Julen – en tid for fred og vennskap

 

Når desember senker seg over landet med snøfnugg og stjerneskinn, minner julen oss om det viktigste: fellesskap, omtanke og håpet om fred. I en verden som ofte går fort og brått, gir julen oss et pusterom – et rom for å se hverandre, lytte og være til stede.

Fred på jord begynner i det små. I et smil til en nabo, en telefon til en gammel venn, en invitasjon til kaffe og kake. Vennskap er ikke alltid store ord – det er de stille handlingene, de varme blikkene, og viljen til å være der for hverandre.

Julen er også en tid for å huske dem som kanskje ikke har det like lett. Et vennlig ord, en liten gave, eller bare det å bli sett, kan være den største gaven av alle.

Så la oss tenne lys – ikke bare i vinduene, men i hjertene. La oss være hverandres julestjerne, og bære håpet om fred videre inn i det nye året.

God jul – med varme, vennskap og håp.

De nye klærne

 

Bildet er AI generert

Den lille jenta hadde nettopp fått en ny kåpe av moren sin. Stolt gikk hun ut i ruinene og vist seg fram. Hun visste ikke om at noen mil unna satt en pappa og styrte droner og raketter som var på vei. Om kort til vil et ungt menneske ha endt sitt liv. Hullet i bakken viste hvor stor kraft man bruker for å drepe ei lita jente. I kanten av krateret ligger en blodig istykkerrevet kåpe. Hun fikk oppleve glede og lykke de siste minuttene av sitt liv. Pappaen som styrte raketten, skulle innom en klesbutikk på vei hjem. Han ville overraske sin datter med en ny kjole.

Bivirkninger

                 

                                                                          

Bildet er AI generert

 En hær av bivirkninger er på utmarsj i kroppen min. Jeg har nettopp vært lagt inn på sykehus for å sette inn en medisinpumpe. Den gir jevn fordeling av medisin. Den virker flott og mye av sykdommen jeg har, er utrolig mye bedre. Medisinen virket umiddelbart. Det var den gode nyheten. Som jeg nevnte var det en hær av bivirkninger på vei for å angripe og slå seg gjennom fortet (Paracet Forte) som forsvarte meg. Immunforsvaret lå i bakhold, men hadde som hovedoppgave å sørge for at Parkinson medisinen fikk jobbe i fred. Bivirkningene slo til mot mage og tarm. De angrep matlysten og truet med å hive ut det jeg fikk ned av matsmuler. Noen av bivirkningene marsjerte til hjernebarken og dundret en hammer inn i to tankerekker. General Bivirkning – en gul, skjelvende pille med lyn i øynene og en sirene på hodet. Han har én oppgave: å gjøre meg svimmel, gi meg tørr munn og kanskje en liten kløe. Slaget ender med at Kaptein Kurativ får overtaket, men General Bivirkning lover å komme tilbake dersom du ikke leser pakningsvedlegget

Man skal være frisk for å være syk. 

Når strømmen går – har samfunnet en god beredskap for funksjonshemmede og eldre?

 

Bildet er AI generert

Tenk deg følgende scenario:

Det er midtvinter, og kulden har lagt seg tungt over landet. Ute viser gradestokken minus 15. Vinterstormen raser, trær sperrer veien og hun har ikke vedfyring. Inne i leiligheten sitter Anna, alene i rullestolen sin. Hun har vært avhengig av elektrisk rullestol og pustemaskin i flere år. Nå er det stille. Strømmen har gått.

Først merker hun at lyset forsvinner. Så stopper stolen. Pustemaskinen gir fra seg et siste, svakt pip før den dør ut. Mobilen har hun forsøkt å lade, men batteriet er snart tomt. Internett og mobilnett er allerede nede. Kulden kryper inn gjennom veggene, og hun pakker seg inn i pledd og jakker, men det hjelper lite når varmen forsvinner time for time.

Anna har alltid vært selvstendig, men nå kjenner hun på en sårbarhet hun aldri har opplevd før. Hun tenker på naboene, men vet ikke om de er hjemme. Hun har skrevet en lapp med kontaktinformasjon og behov, men hvordan skal hun finne den nå? Rundt om i kommunen er det mange andre som er i samme situasjon.

Samfunnet legger opp til at vi skal være lengst mulig hjemme og klare oss selv med støtte fra blant  hjemmesykepleien. Så kommer det store spørsmålet. Er vi tatt med i kommunens beredskapsplaner og er det noe kommunene øver på? Det holder ikke med en papirøvelse. Det bør øves i fullskala på samme måte som man øver på en bussulykke. Planverk er selvfølgelig viktig, men i kaoset med uvær, der strømmen er borte, veier er uframkommelige, mangel på mannskap, etatene jobber med å berge viktig infrastruktur og har ikke kapasitet til å bruke store ressurser spredt rundt i mer avsidesliggende områder. De klarer heller ikke følge opp boenheter med eldre og funksjonshemmede der de kun har elektrisk oppvarming. Når strømmen går, kan personer med funksjonsnedsettelser møte helt andre utfordringer enn resten av befolkningen.

Konsekvenser ved strømbrudd for funksjonshemmede:

• Hjelpemidler slutter å fungere: Elektriske rullestoler, heiser, pustemaskiner, alle hjelpemidler som er avhengig av strøm, alarmer, medisindispensere (Elektronisk utlevering av medisiner) kommunikasjonsutstyr og annet kan bli ubrukelig.
• Mobilnett og internett kan falle ut: Allerede etter et par timer kan mobilnettet bli utilgjengelig, noe som gjør det vanskelig å be om hjelp.
• Kommunikasjon blir krevende: For personer med tale- eller hørselshemming kan det bli vanskelig å nå nødetater uten fungerende teknologi.
• Evakuering kan bli komplisert: Hvis boligen må forlates, kan det være utfordrende å komme seg ut eller til et nytt sted uten tilrettelegging.
• Økt sårbarhet: Mange er avhengige av faste rutiner, kjente omgivelser og støttepersoner – alt dette kan bli forstyrret i en krise.

Myndighetens råd for egenberedskap:

• Planlegg for én uke hjemme uten hjelp: Ha mat, vann, medisiner og varme tilgjengelig.
• Informer naboer og borettslag: Si fra om du har spesielle behov ved strømbrudd eller evakuering.
• Lag et ark med viktig info: Beskriv din tilstand, behov og kontaktpersoner – det hjelper nødetater og frivillige.
• Snakk med kommunen: De som allerede mottar helsetjenester vil prioriteres, men det kan ta tid før hjelpen kommer.
• Bruk nød-SMS: For døve, hørsels- eller talehemmede finnes nød-SMS-tjenesten – husk å registrere deg på forhånd.
• Alternativ strøm og varme: Vurder batteribanker, gassvarmere, stearinlys og pledd – og ha en radio som går på batteri.

I en krise blir samfunnets verdier synlige. Beredskap handler ikke bare om utstyr, men om inkludering. Å tenke på funksjonshemmedes behov er ikke ekstraarbeid – det er rettferdighet. Beredskap handler om å tenke seg det umulige og håpe på at det ikke skjer.

Viktige spørsmål til kommune og myndigheter.

·       I tilfelle angrep mot Norge. Er tilfluktsrom tilgjengelig for rullestoler?

·       Har kommunen øvd på evakuering av eldre og funksjonshemmede?

·       Hvor ofte i så fall?

·       Er funksjonshemmede og eldre inkludert i kommunens beredskapsplaner?

• Hvordan kartlegges og prioriteres sårbare grupper i risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS)?

·       Hvordan få ladet el-biler ved strømbrudd?

·       Hvordan fylle drivstoff nå pumpene ikke virker?

·       Finnes pasientjournaler og andre viktige dokument i papirversjoner?

·       Hvordan følge opp medisinering og skaffe til veie medisin? Finnes det beredskapslager av livsviktig medisin?

·       Er det tilstrekkelig kompetanse og bemanning i helse- og omsorgstjenestene?

·       Hvordan kommunisere med brukerne? Er det rutiner for analog informasjon, papirløsninger og personlig oppmøte?

·       Hvordan sikres tilgang til kritisk utstyr og hjelpemidler ved strømbrudd?

·       Hvordan samarbeider kommunen med frivillige organisasjoner og pårørende?

Min påstand er at de fleste har lang vei å gå før de kan si at beredskap i forhold til eldre og funksjonshemmede er godt ivaretatt. 

Kjøttsuppe – eller grønnsaksbuljong med kjøttfantasi?

 

Bildet er AI generert

Jeg forstår inderlig godt at det ikke er Italienere i Italiensk salat. Det jeg ikke forstår er hvorfor det kalles kjøttsuppe når det er 90 prosent grønnsaker i suppa. Burde det ikke hete Grønnsaksuppe med et snev av kjøttsmak? 

Etter å ha analysert 17 tilfeldige kjøttsupper fra kantiner, fjellturer og bestemorbesøk, fant man i snitt 2,3 kjøttbiter per liter. Det er mindre enn antall laurbærblad, og langt færre enn antall potetterninger som prøver å late som de er hovedingrediensen. Det burde derfor ikke være unaturlig å kalle det potetsuppe.

“Jeg fant én kjøttbit, men den var så liten at jeg trodde det var en overkokt gulrot,” sier en skuffet turgåer som ønsker å være anonym, men som heter Tor.

Supperådet har hatt møte og har kommet med noen forslag til hva en suppe med kjøttsmak skal hete:

• Grønnsaksuppe med kjøttskygge

• Kjøttinspirert rotfruktgryte

• Suppe med spor av dyr

• Vegetarsuppe med nostalgisk kjøttreferanse

En lokal produsent forsvarer seg: “Vi bruker ekte kjøtt, men i homeopatiske doser. Det handler om energien kjøttet gir suppa, ikke mengden.”

Kritikere mener dette er som å kalle en bolle med vann for “kaffe” fordi det har stått ved siden av en kaffebønne.

Nå krever folket klarere merking: “Hvis jeg må bruke GPS for å finne kjøttbiten, er det ikke kjøttsuppe.”

Nei takke seg til et spann med trøndersk sodd. Det er raust med kjøtt og kjøttboller. Fjordland skjerp dere. Et tips som kanskje kan være til hjelp. Suppen bør merkes med følgende. Suppa kan spises av vegetarianere.

Da stemmen kom gjennom ledningen

 

Bildet hentet fra kystmuseet

Det var en tid da vi snakket i noe vi kalte en telefon. Ikke en app. Ikke en skjerm. Men en fysisk gjenstand – med snurr på ledningen, skive med hull, og en egen plass på kommoden. Den ringte ikke med toner, men med klokkeklang – som om den hadde noe viktig å si før vi i det hele tatt tok den. Noen av oss opplevde jernbanetelefonen som nærmest hadde et slags morsesystem, med korte og lange ringesignal. Da sveivet vi for eksempel tre korte og en lang sveiverunde. 

Du løftet røret, og stemmen kom. Ikke som tekstbobler eller emojis, men som ekte pust og pauser. Du kunne høre om noen smilte. Du kunne høre om de nølte. Og du visste at de satt et sted – kanskje i en annen by, kanskje bare på kjøkkenet – og holdt et identisk rør mot øret. Du visste at damen på sentralbordet eller telegrafen kunne lytte til det du sa.

Vi sa ting som: – "Er det du, mamma?" – "Jeg bare ringer for å høre stemmen din." – "Vent, jeg må gå inn på stua," Resten av familien skulle ikke høre hva vi snakket om.

Og så var det telefonkatalogen. En murstein av navn og tall. Du bladde, ringte, og håpet du ikke fikk feil "Olsen". Telefonsvareren var en luksus. Mobil var science fiction. Og fraværet av anrop betydde ikke at du var glemt – bare at folk ventet til det virkelig var noe å si.

Vi snakket med tid. Med tilstedeværelse. Med stillhet mellom ordene. Og når samtalen var over, la vi på med et lite klikk – som et punktum i en samtale som betydde noe.

Bekjennelser fra en konvolutt

Jeg lå der. I skuffen. Mellom en gammel IKEA-kvittering og en brosjyre fra tannlegen. Jeg, en stolt C6-konvolutt med kremfarget papir og limkant som fortsatt hadde litt liv igjen. En gang var jeg utvalgt. Elsket. Håndplukket fra bokhandelen med et formål større enn meg selv: å bære et kjærlighetsbrev.

Inni meg lå ordene: "Min kjære, du er som frimerket på mitt hjerte – alltid limt fast, men sjelden brukt."

Det var poesi. Det var lidenskap. Det var... stavet med kulepenn og litt kaffe i hjørnet. Men det var ekte.

Så kom frimerket. Et majestetisk eksemplar med en rød rose og "A-prioritet" i hjørnet. Vi var et par. Jeg og frimerket. Klar for reisen. Klar for romantikkens triumf.

Men så... ble vi glemt.

Postkassen ble aldri nådd. Avsenderen ble distrahert av en SMS. Og vi ble liggende. År etter år. Hver gang noen åpnet skuffen, holdt jeg pusten. Kanskje nå? Kanskje i dag?

Men nei. Det ble e-post. Det ble emojis. Det ble "liker" og "snap streaks".

Så her er jeg. En konvolutt med et brev som aldri ble sendt. Et frimerke som aldri fikk sin tur. Et kjærlighetsbudskap som aldri fikk fly.

Men vet du hva? Jeg er fortsatt her. Og jeg er klar. Så hvis du har noe på hjertet – skriv det. Lim meg. Send meg. Jeg lover å ikke svikte.

La nå barna ha det gøy. Det er jo bare leketøy.

Jeg ser barn i krigsrammede land springer rundt med lekegevær. De leker krig. Vi lekte cowboy og indianer da jeg var gutt. Vi hadde plastsoldater og lekte krig også. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bildene av lekende barn i ruinene. Jeg kjenner et stikk av uro. Skal barn virkelig leke krig? Er dette vold eller fantasi? Det var samarbeid, strategi og rollelek. Det var barn som skapte sin egen verden, med regler, helter og motstandere. Og viktigst av alt – er dette gøy? Vi voksne har lett for å tolke barns lek med våre egne briller. Vi ser plastgeværet og tenker på nyhetsbildet. Vi hører ordene "angrep" og "fiende" og tenker på ekte lidelse. Leker barna krig for å glorifisere vold? Kanskje leker de for å forstå, bearbeide og utforske. Jeg tror ikke løsningen er å forby krigsleker. Jeg tror løsningen er å være til stede. Å spørre: "Hva leker dere?" og "Hvem vant?" Å lytte til historiene de skaper, og hjelpe dem å skille mellom fantasi og virkelighet. For i leken ligger det en mulighet til å snakke om rettferdighet, empati og ansvar. Er leketøy farlig eller er det et verktøy? Barn trenger verktøy for å bygge sin forståelse av verden. Så kanskje de skal få leke fritt. La dem være helter, generaler, fredsforhandlere – alt på én gang. For når vi gir barna rom til å leke fritt, gir vi dem også rom til å vokse. Og kanskje, bare kanskje, er det nettopp i leken at fremtidens fred bygges.

Skoene er nesten nye

 

Skoene er nesten nye

Bildet er AI generert

Statsmenn taler med faste stemmer. De lover trygghet, orden, fremgang. Men bak talerstolene, bak flaggene og fanene, finnes det barn som ikke lenger gråter. De har ikke nok vann i kroppen til å produsere tårer.

Skoene er nesten nye. Hun var så glad da hun fikk dem av far. De nye skoene har flekker av blod. 

De som styrer med jernhånd, ser sjelden ned. De ser ikke de små skoene som ligger igjen i ruinene. De hører ikke de tomme ropene fra mødre som leter etter sine barn. De regner i strategier, ikke i skjebner.

Men skoene ligger der. De står som vitner. De forteller om en jente som danset i dem, før bombene falt. Om en gutt som løp med dem, før sulten tok ham.

Statsmenn som ødelegger liv, gjør det ofte med penn og papir. Med underskrifter, med direktiver, med stillhet. Men konsekvensene er ikke stille. De skriker i tomme klasserom, i knuste hjem, i gravlunder som vokser.

Og midt i alt dette står vi – og ser på skoene. Hvor mange barn må miste sine sko før makten snur? Hvor mange flekker av blod må til før noen sier: Nå er det nok?

Sommerfuglen som trosser tyrannene

 

Bildet er AI generert

I en verden der makt ofte måles i våpen, frykt og kontroll, finnes det fortsatt symboler som minner oss om det motsatte: skjønnhet, sårbarhet og mot. Ett slikt symbol er sommerfuglen – et vesen så lett og flyktig at det knapt lager lyd når det lander. Men hva skjer når den lander på hånden til en diktator?

Et øyeblikk av stillhet

Forestill deg Vladimir Putin, en mann som har blitt et ansikt for autoritær styring og krig. Rundt ham raser konflikter, sanksjoner og propaganda. Og midt i dette, lander en sommerfugl på hans hånd. Ikke av frykt, ikke av underkastelse – men med en ro som trosser alt det brutale. Sommerfuglen bryr seg ikke om maktens spill. Den lander også på de som styrer med sult, med kuler, med undertrykkelse. Den bringer med seg et budskap: at selv i de mørkeste hjørner av menneskelig handling, finnes det rom for stillhet, refleksjon – og kanskje endring.

Motets metafor

Denne sommerfuglen er ikke bare et insekt. Den er et bilde på motet til de som tør å tale, protestere, skrive, hjelpe – selv når konsekvensene er farlige. Den minner oss om at mot ikke alltid kommer med rop og bannere. Noen ganger kommer det med et vingeslag.

Den lander på hånden som har signert invasjoner. Den hviler på fingrene som har trykket på knapper som sender soldater, kvinner og barn i døden. Og i det øyeblikket, er det som om tiden stanser. For skjønnheten har en kraft som ikke kan måles i militærbudsjett.

En stille revolusjon

Sommerfuglen flyr videre. Den etterlater seg ingen arr, ingen skade – bare et minne. Et minne om at det finnes noe som ikke kan kontrolleres, ikke kan knebles. Den representerer en stille revolusjon, en påminnelse om at selv de mektigste ikke er immune mot det menneskelige.

I en tid der sannhet ofte forvrenges, og makt misbrukes, trenger vi sommerfugler. Vi trenger dem i kunsten, i ordene, i handlingene. Vi trenger dem til å lande på de hendene som tror de eier verden – og vise at verden tilhører alle.

Valgets kval

 

Bildet er AI generert

Det er sikkert mange som veier for og imot hva man skal stemme ved valget som kommer. Den gamle damen som nettopp har fylt 104 år  har i hele sitt stemmeberettige liv stemt Krf. Hun kunne nå fortelle at hun ville stemme Fremskrittspartiet. De rundt henne spurte hvorfor hun ville endre  sin stemme nå når hun hele livet har støttet Kristelig Folkeparti.

Hun så opp med et lite smil om munnen og sa:

- Jeg er så gammel nå at det er sannsynlig at jeg ikke lever ved neste valg. Da er det bedre at det er en fra Frp som dør, enn en fra Krf.

Det er ikke sikkert denne historien er sann, men en klok gammel kvinne er det.

Den første skolesekken – Medbøen, 1961

 Solen hadde så vidt begynt å varme opp morgenluften da jeg sto på trappen hjemme i Gulsvik, med den nye skolesekken trygt plassert på ryggen. Den var mørkeblå med blanke spenner som glinset i lyset, og inni lå det aller viktigste: et nytt penal, fylt med skrivesaker som luktet av ferskt tre og nyspissede blyanter. Jeg hadde valgt det selv – med linjal, viskelær og fargeblyanter i perfekte rekker. Jeg var så stolt at jeg nesten sprakk.

Pappa hadde tatt på seg den fine jakken, og mamma hadde gredd håret mitt ekstra pent. De gikk på hver side av meg, og jeg husker hvordan grusen knaste under skoene våre da vi gikk mot skolen på Medbøen. Den lå der, litt høyt oppe, med hvite vinduskarmer og en flaggstang som rakte mot himmelen. Jeg hadde sett den før, men nå var det annerledes – nå skulle jeg inn.

Da vi kom frem, sto det allerede noen barn der, og jeg kjente en blanding av spenning og nervøsitet. Men mamma klemte hånden min, og pappa nikket med et smil som sa: “Dette klarer du.” Og det gjorde jeg. Jeg gikk inn med rak rygg og skolesekken som et trofé – klar for å lære, leke og vokse. Læreren vår hadde en grønn lagerfrakk og hun het fru Jordet. Hun kunne spille på trampeorgel og var veldig snill. Vi var ikke så mange på den lille skolen. Vi fikk raskt venner, Trygve ble nok den nærmeste. Han kom forresten på besøk her i Steinkjer i sommer. Det livslange vennskapet bygde sin grunnmur på Medbøen skole.

Pappa og mamma sto ved gjerdet og vinket da jeg gikk inn. Jeg snudde meg og vinket tilbake, med skolesekken rak i ryggen og hjertet fullt av forventning. Det var starten på noe stort – en ny verden av bokstaver, tall, vennskap og oppdagelser.

Så var det over

I fjorten år har jeg hatt den store gleden av å få være en del av spelet om Heilag Olav. Kjenne trykket fra publikum sammen med en lett blanding av profesjonelle og amatører. Jeg har hatt gleden av å utvikle en figur som intern reporter - Krigskorrespondenten. Jeg fikk intervju med både Kronprins og statsråder. Jeg kunne smøre på i tykke lag. Det skader ikke å sette ut et godt rykte. Jeg prøvde å se alle. Jeg prøvde å la smilet og alvoret gå hand i hand. Det ble to bøker av historiene. "Hæren fløtte meg" og " Hære være deg". Det er godt å ha tilknytning til et miljø. Der skapes de gode historiene og vennskap bygges. Alt har sin ende og Herr Parkinson har sagt ifra at han vil plage meg ekstra om jeg fortsetter. Det er trusler jeg må ta på alvor. Det kan nok bli noen skriverier til, men da fra hjemmekontoret. Mitt nye spelmål er å kunne være frisk nok til forestillingen i 2030. Sett av plass. Jeg har egen rullestol.
 

 Jeg tenker på deg

Det var en helt vanlig onsdag. Den skiller seg kanskje litt ut, solen skinner nemlig fra skyfri himmel. Kaffekoppen i hånden er akkurat passe varm. Jeg åpnet vinduet litt – bare nok til at lyden av verden utenfor snek seg inn. En moped med fri eksos høres svakere og svakere jo lenger bort den kjører. Ei humle overtar lydbildet.

I det øyeblikket tenkte jeg på deg.

Ikke fordi noe spesielt minnet meg om deg. Ikke fordi vi nettopp hadde snakket. Men fordi du finnes i de små øyeblikkene. De gode minner fra oppvekst, ungdom, familie, venner og vennskap dukker opp. Gleden av å ha tre barn som bygger sine liv, men som tilhører hjertet mitt så lenge det slår.

I det øyeblikket tenker jeg på dere.

Som når lyset treffer kjøkkenbordet slik det gjorde da vi satt og lo av noe helt ubetydelig. Eller når jeg går forbi plassen hvor du alltid sa at trærne så ut som gamle sjeler. Jeg tenker på deg og vennskapet vårt når jeg følger en sti fram til målet som i dag er å finne en geocache som en venn har lagt ut.

Jeg tenker på deg når livet går fort, og når det stopper litt opp. Når jeg hører den sangen du likte, og når jeg prøver å huske hva du sa den gangen alt var kaos og du likevel fikk meg til å le. Og selv om vi kanskje ikke snakker like ofte nå, så er du der – i vindpustet, i stillheten, i minnene som får hjertet til å smile.

Jeg tenker på deg som sender en melding om at det er plastsøppel i morgen og som kjører noen runder på plenen min. Jeg tenker på alle gode kollegaer jeg har hatt i et spennende arbeidsliv.

Jeg tenker på de som hver eneste dag kommer innom meg og gir meg hjelp og som gjør hverdagen litt enklere. 

Jeg tenker på deg som ødelegger verden og livet til mange mennesker, men det er ingen gode tanker. Hva skal dere fortelle til sine barnebarn om hva de har gjort for andre mennesker?

Til slutt vil jeg bekrefte at om du føler at det er akkurat deg jeg tenker på i dag. Ja så er det slik.

Ja… Jeg tenker på deg. 

Tydelig

Det nye in-ordet for norske politikere er "tydelig". Det brukes over alt og av alle. I et kort innslag på NRK i dag  tidlig ble ordet tydelig brukt fem ganger i løpet av innslaget. Det var tydelig viktig å få fram at politikken hun førte skulle være tydelig for alle.

I den lille byen Retorika, langt inne i den politiske tåkeheimen, våknet statsråd Klarson en dag med en visjon: Han skulle være tydelig. Ikke bare tydelig i sine handlinger, men ekstremt tydelig i alt han sa.

Han begynte på frokosten med et klart budskap: "Jeg vil være tydelig i min preferanse for knekkebrød fremfor loff." Servitøren nikket. Usikker på om det var et politisk signal.

På pressekonferansen gikk han hardt ut: "Vi skal være tydelige på at vi er tydelige i vår tydelighet. Ingen skal være i tvil om vår tydelige intensjon om å fremstå tydelig." Journalistene jublet. Sitater! De kunne bruke dem i overskriften uten å egentlig vite hva han sa.

Opposisjonen svarte like klart: "Vi mener det er tydelig at regjeringen forsøker å virke tydelig, men det er utydelig hvorvidt tydeligheten faktisk er tydelig." Debatten raste. Er det mulig å være for tydelig?

Språkrådet ba om ro. "Vi har satt ned et utvalg for å utrede konsekvensene av tydelighetens semantiske inflasjon."

Til slutt ble det vedtatt: Alle politiske taler måtte inneholde minst tre "tydelig", ellers kunne ingen ta dem på alvor.

Og så satt folk der hjemme og sa: "Det eneste som er tydelig for meg, er at jeg ikke skjønner noe."

Var dette tydelig nok?

Ha en nydelig og tydelig sommer.

Nyheter i dag

Stikkord for dagens nyhetssending klokken 18.30 på TV2:

Drap, skole skyting, massakre, krig, død, voldelige demonstrasjoner, overgrep, knivdrap, skudd, overdose, bombing, flyktninger. 

Sport : Strømsgodset får ny trener. 

Godt jeg fikk vite det oppe i all elendigheten. Det er fort gjort å bli pessimist.

Velkommen Ask og Bjørn

Ask og Bjørn har flyttet fra sine trygge omgivelser i mors mage. Midt på natten 29.mars kom de til en krevende verden med bare minutters mellomrom. To små flotte "keisere. Stolte foreldre og ikke minst en stolt bestefar, resten av familiene på begge sider kunne  endelig få oppleve lykken det er å møte nye verdensborgere. Det er en krevende tid å vokse opp i, men med to solide foreldre så er jeg sikker på at de får vokse opp i trygge hender. 

Å bli bestefar er ofte beskrevet som en av livets mest rørende og gledelige opplevelser. Det kan føles som en unik blanding av stolthet, kjærlighet og en ny sjanse til å være til stede i et barns liv, uten de samme bekymringene som kanskje preget foreldrerollen. Mange besteforeldre forteller om en overveldende følelse av tilknytning ved første møte, når de ser sitt eget barns barn i armene sine.

Som bestefar får jeg muligheten til å skape spesielle bånd, dele visdom og verdier, og nyte alle de små øyeblikkene som gjør barndommen magisk. Det er som å få en ny rolle i livet – én fylt med glede, lek og kjærlighet, men også en dyp følelse av kontinuitet og familie. Gratulerer Haakon og Benedikte. Ta vare på alle de gylne øyeblikkene. De kommer til å stå i kø.

 

Nettpasient

 

Jeg har elektrisk stol, selvfølgelig ikke en slik som tar livet av meg, men som gjør det lettere å komme opp i stående stilling. Jeg har elektrisk seng som kan reguleres i høyde og i mange stillinger som gjør det behageligere å ligge i senga. Jeg har en skjerm på bordet som jeg kan snakke til, så spiller den musikk, gir meg værmeldingen eller svarer på spørsmål når jeg sier «Hei google». Jeg har en elektronisk maskin som mater ut riktig mengde medisin i små poser til forhåndsprogrammerte tidspunkt. Den snakker til meg og maser om jeg ikke tar medisinen jeg skal ha. Jeg kaller maskinen for «Tante pose». Den er like streng. Overser jeg den ringer det folk fra hjemmesykepleien. Noen ganger kommer de for å sjekke. Jeg har alarm i en snor rundt halsen. Den kan jeg trykke på om det skjer meg noe. Tror ikke jeg rekker å trykke på den ved en eventuell hjertestans. Jeg har alarmer som løses ut om det kommer uønskede gjester. Jeg har heis fra gatenivå til inngangstrapp og i carporten har jeg en elektrisk moped som jeg kan bruke den dagen førerkortet må leveres inn. Jeg har til og med elektrisk do, med underspyling og fønvind, slik at jeg slipper styret med å gjøre jobben selv. Jeg har sykepleiere jeg kan ringe til om jeg har spørsmål om sykdommen min som er Parkinson. Medisin holder den delvis i sjakk og jeg har ikke så mange rystende opplevelser om jeg er flink til å ta medisin på riktig tidspunkt. Det går derfor stort sett greit å bo hjemme. Jeg har besøk av hjemmesykepleien daglig. Det er en flott gjeng som jobber hardt for at vi skal ha det best mulig. De kan ofte være dagens lille høydepunkt. Det er ønskelig at vi skal bo hjemme så lenge som mulig. Sier det med Olsenbanden, «Alt er planlagt og tilrettelagt». Det er status i dag, selv om jeg bor i et hundre år gammelt hus der den elektroniske hverdagen skal tilpasses gamle tømmervegger og løsninger som ikke så for seg dagens bruk.

Fremtidens hjemmesykepleie ser ut til å bli mer teknologisk avansert og tilpasset individuelle behov. Det sies at vi skal fjernstyres. Det sies at det snart kommer elektroniske sykepleiere som jeg kan snakke med på skjerm. Da vil sykepleierne av kjøtt og blod få god tid til å gjøre andre ting. Særlig. Kanskje kommer det en robot inn døra en dag. Kanskje legger den en oppvarmet hand på skuldra mi og napper av meg støttestrømpa.

Hva sier du?

«Hva jeg gjør dersom strømmen går?» 

Ja hva gjør jeg da? Kan ikke trykke på alarmen. Den virker ikke. Jeg får ikke ladet telefonen eller laget mat, alle mine elektroniske hjelpemidler svikter. Jeg håper på at kommunen har beredskapsplaner som fanger opp dette og at planverket er øvd på. Beredskap uten strøm er en krevende situasjon. Da er det ikke bare oss hjemmesykeværende som trenger hjelp. Jeg må si jeg er litt redd eldrebølgen som kommer.

Ensomt sier du.

Nei da, jeg har Google som jeg kan snakke med. Sier som en sykepleier en gang sa til meg «Det går nok ikke bra skal du se»

Skal jeg hjelpe deg?

Av og til kan man undres over seg selv hvor dum man er. I dag gikk jeg de 200 meterne ned til butikken. Ville prøve om det gikk greit å ikke bruke bil eller el-moped. Det gikk greit ned, men det å handle sliter meg ut. Jeg hadde lagt opp til å kjøpe bare noe småtteri, men det ble to poser med dagligvarer. Noe av det jeg sliter med er å putte varene oppi posene. Det så nok ei dame som også var i ferd med å legge opp i sin pose.

-            -- Skal jeg hjelpe deg?                                                                                                                                     -  Nei takk. Det går bra, sier jeg litt forfjamset.

-           -  Jeg kan godt hjelpe deg, gjentar hun.

Jeg svarer nok en gang nei. Jeg burde svart ja, for jeg trenger hjelp. Er det stolthet eller at jeg ikke vil være til bry? Kanskje begge deler. Jeg blir irritert på meg selv. Her kommer folk og vil meg det beste og jeg avslår. Når jeg får summet meg er hun vekk. Unnskyld kjære medmenneske. Vel hjemme sitter jeg og skjelver og er utslitt. 

Julebesøk

 

Det verste med julen er besøkene. Ikke at noen kommer, heller ikke å besøke noen. Det at de drar igjen smerter hjertet. Husene er tomme, praten borte, men hjertet er fylt av gode minner. Minner som legger seg som små diamanter i sinnet. Minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet. De kan bringe frem smil, latter og varme følelser, men også en følelse av savn når vi tenker på det som en gang var. Savn er en påminnelse om hvor mye noe eller noen har betydd for oss, og det kan være både smertefullt og vakkert på samme tid. Gleder, derimot, er de øyeblikkene som fyller hjertet med lykke og tilfredshet. De kan være små og hverdagslige, eller store og livsforandrende. Sammen skaper minner, savn og gleder en rik mosaikk av opplevelser som former hvem vi er og hvordan vi ser på verden. Takk for nå. Avskjed er å dø litt. Ta vare på savnet. Det betyr bare at du er glad i noen. Håper vi snart møtes igjen.

Godt nytt år.

Når rakettene pryder himmelen vår, jubler vi. I andre land er barn vettskremt når lyden av raketter som eksploderer. Vi går med en frykt for at et fyrverkeri skal kunne antenne husene våre. I andre land smadres husene av rakettene. Vi går med vernebriller for ikke å bli skadet i øyene av fyrverkeriet. I andre land blir kropper sprengt i biter av rakettene som treffer hjemmene deres. Vi bruker milliarder på å farge himmelen med vakre stjerneskudd. I andre land trenger de milliarder for å rette opp de materielle skadene etter krigens herjinger. Etter rakettoppskytingen kan vi gå inn til en varm stue, spise restene etter en solid middag og legge oss trygt i en seng. Det er det ikke alle som kan. Det er ikke en selvfølge at det er fred i vårt land, men vi kan håpe strekt og inderlig på at krigen ikke rammer oss igjen. Takk for året som har gått, tross alt har det også vært flotte dager sammen med flotte mennesker. Gi meg handa di ven, så tusler vi oss gjennom et nytt år sammen. Godt nytt år.