Da stemmen kom gjennom ledningen

 

Bildet hentet fra kystmuseet

Det var en tid da vi snakket i noe vi kalte en telefon. Ikke en app. Ikke en skjerm. Men en fysisk gjenstand – med snurr på ledningen, skive med hull, og en egen plass på kommoden. Den ringte ikke med toner, men med klokkeklang – som om den hadde noe viktig å si før vi i det hele tatt tok den. Noen av oss opplevde jernbanetelefonen som nærmest hadde et slags morsesystem, med korte og lange ringesignal. Da sveivet vi for eksempel tre korte og en lang sveiverunde. 

Du løftet røret, og stemmen kom. Ikke som tekstbobler eller emojis, men som ekte pust og pauser. Du kunne høre om noen smilte. Du kunne høre om de nølte. Og du visste at de satt et sted – kanskje i en annen by, kanskje bare på kjøkkenet – og holdt et identisk rør mot øret. Du visste at damen på sentralbordet eller telegrafen kunne lytte til det du sa.

Vi sa ting som: – "Er det du, mamma?" – "Jeg bare ringer for å høre stemmen din." – "Vent, jeg må gå inn på stua," Resten av familien skulle ikke høre hva vi snakket om.

Og så var det telefonkatalogen. En murstein av navn og tall. Du bladde, ringte, og håpet du ikke fikk feil "Olsen". Telefonsvareren var en luksus. Mobil var science fiction. Og fraværet av anrop betydde ikke at du var glemt – bare at folk ventet til det virkelig var noe å si.

Vi snakket med tid. Med tilstedeværelse. Med stillhet mellom ordene. Og når samtalen var over, la vi på med et lite klikk – som et punktum i en samtale som betydde noe.