Når strømmen går – har samfunnet en god beredskap for funksjonshemmede og eldre?

 

Bildet er AI generert

Tenk deg følgende scenario:

Det er midtvinter, og kulden har lagt seg tungt over landet. Ute viser gradestokken minus 15. Vinterstormen raser, trær sperrer veien og hun har ikke vedfyring. Inne i leiligheten sitter Anna, alene i rullestolen sin. Hun har vært avhengig av elektrisk rullestol og pustemaskin i flere år. Nå er det stille. Strømmen har gått.

Først merker hun at lyset forsvinner. Så stopper stolen. Pustemaskinen gir fra seg et siste, svakt pip før den dør ut. Mobilen har hun forsøkt å lade, men batteriet er snart tomt. Internett og mobilnett er allerede nede. Kulden kryper inn gjennom veggene, og hun pakker seg inn i pledd og jakker, men det hjelper lite når varmen forsvinner time for time.

Anna har alltid vært selvstendig, men nå kjenner hun på en sårbarhet hun aldri har opplevd før. Hun tenker på naboene, men vet ikke om de er hjemme. Hun har skrevet en lapp med kontaktinformasjon og behov, men hvordan skal hun finne den nå? Rundt om i kommunen er det mange andre som er i samme situasjon.

Samfunnet legger opp til at vi skal være lengst mulig hjemme og klare oss selv med støtte fra blant  hjemmesykepleien. Så kommer det store spørsmålet. Er vi tatt med i kommunens beredskapsplaner og er det noe kommunene øver på? Det holder ikke med en papirøvelse. Det bør øves i fullskala på samme måte som man øver på en bussulykke. Planverk er selvfølgelig viktig, men i kaoset med uvær, der strømmen er borte, veier er uframkommelige, mangel på mannskap, etatene jobber med å berge viktig infrastruktur og har ikke kapasitet til å bruke store ressurser spredt rundt i mer avsidesliggende områder. De klarer heller ikke følge opp boenheter med eldre og funksjonshemmede der de kun har elektrisk oppvarming. Når strømmen går, kan personer med funksjonsnedsettelser møte helt andre utfordringer enn resten av befolkningen.

Konsekvenser ved strømbrudd for funksjonshemmede:

• Hjelpemidler slutter å fungere: Elektriske rullestoler, heiser, pustemaskiner, alle hjelpemidler som er avhengig av strøm, alarmer, medisindispensere (Elektronisk utlevering av medisiner) kommunikasjonsutstyr og annet kan bli ubrukelig.
• Mobilnett og internett kan falle ut: Allerede etter et par timer kan mobilnettet bli utilgjengelig, noe som gjør det vanskelig å be om hjelp.
• Kommunikasjon blir krevende: For personer med tale- eller hørselshemming kan det bli vanskelig å nå nødetater uten fungerende teknologi.
• Evakuering kan bli komplisert: Hvis boligen må forlates, kan det være utfordrende å komme seg ut eller til et nytt sted uten tilrettelegging.
• Økt sårbarhet: Mange er avhengige av faste rutiner, kjente omgivelser og støttepersoner – alt dette kan bli forstyrret i en krise.

Myndighetens råd for egenberedskap:

• Planlegg for én uke hjemme uten hjelp: Ha mat, vann, medisiner og varme tilgjengelig.
• Informer naboer og borettslag: Si fra om du har spesielle behov ved strømbrudd eller evakuering.
• Lag et ark med viktig info: Beskriv din tilstand, behov og kontaktpersoner – det hjelper nødetater og frivillige.
• Snakk med kommunen: De som allerede mottar helsetjenester vil prioriteres, men det kan ta tid før hjelpen kommer.
• Bruk nød-SMS: For døve, hørsels- eller talehemmede finnes nød-SMS-tjenesten – husk å registrere deg på forhånd.
• Alternativ strøm og varme: Vurder batteribanker, gassvarmere, stearinlys og pledd – og ha en radio som går på batteri.

I en krise blir samfunnets verdier synlige. Beredskap handler ikke bare om utstyr, men om inkludering. Å tenke på funksjonshemmedes behov er ikke ekstraarbeid – det er rettferdighet. Beredskap handler om å tenke seg det umulige og håpe på at det ikke skjer.

Viktige spørsmål til kommune og myndigheter.

·       I tilfelle angrep mot Norge. Er tilfluktsrom tilgjengelig for rullestoler?

·       Har kommunen øvd på evakuering av eldre og funksjonshemmede?

·       Hvor ofte i så fall?

·       Er funksjonshemmede og eldre inkludert i kommunens beredskapsplaner?

• Hvordan kartlegges og prioriteres sårbare grupper i risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS)?

·       Hvordan få ladet el-biler ved strømbrudd?

·       Hvordan fylle drivstoff nå pumpene ikke virker?

·       Finnes pasientjournaler og andre viktige dokument i papirversjoner?

·       Hvordan følge opp medisinering og skaffe til veie medisin? Finnes det beredskapslager av livsviktig medisin?

·       Er det tilstrekkelig kompetanse og bemanning i helse- og omsorgstjenestene?

·       Hvordan kommunisere med brukerne? Er det rutiner for analog informasjon, papirløsninger og personlig oppmøte?

·       Hvordan sikres tilgang til kritisk utstyr og hjelpemidler ved strømbrudd?

·       Hvordan samarbeider kommunen med frivillige organisasjoner og pårørende?

Min påstand er at de fleste har lang vei å gå før de kan si at beredskap i forhold til eldre og funksjonshemmede er godt ivaretatt.