Takk NAV

Den forvunnede rullestol er kommet til rette, flunkende ny og med god sittecomfort.

Glede

Glede kan være så mangt. Vinne 35 kroner i Lotto, enda jeg har spilt for 100. Telefon fra en venn eller en som bryr seg, slik to stykker som hadde amputert gjorde. Det kan være å få lov til å sende noen overraskende kroner til ungene. Skjønner nå hvorfor moren min alltid stakk til oss noen penger da vi reiste etter besøk. Det er en glede å gi. Glede kan også være kjenne på det å leve eller å få til å gå med en krykke. Glede kan være å få overraskende og planlagte besøk slik jeg fikk i helga. Takk for hyggelig besøk, Lisbeth, Øyvind, Ole, Haakon og Christa. Glede kan være å se at noen andre lykkes enten det er på skytebanen, på skolen eller på jobb. Glede kan være å høre at noen som har betydelig verre situasjon enn meg selv, holder sykdommen i sjakk. Glede kan være å se andre som hjelper når de kan og tar ansvar de ikke hadde før. Glede kan være at venner tilbyr sin hjelp. Glede kan være små hyggelige meldinger på nett og glede kan være å våkne til en irritert vekkerklokke som vil ha deg opp til en ny dag. All den gleden har jeg fått opplevd den siste uka. Ønsker deg en gledelig ny dag og ny uke.

Nye ord

Liner er den hvite som er utenpå stumpen

Jeg har lært en masse nye ord den siste tiden. Liner, Lemax, sadelemboli, stump, Neontin og mange flere ord jeg aldri hadde hørt om før. Stump hadde jeg forresten hørt om før, men ikke i den sammenhengen det nå blir brukt. De andre ordene har ikke ordlista hørt om heller og markerer det med en rød strek slik læreren min flittig gjorde på barneskolen. For ikke å snakke om tysklæreren min som spurte om han kunne sette en rød strek under de ordene som var rett, slik at han slapp å bruke opp alle rødblyantene sine. Så det skal vi ikke snakke om, slike motivatorer skal man gå stille forbi. Dietsen min er sendt til Levanger og jeg sitter i Klæbu i en lånt rullestol, for du visste vel at Diets er et rullestolmerke. Tysk sådan og kollisjonstestet ifølge ISO 7176-19. Ikke småtterier. Lurer på hvordan det går med han oppi under en kollisjon med hva det måtte være. Litt usikker på om han er ISO testet. Det er ikke lett å orientere seg i denne nye verden av ord og merker. Prøver å finne ut hva en sånn sak som ikke er en elektrisk rullestol (får assosiasjoner til fengsel i USA) heter, men som er elektrisk likevel og kjører på veien, fire hjul, sete og sykkelstyre. Hva i all verden heter den?

En tynn tråd

Av og til er det godt å stoppe opp litt og tenke over livet. Det er ikke en selvfølgelighet at vi får være med så lenge som vi håper. Det passer sikkert aldri å forlate denne verden. Sist lørdag var det nære på at den tynne lina som livet henger i røyk. Legen gav ingen garanti for at jeg ville være i live søndag morgen, men lina holdt. Denne tynne linen har fått meg til å tenke på hvor godt det er å være her. Vi har mange viktige mennesker rundt oss alle sammen, familie, venner, kollegaer, bekjente, FB-venner eller hva det måtte være. En av de viktigste menneskene i mitt liv dukket i form av en ung sykepleier på Meråker Kurbad. Ingrid ble min livredder fordi hun ikke gav seg. Fordi hun ikke ville høre på at det var en forkjølelse som jeg mente det var. Takk blir for fattigslig i en slik sammenheng. Det er rart å sitte slik å snakke om liv og død. Det er likevel litt godt og ikke så skummelt som en skulle tro. Jeg er glad alternativet ble at jeg kunne skrive takk selv og at blomstene som ble sendt gikk fra meg til de herlige menneskene som har valgt helsevesenet som arbeidsplass. Jeg har hyllet helsevesenet tidligere og gjør det nok en gang. (PS. Gjelder ikke pasientreiser.) Takk til dere alle som bidrar til at vi som er pasienter i en eller annen sammenheng har det så bra som mulig.

Funksjonshemmet

Funksjonshemmet. Jeg smaker på ordet. Litt merkelig og litt farlig. Jeg har blitt funksjonshemmet. Jeg er den samme på nett og i telefonen, men ikke ansikt til ansikt. Da må du se ned på meg. Ned i rullestolen der jeg sitter. Bare de som sitter i en annen stol ser rett fram på meg eller når vi sitter ved bordet. Har allerede opplevd at noen snakker til de som står bak rullestolen. Merkelig. Velger å tro at de bare er høflige og ikke ser ned på meg. Det har plutselig blitt vanskelig å nå klærne i hylla som er akkurat for høy eller maten øverst i kjøleskapet. Det har plutselig blitt vanskelig å åpne dører som går utover og det er liten plass foran døra. Det samme med å lukke den. Hjemmet mitt som skal være et trygt sted er skremmende å komme hjem til. Stappfullt av hindringer og potensielle feller. Alt dette på grunn av et bein som har blitt kortere. Er full av beundring over hannhunden min som holder balansen nå han letter på bakfoten, men han har jo tre bein å stå på. Jeg har ett. Funksjonshemmingsverden som jeg har kommet inn i er full av aha opplevelser og læring. Har fått flere telefoner fra venner og bekjente som har vært i denne verden en stund og som kan gi gode råd. Likemenn kalles det. Jeg vil kalle det vennlige og flotte mennesker som ønsker å hjelpe. Fantomsmertene har kommet på besøk. Egentlig vil jeg ikke kalle det smerter, men fantomubehageligheter. Jeg er faktisk litt fasinert over hvordan hjernen jobber. Før operasjonen hadde jeg en inngrodd negl som var vond. Tenkte at den var jo grei å bli kvitt når de amputerte, men den gang ei. Den er der og nå får jeg ikke gjort noe med den. Irriterende. De funksjonshemmede veteranene flirer nok litt av meg nå. De har vært der de også, noen lenge. Dere får bære over med en nyoperert som famler seg fram blant rullestolmodeller, krykker, proteser, silikonhylser, ergoterapeuter, treningsprogram, fysioterapeuter, sosiologer, pillettid og pasientreiser. Og vet du hva? Her om dagen kom det en lege og ville se på stumpen min. Fram til nå har det vært en helt annen kroppsdel enn det er i dag.

Takk til ortopeden ved St.Olav

Det har gått to måneder siden jeg ble lagt inn på ortopeden ved St.Olav. Nå er det utreise. En skulle tro at det var en lykkes dag, men det er nok ikke udelt en glede. Folkene på avdelingen har gjort en fantastisk jobb for å få meg i bedre form. Jeg er en stor takk skyldig Silje(fysio), Maren, Karen, Annikken, Heidi, Stina og hele resten av gjengen som arbeider her. Takk til leger som prøvde det de kunne for å redde en ødelagt fot. Takk for at dere til slutt fjernet foten og satte meg inn på en ny og betydelig bedre hverdag. Takk for godt stell. Takk for ei hand å holde i når vanskelige valg skulle tas. Takk for mildt press for å komme framover. Takk for ryggvask, støtte når svimmelheten kom og for at dere gjorde mer enn dere trengte. Takk for skålen med frukt og den andre med Twist. Det er så mange som klager på helsevesenet. Dette er en uforbeholden ros av en flott avdeling der latter og alvor går hand i hand. Tusen takk for hjelpen hver enkelt av dere. Om det går an å bli glad i en sykehusavdeling så har jeg blitt det. I morgen går turen til et nytt sted der jeg vet jeg blir tatt godt hand om. Det er ikke bare skifolket som trives i Meråker. Jeg har til og med fått meg egen reisefot.

Krig eller fred?

Sykehusdøgnet tar ikke så mye hensyn til om det er julaften eller nyttårskveld. Jeg ligger i senga og klokka har ikke passert 23.00. Ute høres smellene fra raketter og fyrverkeri. En underlig følelse av å være i en krigssone stiger opp i meg. Smellene minner om den gang jeg opplevde krigshandlinger da jeg var i Midtøsten. Det var en uvirkelig opplevelse. Det er det også å ligge slik i sykehussenga. Mange andre gjør akkurat det samme akkurat nå, bare med den forskjell at smellene de hører er fra raketter og kuler som treffer mennesker og bygninger. Ambulansene som kommer inn hit har pasienter med hjerteinfarkt, ambulansene andre steder barn med granatsplinter. I vår overflod og fredelige del av verden bruker vi millioner av kroner for å høre smellene og se flotte farger på himmelen i festfyrverkeri. I krigssoner er det også lys, lys fra hus som brenner og sporlys fra maskingeværene. Det er godt å pakke dyna rundt seg og vite at smellene utenfor er fredelige og at jeg kan lukke øynene og vite at bygget jeg ligger i står i morgen tidlig også. Det trenger ikke være en selvfølge.