La nå barna ha det gøy. Det er jo bare leketøy.

Jeg ser barn i krigsrammede land springer rundt med lekegevær. De leker krig. Vi lekte cowboy og indianer da jeg var gutt. Vi hadde plastsoldater og lekte krig også. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bildene av lekende barn i ruinene. Jeg kjenner et stikk av uro. Skal barn virkelig leke krig? Er dette vold eller fantasi? Det var samarbeid, strategi og rollelek. Det var barn som skapte sin egen verden, med regler, helter og motstandere. Og viktigst av alt – er dette gøy? Vi voksne har lett for å tolke barns lek med våre egne briller. Vi ser plastgeværet og tenker på nyhetsbildet. Vi hører ordene "angrep" og "fiende" og tenker på ekte lidelse. Leker barna krig for å glorifisere vold? Kanskje leker de for å forstå, bearbeide og utforske. Jeg tror ikke løsningen er å forby krigsleker. Jeg tror løsningen er å være til stede. Å spørre: "Hva leker dere?" og "Hvem vant?" Å lytte til historiene de skaper, og hjelpe dem å skille mellom fantasi og virkelighet. For i leken ligger det en mulighet til å snakke om rettferdighet, empati og ansvar. Er leketøy farlig eller er det et verktøy? Barn trenger verktøy for å bygge sin forståelse av verden. Så kanskje de skal få leke fritt. La dem være helter, generaler, fredsforhandlere – alt på én gang. For når vi gir barna rom til å leke fritt, gir vi dem også rom til å vokse. Og kanskje, bare kanskje, er det nettopp i leken at fremtidens fred bygges.