Tør jeg møte alderdommen i Steinkjer kommune?

 

Jeg innrømmer det. Det bygger seg opp en frykt i meg. Tør jeg bo i Steinkjer framover? Jeg trenger mer og mer hjelp i årene som kommer. Jeg har sykdommer som gjør at jeg vil trenge mer og mer hjelp. Jeg bor hjemme, men med hjelp fra fantastiske folk fra hjemmesykepleien i kommunen. Likevel gnager tanken meg om Steinkjer kommune vil kunne hjelpe meg i fremtiden. Nesten hver dag leser jeg om nedskjæring eller forslag til kutt i eldreomsorgen i kommunen. Det er nesten slik at jeg ikke orker å lese om eldre som flyttes på eller blir brikker i det store kommunespillet. Det sliter på kropp og sinn. Jeg har flott familie som bryr seg om meg, men de bor ikke her og jeg ønsker ikke nødvendigvis å være en belastning for dem. En tilsynslege på en rehabilitering i Steinkjer sa en gang:
- Du er en byrde for samfunnet.

Det var ikke en ok beskjed å få, men sett i etterkant hadde han kanskje rett. En pasient med amputert fot og tildelt diagnosen Parkinson er muligens en byrde for samfunnet og i dette tilfelle Steinkjer kommune. Jeg kjenner frykten for å bli gammel her i kommunen gnager seg inn i tankene mine. Vi er mange i samme båt og flere blir vi. Jeg må understreke at jeg i dag får glimrende hjelp av hjemmesykepleien. Jeg har hjelpemidler som gjør dagen lettere. Likevel er jeg bekymret for fremtiden her og jeg synes det er vondt å lese om nedskjæringer og kutt i tilbud for oss som har overlevd så langt. Jeg hører om eldre som har det langt verre enn meg. Dette er egentlig ikke ment som en sutring fra min side, men å beskrive en stigende frykt for fremtiden og om kommunen er i stand til å ta vare på oss den tiden vi har igjen. Det er godt å bo i Steinkjer og det er sikkert ikke så mye grønnere enger i andre kommuner, likevel er jeg usikker på om jeg tør møte fremtiden her. I en kommune hvor ressursene er knappe. Frykten for alderdommen kan være tung, Som en skygge som aldri slipper taket.

Når kroppen svekkes og kreftene svinner og man trenger hjelp som kanskje ikke finnes, kan tankene på fremtiden bli mørke.

Nå kan det høres ut som jeg er tungsinnet. Det er jeg ikke nå, men frykten for at det kan skje er der. Lyset i tunnelen er der. Jeg er bare redd for at det en dag kan være et møtende tog. Selv om kommunen er "fattig", er menneskene rundt meg rike på omsorg og varme.