sportsinteressert. Ser til og med på sure skihoppere som henger med nebbet fordi de ikke hopper langt nok. 

Nok en gang, tusen takk til alle som har sendt en hilsen. Det er hyggelig. Jeg vet da at i akkurat det momentet tenker du på akkurat meg og jeg tenker på deg når jeg får meldingen. Jeg tenker tilbake på stunder vi har hatt sammen, på artige møter og på opplevelser vi har hatt. Takk til dere som ringte og takk for tøfler og blomster. Da er det bare å starte på et nytt år, som ender opp i fysisk oppmøte på runddagen. Skulle fru Parkinson og såpeglatte veier  ha andre planer så får jeg bare godta det.

Venter på

 

Jeg føler at det hele tiden er noe jeg venter på. Livet består av venting. Hva er det jeg venter på? Det kan være på hjemmesykepleien. Vente på svar på prøver. Vente på å rykke fram i kassakøen. Vente på at våren skal komme. Vente på neste tablett. Vente på besøket skal komme. Vente på at pizzaen skal bli stekt. Vente på at krigen i Ukraina slutter. Vente på at Sverige og Finland blir medlem av Nato. Vente på at boken jeg jobber med skal bli ferdig. Vente på at egget skal bli kokt. Vente på døden. Vente på sommer og turer i skog og mark. Vente på at bilen på verkstedet skal bli ferdig. Vente på å få noen å snakke med i banken. Vente på at Parkinson skal plage meg mer. Vente på at søkemotoren finner det jeg leter etter. Vente på at bussen kommer. Vente på at søknaden om hjelpemiddel blir behandlet. Vente på operasjon eller legetime. Vente på at frøet jeg sådde spirer. Vente på den første linerlen kommer.  Vente på at møtet er over. Vente på at malingen tørker. Vente på en pakke med spennende innhold. Vente på at NAV klarer å digitalisere reiseregninger(det kan bli lenge å vente). Vente på at den amputerte foten skal vokse ut igjen. Vente på å vente forgjeves. Vente på en god ide. Vente på sorg og glede. Jeg venter og venter og venter. Vente på deg. Hva venter du på?

Sykepleierstudenten

 

Det ringer på døra. Klokken er nesten halv tolv. Sent ute i dag. Det gjør ikke noe. De har sikkert mye å gjøre. Det er hjemmesykepleien som kommer. De kommer hver dag for å hjelpe meg. Noen har det travelt, noen har bedre tid og noen har det travelt men tar seg likevel god tid. Da går klokka. Hun som kom i dag er sykepleierstudent. Hun tok seg tid og satte seg ned etter at hun hadde utført hjelpen jeg trenger. Vi pratet om det å gå inn i et yrke som mange sier er for slitsomt, for dårlig betalt og en lav stillingsprosent. Jeg kjenner jo at blir demotivert på deres vegne. Jeg håper vi klarer å snu dette slik at vi får se alt det positive som skjer også. Et spennende yrke, der man får jobbe med mennesker, hjelpe mennesker i nød, se nye mennesker komme til verden. Kunne jobbe i hele landet og i utlandet om man har lyst. Skulle ønske vi hadde en helseminister som framsnakket yrket uten å bruke intetsigende politiske fraser. Studentene trenger positive opplevelser. En lønn til å leve av. Studielån og ordninger som frister. Jeg står i startgropen på å trenge mye hjelp etter hvert og er litt bekymret. Det er et lite håp om at det kan bli bedre, siden mange av politikerne er i en alder som snart trenger hjelp i det daglige. La oss bli flinkere til å sette pris på hjelpen man får og framsnakke våre dyktige helsearbeidere.

Bekymret gammel mann

 

Jeg har med interesse fulgt debatten om forholdene på noen alders- og sykehjem. Det er skremmende. Nå er det ikke enkelttilfellene som skremmer meg mest, selv om det er helt forkastelig at man ikke klarer å håndtere situasjonen bedre. Det som skremmer meg mest er at vi blir stadig flere eldre og færre til å ta vare på oss. Det lover ikke godt for alderdommen. Skal skynde meg å si at jeg har brukt sykehustjenester, hjemmesykepleie og tjenester fra opptreningsinstitusjoner uten at jeg har sett eller hørt om at noen ikke fikk godt stell. Jeg tror det er viktig å sette lys på uverdige forhold, men jeg tror også at det er viktig å si at de fleste steder har man gode forhold. Slik jeg kjenner helsepersonell er de genuint interessert i å gjøre en god jobb. Når det ikke alltid skjer så er det flott at noen av dem står fram og avdekker forholdene. Det kan ikke være noen overraskelse at antall eldre vokser og at vi trenger hjelp. Det må politikerne ta ansvar for. Ikke utslitte helsearbeidere.

Godt nyttår

 

Da er døren til 2022 lukket og låst. Jeg står med bena godt plantet i 2023. Jeg vet lite hva som kommer, men har et inderlig håp om at vi alle for oppleve et bedre år enn det vi har lagt bak oss. Personlig vet jeg at det vil være utfordrende, men skal nok klare å møte motbakkene ved hjelp av gode hjelpere og humor. Et viktig redskap i hverdagen. Det er ikke så lett å smile når man hver morgen våkner til nyheter om at missiler hagler over sivilbefolkningen i Ukraina. Det er så ufattelig at det moderne mennesket må ty til bomber og granater for å vise muskler. I mine øyne er den nederste form for feighet å sitte trygt i sin bunker og sende dødelige raketter over uskyldige mennesker. Brudd på brudd av Genèvekonvensjonene. Dette vil ikke gå inn i historiebøkene som en bragd, men som den mest nedrige feighet og hjerteløs oppførsel. Ved midnatt feiret også vi med raketter og fargesprakende ildroser over himmelen. Jeg må innrømme at jeg tenkte på redde barn og mødre som hørte smellene fra nyttårsfeiringen. Jeg er sikker på at tankene deres gikk til sine slektninger i et hardt rammet land. Tross motbakkene som finnes der ute og her hjemme ønske jeg alle et godt nytt år. Ta vare på hverandre og tusen takk til dere som tar vare på meg, når foten ikke er stø og Parkinson rister litt i meg.