Å spise et wienerbrød

 

Jeg har nettopp fylt kaffekoppen og har kjøpt et lite mesterstykke av et wienerbrød liggende foran meg. Elsker smaken, men hater å spise det. Er det over hode mulig å spise dette bakverket på offentlig sted eller på kaffebesøk hos venner uten å søle?  Har lagt opp til en treningsdag i dag. Det blir ikke lettere med Parkinson i kroppen. Risikerer jo å riste kaffebrødet over hele bordet og de nærmeste kvadratmeterne rundt stolen. Jeg prøver først med en kirurgisk fremgangsmåte. Biter sakte over bakverket, men det falt umiddelbart av en del flak. Nytt forsøk, denne gangen et lynraskt bitt. Det spruter kakedeler over hele skjorta, på bordet og på gulvet. Neste forsøk er å prøve kniv og gaffel. Ikke noen stor suksess det heller. Delene fant fort veien ned på buksa og satte melisflekker på nyvasket tøy. Jeg gir opp. Trykker restene av wienerbrødet inn i munnen og kikker meg rundt. De andre spiser kanelboller og ostekaker. Jeg lar Mr. Parkinson få skylden, selv om jeg var temmelig stø på labben. Neste wienerbrød skal jeg spise alene hjemme med støvsugeren plassert ved siden av. 

P1 Pluss

 

Det mest irriterende med P1 Pluss er at det er så mye bra musikk og innslag at jeg blir sittende hele dagen å høre på. Kanalvelgeren har grodd fast. De vakre " "øreblikkene" står i kø. Nå skal jeg prøve å komme meg en tur på butikken, satser på at det blir en reprise. Det er som regel det, men det er ingen fare for at du blir lei. Det aller meste er verdt å høre på flere ganger. Takk til Magnhild, Jørn, Inger Helga og dere andre som lager programmene på P1 Pluss. Dere bidrar til at "Lyckliga gatan" " er ikke bare en slager i P1 Pluss, men også til at livet i Gamle Kongevei også blir lysere i høstmørket.

Krik og krok

 

I dag lurer jeg på hva en krik er. Jeg vet hva en krok er, men usikker på om jeg har en krik hjemme. "Vi skal innom hver krik og krok." Kanskje har jeg vært i en krik uten å vite om det. Om det er et sted lurer jeg på hvem som bor i en krik?

Jeg utfordret den kunstige intelligensen om den kunne lage et bilde av krik og krok. Fikk opp et bilde av et brødutsalg. Det er mulig det er gjemt en krik i en krok her, men jeg vet ikke hvor?

Blodspor

 

Under barnas føtter i Gazas gater flyter det blod. På hendene til de som skyter raketter og bomber mot skoler og sivile mål, er det også blod. Barn som lever i krig og konflikt står overfor ekstraordinære utfordringer. De er ikke bare vitner til grusomme handlinger som drap og tortur, men blir også ofre for disse overgrepene. Tilgangen på mat og medisin blir mer begrenset, og risikoen for sult og sykdommer øker betydelig. FN har bekreftet over 300 000 alvorlige forbrytelser mot barn i konfliktområder i løpet av de siste 16 årene, inkludert drap, lemlestelse, seksuelle overgrep, rekruttering til barnesoldater, og angrep på skoler og sykehus. 

Vi ser grusomhetene på tv hver dag, barn som går stille rundt i ruinene og leter etter slektninger som er drept av krigshissere. Uansett hva vi voksne har gjort, er barna uskyldige. "La de små barn komme til meg" står det i Bibelen. Det var kanskje ikke på denne måten det var tenkt. Det triste er at vi blir vant til bildene på TV, kanskje fordi vi føler oss handlingslammet. Det finnes mange gode organisasjoner som kan gjøre en forskjell. Støtt en av disse.

"Samboeren" begynner å ta plass

 

Så langt har fru Parkinson holdt seg ganske rolig i baksetet. Nå vil hun overta rattet. Jeg visste at dagen der jeg må overgi rattet til andre skulle komme, men kanskje ikke så fort. Legen sier at det vil skje i nær framtid, alt etter hvor aktiv "samboeren" er. Jeg skjønner godt at det settes en grense for hvor lenge man skal kjøre selv, men det setter tankene i gang. Jeg vil ikke være til fare for andre. Jeg vet så inderlig godt hvordan en trafikkulykke oppleves. Det vil jeg ikke oppleve flere ganger. Så kommer tankene. Hvordan skal jeg få hjem mat fra butikken? Må jeg slutte med geocaching, en fin hobby som gir trim, sosialt samvær,  hjernetrim, gleden av å dra på tur og mange fine naturopplevelser?  Var årets utgave av Spelet om Heilag Olav den siste for min del? Må jeg kutte ut høsten og vinterens treningsøkter på Kastvollen (trening for Parkinson pasienter) ? Som du skjønner så er det mange spørsmål som dukker opp når bevegelsesfriheten blir betydelig redusert. Jeg vet ikke helt hva legen mener med "nær fremtid", men håper at fru Parkinson holder seg i baksetet noen måneder til. Jeg får trøste meg med at jeg slipper å ta stilling til om min neste bil skulle bli el-bil. 

Årets vakreste eventyr er over

 

Ja det er et eventyr å være med på Spelet om Heilag Olav. Mange møtes år etter år for å være med og skape gode opplevelser for mange tjusner som ser Spelet hvert år. Vi avsluttet med stapp full sal. For min del er dette det beste Spelet jeg har vært en del av. God stemning både bak og på scenen. Noen av oss møter hverandre bare her under speltiden. Tonen er der med en gang. Her går vi alle med et sterkt ønske om at vi skal være med å skape en opplevelse for de som har funnet veien til Stiklestad enten for å se stykket eller bistå til at alt går som det skal. Det er mange hundre frivillige som år etter år møter opp. Det er ikke en selvfølge at det skjer. Hvorfor gjør vi det? Ja, si det. Vi har vel alle våre grunner, men jeg tror vennskap, lysten til å være med å skape noe og glede er viktige faktorer. Skulle du ha lyst til å være med på denne opplevelsen neste år er det helt sikkert plass til deg.

Dynetrekkets forbannelse

 

Har du noen gang opplevd å vaske dynetrekk sammen med annet tøy? I min vaskemaskin skjer det noe utrolig hver gang jeg prøver. Alle klærne finner veien inn i dynetrekket, nesten uavhengig av hvor stor åpningen er. Ved ferdig vask finner jeg en klump tøy og må drive med utgraving for å finne igjen klær som er vasket i samme maskin. Jeg prøver å lure maskinen ved å vaske to dynetrekk i samme maskin. Likevel sluker det en dynetrekket det andre eller om de er jevnsterke tvinner seg sammen i en knute. Jeg blir både irritert og litt overrasket over at det er mulig. Kanskje en vaskemaskin produsent vet svaret. Kanskje er det en utvikling av den store putekrigen. Det skal sies at jeg har aldri opplevd at det samme skjer med putevar. Skjønn det den som kan...

Sigre, seire eller vinne?

 

"Vi skal sigre"

"Vi skal vinne". I en årrekke har hærfolket i Spelet om Heilag Olav med fulle lungers kraft ropt dette både på oppstilling og på scenen. Det skal det bli slutt på. Ikke på grunn av at de heller ikke i år skal seire, men fordi gammelnynorsken har kommet seg inn i manusarkenes indre. Vinne er ikke nok nynorsk og nå skal det hete "Vi skal sigre" Prøv å rop ut den setningen med kraft. Du kan sigre hva du vil, men spør du meg er det mer kraft i ordet vinne. Nynorsk ordbok tillater begge former, men til "sigres" forsvar kom nynorsk ordliste på banen adskillige år etter 1030. Kanskje de ikke hadde funnet opp det ordet i Norge på den tiden, kven kveit, ikkje bladfyken ikvattfall. Tungemålet hans er et annet selv om han er født på Voss og har røttene sine fra Hardanger. Nå skal krigskorrespondenten tvangsinnlegges på nynorsklasarettet slik at han i god tid før spelstart taler begge målføre. Kort ordliste:

• Sjølgåande rumperistar - hest
• Trynsleikast - kyss
• Etarholet -   munn
• Pråmsvodd - båtis. (ta heller en blautis)

Det ryktes også at det i år skal sminkes på nynorsk for å få det hele mest mulig autentisk.

Hørte nettopp et musikkstykke på radioen som het "Trailersjåføren". Navnet skjemmer ingen, men hvorfor i all verden heter den "Trailersjåføren". Det var ingen ting i musikken som tilsa det. Den kunne like gjerne hatt tittelen "Furua i skogen", "Tannbørsten", "Halebeinet" eller "Alpinisten". Takke seg til viser og stykker med tekst. Der blir tittel og tekst en veiviser. Noen vil sikkert si at det vil en instrumentaltittel også gjøre. Det er jeg ikke uenig i. Det finnes sikkert mange også, men jeg tør vedde på at om du hadde hørt "Trailersjåføren" uten at du kjente tittel og selv om du gjorde det, ville nikke gjenkjennende og si; - Det der må nok ha noe med trailerkjøring å gjøre. Som sagt, navnet skjemmer ingen og sikkert ikke dette trekkspillstykket heller. Ta en liten test neste gang du hører en instrumental og se om du kan høre hva stykket handler om.

Lytt på kroppens signaler

 "Lytt til kroppens signaler"  sier legen. Jeg lytter så godt jeg kan. Det knirker, knepper, smeller, peser, bobler, rumler, nyser, harker, gjesper og hoster. Kroppens filharmoniske orkester holder en konsert.  For eksempel så kan den faste lørdagsgrøten spille opp til dans. For ikke å snakke om rømmegrøt. Da sier vel kroppen at jeg ikke skal innta retten, men gammel vane er vond å vende. Det kan også føre til bråk i begge ender. Da gjelder det å være alene og nært en do. I hvert  fall ikke dra ut på Geocaching eller som noen vil si, geobærsing. I vår tidsalder er det ikke god etikette å la andre høre Indremisjonens. I middelalderen var kroppslydene aksepterte. Noe kan du nok kontrollere, men en rumlende mage lever sitt eget liv.  I neste omgang gir vi fra oss et stort gjesp, hvorfor vi gjesper er forskerne ikke sikker på, men jeg er sikker på at jeg er trøtt. Det er for øvrig veldig smittsomt. Det er latter også heldigvis. Hikke er en annen lyd som vi til tider opplever og noen mener den kan kureres ved hjelp av en annen lyd - BØ.  Noen av oss har en tendens til å lage lyder når vi sover. Kroppens trekkspill lager kraftige lyder på inn- og utpust. Om vi kommer oss ut av de indre gemakker og vrir og vrenger på ledd i armer og ben kan knoklene lage skumle lyder. Du får ikke leddgikt av at du knekker fingrene. Og så må jeg bare nevne at vi som har byttet ut et bein eller to med stål og karbon opplever at svette renner ned i protesen på varme sommerdager. Det surkler når vi går. Vi kan også oppleve at vakuumet som oppstår vil ut. Den lyden kan dessverre forveksles med en kraftig promp hver gang man setter ned foten. Jeg prøver lett rødmende å si; "Det er fra foten" . Jeg ser de ikke tror meg. Om det finnes en fordel så er det når det reelt er bakdelen, så tar foten skylden.  Det kan være krevende å leve med et kroppslig enmannsorkester. 

Fjomp

 

Din fjomp, kom det ut av munnen til en venn i dag. Da blir en gammel journalist interessert. Hva betyr det å være en fjomp? Er det noe å være stolt av? Høres ikke slik ut, men en fjomp kan sikkert ikke være en tilstand som er farlig. Ordboka har tatt fjomp med i både nynorsk og bokmålsversjon. Du kan være fjomp i begge leire. Et synonym er tufs, men det synes jeg hører verre ut enn å være en fjomp. En dott, dust, fjoms, treneve, klodrian, fjøsnisse, tullebukk, tusseladd, klossmajor og fjollet person er også en del av søskenflokken til fjompen.

Jeg tror fjompen lever et godt liv. Hen får mennesker rundt seg til å dra på smilebåndet. Det var en gang noe som het "Dusteforbundet". Der tror jeg det var mange fjomper med. Når fjomper leder et folk blir det ikke morsomt lenger. Jeg skal ikke navngi dagens superfjomper, men jeg er sikker på at vi har samme navn på blokka. Du ble sikkert ikke mye klokere av dette og kall meg gjerne en fjomp, for vi fjomper har mange lystige tanker vi kan leke med.

Dravle

 

Jeg lengter etter dravle. Fast tradisjonsmat i oppveksten eller når vi kom hjem til 17.mai. Jeg savner den gode dravlen som moren min laget. Hun er borte nå og hadde vært 89 år i dag 17.mai. Det er Vossadravle som gjelder. Ingen ting er som iskald Vossadravle. Det er ikke bare smaken, men at jeg også er født på Voss. Jeg tipper at det ikke er alle som vet hva dravle er. Noen kaller den mylse og ble regnet som den fineste festmaten. Det har den vært i mange hundre år. Den ser kanskje ikke så innbydende ut, men prøv å smake. Det er utrolig godt. Dravle er en rett tilberedt av melk. Den lages noe forskjellig, men i hovedtrekk er det melk som kokes i en gryte og «sprenges» med løype eller surmelk og ostemasse som danner større og mindre klumper i en saus av myse. Sitter og lurer på om jeg noen gang får muligheten til å spise dravle igjen, må kanskje ta turen til Voss en nasjonaldag. Uansett gratulerer med dagen.

Kilde: Wikipedia

Ikke sant

Jeg hørte nettopp en som ble intervjuet på radioen som i annenhver setning brukte uttrykket "ikke sant". Da blir jeg i stuss. Var det han sa sant eller ikke sant? Det kunne være en bekreftelse på det han sa, ikke sant. Det kunne også hende han drev ap med oss, ikke sant. Uansett er det utrolig irriterende å høre slike fraser når de kommer som skutt ut fra et maskingevær, ikke sant. Jeg må innrømme at jeg mistet innholdet i det han svarte. Jeg ble så opphengt i uttrykket der jeg satt og ventet på neste gang det ble brukt, ikke sant. Variasjon i språket er viktig, ikke sant. Jeg lurer forresten på om det skal være spørsmålstegn etter ikke sant. Det bør det sikkert være om man er ute etter en bekreftelse, på det man sier, ikke sant? Jeg skal gi meg nå, så får du selv avgjøre om det er irriterende å oppleve slike ordgjentakelser, ikke sant. For meg er det sant. Ikke sant.
 

Mens graset gror

Jeg sitter litt tankefull etter å ha hørt et innslag med en gartner på P1 Pluss i dag. Han snakket om blomster. Det i seg selv er ikke så uvanlig og merkelig at en gartner gjør. Det uvanlige er at han kunne fortelle at blomstene snakker sammen. De har følelser og de kan kjenne deg igjen både på utseende og stemme. De husker om du har plaget dem, f.eks. plukket naboblomsten. Da viser forskningen at blomsten rundt denne viser frykt. Blomstene har i følge blomstereksperten øyne som ser deg. Jeg sitter måpende og hører på innslaget. Har P1 begynt å servere vin til intervjuobjektene? Jeg har jo hørt før at noen snakker til plantene sine og klemmer trær.  Jeg går noen ganger i skogen og jeg lurer på hva forbipasserende ville sagt dersom de hørte jeg snakket til blåveisen og omfavnet et tre som en gammel venn. Det kan hende at det ville bli et  varsel til noen om en gal mann som snakket til blomstene. Jeg tenker med gru på å omfavne en gran med kvae. Hva med de som tisser i graset? Det skulle vært artig å hørt hva blomstene snakket om da. Og fri og bevare meg for et syn en skrekkslagen skogsfiol må oppleve når noen sitter på huk. Når jeg ser ut over plenen min så ser jeg en storslått forsamling av gress, løvetann, mose og andre pratmakere. Jeg blir egentlig litt glad, for neimen om noen heretter skal kunne si at jeg dreper spe spira. Den lyt få stå. Tråkk ikke på plenen. Spis ikke salat. Jeg har fått verdens beste unnskyldning for ikke å slå plenen. Takk P1 Pluss. Send gjerne innslaget i reprise.
 

Å leve nært en parkeringsplass

 

"Jag har bodd ved en landsveg i hela mitt liv" Nei det er ikke sant, men jeg bor ved en Europaveg i en by, tett ved parkeringsplassen til Biltema. Butikken har gode doforhold av typen vannklosett. Det er innendørs. De har en utedo også, kanskje ikke planlagt av firmaet, men spesielt menn syns det er like greit å slenge snabben ut og bestråle området vårt. Hadde de enda gått opp i hagen og vannet planter som skal ha sur nedbør så hadde de gjort litt nytte for seg også. Vi underholdes med store og små snabber og hvite damerumper. Nå har jeg fått det jeg selv mener er en strålende ide. Vi setter opp en betalingsdo for de som ikke orker å holde seg. Det er "gratiss" inngang, men har du kommet deg inn og dratt i snora så koster det 100 kroner for å komme seg ut. Det må være muligheter for å bruke Vipps. 

Butikkpakket kvalitet

Jeg kjøpte en pose med klementiner, butikkpakket kvalitet må vite. Så begynner min litt rare hjerne å smake på mer enn klementiner jeg nettopp har tatt skallet av. De ca 20 mandarinene var av butikkpakket kvalitet. Hva betyr det? Er det bedre enn lagerpakket, pakket på produksjonsstedet eller lagt i pose av meg fra frittgående stabler. Jeg lurer på om det egentlig er en advarsel fra butikken.  Der budskapet kanskje egentlig er at disse har ligget lenge i butikken, nå må vi få dem ut.  Hva kalles den beste kvaliteten? Jeg tror ikke det er butikkpakket kvalitet, men sannelig om jeg vet hva som er best. Selv foretrekker jeg håndplukkede mandariner. Jeg er nemlig usikker på forskjellen på mandariner og klementiner.
 

Måtte sykdom aldri ramme helsetoppene...

 

Å få stilt diagnosen Parkinson er bokstavelig talt en rystende opplevelse. Det er likevel ikke så rystende som forslaget til Helse Midt-Norge RHF (HMN) om nedskjæring av antall  dager døgnbasert rehabilitering ved Kastvollen Rehabilitering. Fra dagens 10 925 døgn til 4200 døgn, en  reduksjon på 6725 døgn. Hadde det vært 1.april kunne det vært grunnlaget for en aprilspøk, men dette er ingen spøk. Jeg har nettopp hatt et fire ukers opphold på fantastiske Kastvollen.  Det gjorde godt for både kropp og sjel. Alt fokus var rettet mot å bremse herr Parkinsons herjinger med kroppen og hjelpe meg til å leve med en alvorlig diagnose. De fire ukene stopper ikke utviklingen av sykdommen, men de bremser og demper symptomene. God og riktig trening, fysioterapi, ergoterapi og ikke minst det å bli sett som pasient. Helse Midt-Norge kaster en mørk skygge over tilværelsen som pasient når de legger opp til en halvering av antall døgnplasser.  Det er ikke bare vi som pasienter som er bekymret. Det samme er fagfolkene og de som har spesialisert seg på å behandle oss med denne diagnosen. Det samme er kommunene som må overta dette arbeidet. Vi står i fare for å bli isolert i våre hjem med hjemmesykepleien som behandlere. Akkurat som de ikke har travle dager og nok å gjøre fra før. Selv om de er flinke og hyggelige vil de aldri kunne bistå oss pasienter med denne diagnosen på samme nivå som spesialistene på Kastvollen og lignende rehabliteringsopplegg. Hjemmesykepleien er flinke folk, men det er ikke mulig at de kan ha fagkompetansen på alle områdene som skal følges opp med riktig trening og medisinering. Døgnoppholdet gir rom for samtaler både med ansatte og pasienter. Svært viktig for oss brukere. Vi vil få rask tilbakemelding og ikke føle at vi er en byrde for samfunnet. Unike fysioterapeuter med spesialkompetanse finner stramme muskler og trener oss opp. Dyktige omsorgspersonell gjør hverdagen lettere, gode kokker sørger for sunn og spennende mat. Ergoterapeuter tester oss og finner gode individuelle opplegg. En lege som har god tid til deg og gir oss troen på at det nytter med trening. En lege som sammen med de andre fagpersonene finner gode løsninger. En viktig del er sosialiseringen.  Det kan være svært ensomt å være pasient og vi trenger dyktige omsorgspersoner. Da blir ikke herr Parkinson så tung å bære på ryggen. Det er dette HMN vil skjære ned på og overføre deler av  til kommunehelsetjenesten. 38 ordførere i fylket har skrevet et protestbrev.

Innen nevrologi og nevromuskulære diagnoser har HMN følgende forslag ved nye anskaffelse:

·        Poliklinisk-/dagrehabilitering:           50 estimerte pasienter / estimerte mengde pr. år 500 dager

·        Dag med overnatting:                        250 estimerte pasienter / estimert mengde pr. år 3750 dager med overnatting

·        Døgn:                                                 200 estimerte pasienter / estimert mengde pr. år 4200 døgn

 

HMN har også mål om kortere oppholdstid:

·        Døgn: 18 – 21 dager

·        Dag med overnatting: 10 – 15 dager

·        Dag/poliklinikk: 10 – 15 dager

 

Det er selvfølgelig mulig og ønskelig for noen å bare ha et dagtilbud. Selv bor jeg i Steinkjer og har ikke så lang vei til Kastvollen, men for meg er døgnopphold gull verdt. Jeg har i tillegg til Parkinson en amputert fot og et døgnopphold letter hverdagen betraktelig. Jeg har videre ikke funnet noen fysioterapeuter med god erfaring med denne diagnosen i mitt nærmiljø. Jeg bor alene og de fire ukene jeg har fått er med på å gjøre hverdagen annerledes. Jeg får et pusterom som er særdeles viktig. Det skal mye til for at jeg trykker på alarmknappen til hjemmesykepleien. Jeg vet at de har mye å gjøre og jeg sammen med mange andre er sterkt bekymret for den utviklingen HMN tenker å gjennomføre.

 

Nå er jeg tilbake i mitt eget hus og sitter litt tafatt og tenker på hvor godt det er å ha et sted som Kastvollen eller andre steder som gir unik og spesialisert behandling. Vi får håpe at helsetoppene i regionen aldri blir rammet av alvorlige sykdommer som trenger steder som Kastvollen. 

Med hilsen en lett skjelvende Parkinsonpasient som ikke er sikker på om skjelvingen skyldes sykdommen eller HMNs forslag.

Her er en link til innlegget i Trønderdebatt

I natt jag drømde...

 

I natt jag drömde, något som jag aldrig drömt förut

Jag drömde det var  sommertid og klokken skulle stilles fram en time. I drømmen oppsto det et problem som jeg tok med meg inn i den våkne tilstand. Spørsmålet er hvordan togselskapene løser rutetabellen når den plutselig endres med med en time?

70 år ung, 124 kg tung.

Dagen er snart omme og jeg er full av takknemlighet for alle hilsningene som popper opp. Selv om jeg ikke treffer så mange  fysisk, så er dere en del av det livet jeg har levd til nå. Noen av dere har jeg kjent siden tidlig barndom, andre kanskje bare en kort stund. Noen gjennom jobb, andre gjennom Røde Kors, Spelet om Heilag Olav og geocachemiljøet. Noen har jeg delt ungdomstiden med, noen er jeg i familie med, andre har jeg truffet som pasient og i pasientorganisasjon. Noen har jeg bare truffet her på nettet og noen har ikke fått oppleve det å bli 70 år. Jeg tenker ofte på venner som har gått bort. Det er ikke en selvfølge at man blir 70. Jeg har en flott familie jeg er stolt av. Jeg har gode venner jeg setter pris på. Jeg bor i et område med gode naboer. Alderen sier 70 år, men det er bare utenpå. Inni er jeg ung. Sånn har jeg forstått mange har det. Det er godt å la barnet i seg få leke litt med omverden. Jeg vet det kan bli oppfattet som barnslig, men det er en av fordelene med å bli 70. Jeg blåser i om jeg blir oppfattet slik. Jeg har spist kaker i hele dag. En liten misforståelse gjorde at det ble flere kaker enn tenkt. Jeg er sikker på at jeg er 124 kilo tung akkurat nå, men det er jo bare en gang hvert 10. ende år. Blodsukker måleren gikk helt amok, badevekta krabbet under et skap i frykt for konsekvensene. Jeg trøster meg med at det er bare to kaker igjen og en større middag. Tusen takk til dere som har sendt en hilsen. Neste delmål er å bli 80, selv om det ene beinet er kremert og Parkinson har rystet både kropp og sjel ser jeg ikke bort ifra at neste delmål kan være mulig. Tusen takk alle sammen.

Hilsen fra teatergjengen til Jonas

Fire uker på rehabilitering

 

Fire uker med opptrening og oppmyking av stive ledd er over. Det gjør godt for sjel og kropp. Alt fokus har vært rettet mot å bremse herr Parkinsons herjinger med kroppen. De fire ukene på Kastvollen i vakre Inderøy kommune har gjort godt. Det er bare en skygge ved det hele som ligger der for alle oss som vet hvor nyttig et slikt opphold er. Det er fylkets helseetater som ønsker å skjære ned på tilbudene om rehabilitering. Det er trist at vi som trenger slike steder kan miste tilbudet. Tross skyene som ligger der framme opplever vi som pasienter ikke noen form for negative holdninger. Smilet og latteren til de ansatte er der. Unike fysioterapeuter med spesialkompetanse finner stramme muskler og trener oss opp. Dyktige omsorgspersonell gjør hverdagen lettere, gode kokker sørger for sunn og spennende mat. Ergoterapeuter tester ut sine områder. En lege som har god tid til deg og gir oss troen på at det nytter med trening. En lege som sammen med de andre fagpersonene finner gode løsninger. Da blir ikke herr Parkinson så tung å bære på ryggen. Det er dette helseledelsen i fylket vil skjære ned på og overføre det til kommunehelsetjenesten. 38 ordførere i fylket har skrevet et protestbrev. Hjemmesykepleien er flinke folk, men det er ikke mulig at de kan ha fagkompetansen på alle områdene som skal følges opp med riktig trening og medisinering. Hjemmesykepleien har allerede for mye å gjøre. Nå er jeg tilbake i mitt eget hus og sitter litt tafatt og tenker på hvor godt det er å ha et sted som Kastvollen eller andre steder som gir unik og spesialisert behandling. Vi får håpe at helsetoppene i fylket aldri blir rammet av alvorlige sykdommer som trenger steder som Kastvollen. 

Rutte med

 Nå skal vi rutte litt. Jeg vet sånn noenlunde hva det er å rutte med, men jeg skjønner ikke hvordan dette har oppstått. Det brukes gjerne i sammenheng med økonomisk kommunikasjon. Alle renteoppgangene har gitt oss mindre å rutte med, mens bankene da trolig rutter ekstra mye. Kan ordet brukes i andre sammenhenger? Kan jeg rutte med antall fridager i året? Kan jeg rutte med mat? Kan jeg rutte med antall strømper i klesskapet? Jeg vet ikke, Når rutter vi? Er det når vi samler pengene på konto eller er det i det øyeblikket vi bruker bankkortet? Når er vi ferdig med å rutte? Kan vi rutte for mye? Jeg vet ikke, men tror jeg liker at sentralbanksjefen sier at vi nå kan rutte litt ekstra. Rutt i vei folkens. 

Kastvollen

Da har jeg kommet meg på plass på årets feriekoloni, noen vil vel kalle det rehabilitering. I en hel måned skal jeg styrkes i ben og armer, pluss hodet om jeg ikke tar feil. Har vært her før og vet at dette er godt for kroppen. Maten er et kapittel for seg. Nærmer seg status gourmet mat. Sist jeg var her gikk jeg opp i vekt. Tror sannelig protesen la på seg også. Det er kort vei hjem om hjemlengsel skulle bli for sterk, men tror nok det skal gå bra. Det skal bli godt å få med spesialistene i kampen mot herr Parkinson. Han skal få så mye motstand vi klarer å få til, selv om jeg vet at kampen er litt håpløs til tider.  Selv om jeg har vært her før er det litt kribling i magen, nesten som første skoledag. Jeg grugleder meg litt. Heldigvis er Kastvollen en god arbeidsplass så det er mange kjente ansikter og smil både fra ansatte og utsatte. Da er det bare å pakke ut resten av innholdet i kofferten og håpe på at man ikke har glemt for mye, men kan jo glede meg over at jeg klarte den kognitive testen nylig, så inntil videre styrer jeg bilen selv.

Lego skulle vært på blå resept

 

Om du nå tror jeg har gått i barndommen kan det hende du har rett. Det jeg har gjort etter min mening er å ha gått inn i sykdommen. Lego burde nemlig være på blå resept. Ikke bare fordi det er kostbart i innkjøp, men fordi det etter min mening gir verdifulle gevinster. Jeg har som noen sikkert har fått med seg blitt tildelt sykdommen Parkinson. Det er her Lego kommer inn. Det gir meg nemlig en verdifull trening for finmotorikken. Det å sette på de minste brikkene er en utfordring og vil sikkert også bli en større utfordring etter hvert, da får jeg heller gå over til Duplo. Det er en stor tilfredsstillelse å klare å sette sammen brikkene. Jeg mestrer noe som kan være vanskelig. Jeg føler at jeg vinner litt over sykdommen, eller kanskje rettere sagt utsetter forverringen. I tillegg til at finmotorikken får god trening, så gir det å sette sammen Lego en indre ro. Tiden blir borte og tankene får god tid til å ikke tenke på daglige utfordringer og grusomheter rundt oss. Tror alle verdensledere bør kjøpe seg et Legosett (kanskje ikke Star Wars), for eksempel en modell av en blomsteroppsats. Om du synes at det er å gå i barndommen å bli Legobygger i voksen alder, så kan du kanskje bruke barnebarn alibiet eller som meg skaffe deg en sykdom der det er viktig å trene opp finmotorikken.

Men det er i Norge

 

Det er midnatt. Himmelen eksploderer i et fantastisk fargespill. Et nytt år er lagt bak oss, Et ubrukt står klar til å føre oss inn i en ukjent reise. Fargeprakten ønsker det nye året velkommen. Det er i Norge. I Ukraina og Mist-Østen kommer også et nytt år, men der dreper og lemlester rakettene.

Vi bor i et land der vi samles ute for å oppleve fargespektret og lyden av festfyrverkeri. Andre steder må de gå i dekning i håp om at rakettene og bombene ikke skal treffe deres barn. Det spiller ingen rolle om det er jul. Julefreden har ikke kommet til skyttergravene og avfyringsbasene. 

Barna i Norge fryder seg over nyttårsfesten. Andre steder blir tusenvis av barn drept eller lemlestet for livet. Vi blir hjelpeløse vitner til grusomhetene, mens vi spiser kalkun, ribbe, pinnekjøtt og har godt drikke i glassene våre. Andre steder må de stå i timevis for å få noen liter med vann eller noe å spise. 

Jeg kan gå på apoteket eller ringe legen min når jeg trenger medisinsk hjelp, men det er i Norge. Andre steder finnes det ikke medisiner eller leger som kan hjelpe. Jeg amputerte en fot uten å kjenne smerte. Andre steder må de amputere en arm eller en fot uten bedøvelse. Nødhjelpen når ikke fram, eller så er operasjonsstuene bombet i stykker.

Tross alt dette må vi ha håp om. Vi kan ikke gi opp. Vi må tro at det gode til slutt vinner. Vi må tro at kjærlighet til medmennesker er sterkere en krutt. Vi må tro at onde ledere en dag må stå til ansvar. Derfor ønsker jeg dere alle at godt nytt år.