Ulende sirener, nød eller øvelse.?

En sirene fra et utrykningskjøretøy høres i det fjerne. Den kommer nærmere og passerer kontoret mitt. Jeg ser den ikke, bare hører den og ser blå blink i en speilglassrute. Etter noen minutter kommer det en ny. Jeg tenker at akkurat nå er det mennesker i nød et eller annet sted. Akkurat nå kaster en journalist seg over telefonen og ringer politiet og en fotograf er på vei ut. Akkurat nå ligger kanskje noen i store smerter, eller at noen sitter fastklemt i et bilvrak, der drivstoffet dunster og blander seg med lukten av blod. Kjenner jeg er tilbake i et tidligere yrke. Kjenner igjen følelsen av å nå fram i tide på en sikker måte. Husker utfordringene i trafikkbildet og stillheten til sidemann. Årvåkenheten som hele tiden måtte være på plass. Blikket som vekslet mellom trafikkbildet langt framme, så nært, så til siden på fotgjengerfelt. Her er det ikke plass til å feile. Så kommer det nye sirener, bilen er på vei tilbake, kanskje på vei til sykehuset med en skadet person. Blålysturer var spennende og utfordrende den gangen jeg hadde det som yrke, men nå på sidelinjen skaper den minner og uhygge. Vi er så «heldige» at vi bor i en by dere utrykningsfolket blir lært opp i utrykningskjøring både for ambulansepersonell og for politi. Dermed har vi «utrykninger» mange ganger daglig. Det er nesten så vanlig at vi snart ikke legger merke til sirenene, kanskje mister vi litt respekten også. Det er jo bare trening og da gjør det vel ikke noe om de får en ekstra utfordring. Det er ikke til å stikke under en stol at mange er lei av å være testbanen til utrykningspersonell. Da er det viktig å huske på at neste gang kan det være at de samme menneskene som har øvd på dette skal bistå akkurat deg og da kan det jo hende at det er greit at de er godt øvd. Jo, jeg ser muligheten i at de kunne fordelt det på flere byer, men tenk så kjekt da. De blir lommekjent i vår by.

Vennskap, bekjentskap og kjennskap

En virtuell bamseklem dukket opp på Messengers i dag. Klemmen var fra ei trivelig jente som jeg nylig fikk kontakt med på nett. Hadde ikke snakket med henne siden ungdomstiden. Facebook er flott slik. Gamle kjente dukker opp, folk som var gode venner i barndommen og ungdomstiden dukker plutselig opp etter et halvt århundre. Dette fikk meg til å tenke. Kjenner jeg egentlig disse menneskene lenger? Er det ikke det som vi en gang reiste fra vi kjenner. Jeg har i hvert fall forandret meg på disse årene. Noe har sikkert blitt bedre og noe mye verre. Jeg opplever å treffe igjen personer jeg gikk på barne- og ungdomsskole med, folk som jeg gikk på folkehøgskole med og folk jeg har studert sammen med. Jeg holder bra kontakt med noen enkeltpersoner på steder jeg har bodd. Noen ganger lengter jeg tilbake til disse stedene, men er det stedet eller miljøet som var jeg lengter tilbake til? Har jeg det ikke bra her jeg er? Kanskje er det mine Vestlandske røtter jeg lenger til. Jeg har gjennom jobber og verv truffet mennesker i mange miljøer. Noen har blitt varige venner, noen trodde jeg var varige venner, andre forsvinner bort når jeg sluttet i verv og jobb. Jeg har mange jeg vil kalle venner, men de også sirkulerer i en ring sammen med meg, nesten som en reinsflokk som er samlet. Vi er der alle, noen nært og andre i ytterkanten. Så er det den store skaren utenfor som jeg mer vil beskrive som bekjente, men noen av disse er også venner. Ikke nære venner, for de er få. Jeg kjenner en prest som en gang sa. Det er ingen som ringer på døra mi og spør om vi skal gå på kino? Han har helt sikkert en stor skare bekjente, men kanskje var savnet etter å gå på kino med en venn et signal om at vi burde være flinkere til å oppsøke gamle kjente. Jeg vet jeg er for dårlig til det.  Uansett, bamseklemmen på Messenger i dag varmet hjertet og sendte tankene tilbake til ungdomstiden.

Erigerte steinblokker

Jeg ser stadig oppslag i avisene om fjellformasjoner som ikke setter fantasien i gang, fordi de rett og slett ligner på en ståpikk. Avisene skriver om det. Det blir TV oppslag og når de brekker så settes de opp igjen. Et merkelig fenomen. Fallossymbolet ligger dypt der inne i urmennesket og vi tiltrekkes av det. Utrolig nok så blir det folkevandringer for å se på fjellformasjonene. Halvdelen av befolkningen kan jo bare kikke ned så skulle de vel kunne bli fornøyd, dersom overhenget ikke er for stort og alderen har gjort sine svekkelser. Trollpikken brakk etter at vandaler hadde mishandlet den.  Det ble lagt ned mye arbeid i å bygge den opp igjen. Nylig ble det oppdaget enda en ny ståstein. Den hadde sågar bjeller på. Nye turistmål er sikret. Det er for øvrig ikke vanskelig å få lignede assossiasjoner når man legger turer i skog og mark eller for den saks skyld i bil. Det kommer an på hvilke øyne som ser og hva man vil se. Som ikke det var nok, Veslemannen eller Litjkaren som de sier i Trøndelag holder på å slippe sine steiner nedover ura, og sannelig får fjellet oppslag hver dag i beste sendetid. For meg holder det å høre at det har falt ned og at jeg kan kjøre sikkert forbi. Gulrøttene bør få flere oppslag i Dagsrevyen spør du meg!

Bil og kjøreglede

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til en bil. Det har alltid vært et fremkomstmiddel. Det er fram til nå. Går det virkelig an å bli glad i en bil? Jeg har faktisk begynt å lure på akkurat det. Bilen min har vært mye på verksted i det siste, der motoren blant annet ble byttet på grunn av en sjåfør som ikke så en skarp stein. Den steinen førte til bilens hjertestans, men dyktige fagfolk fikk den i gang igjen og jeg kjente faktisk gled over å sette meg inn i bilen jeg har blitt storfornøyd med. Fikk både leiebil og lånebil som sikkert var gode erstattere, men de var ikke som lille Caddy, spesialinnredet for min gale hobby- geocaching. Jeg måtte jo først ut og be om unnskyldning for at jeg ikke så steinen, men det brydde ikke bilen seg om i det hele tatt. Den bare blunket litt med lysene og lot motoren male jevnt og trutt. Jo, jeg tror jeg har blitt glad i bilen. Den første av alle de bilene jeg har hatt. Jeg er litt sur på de som styrer, først anbefalte de å kjøpe diesel, så legger de på avgifter akkurat på denne type bil og prater om å forby dieselmotorer. Kanskje det var et ledd i politikken. Få flest mulig til å kjøpe diesel først, så avgiftsbelegge den mer en bensinbiler. Det er ikke Caddys skyld. Jeg kommer til å ha den så lenge den vil rulle. Så lurer jeg på, dersom man blir glad i en bil, er man da bilfil? Det skal jeg lure på i helga.

Jentedagen

I dag er det den store jentedagen. Det betyr vel at kvinnene nå har tre dager i året, kvinnedagen og morsdagen. Er det ikke flott? Jeg må å si jeg er flau av at det er slik. Må vi virkelig ha egne dager for å fremme kjønn eller kvinners rettigheter i et samfunn? Det burde være en selvfølge at vi har de samme rettigheter og samme muligheter. Hvorfor i all verden skulle ikke en kvinne ha samme lønn som en mann når de gjør likt arbeid? Kanskje de til og med skulle hatt litt mer som en kompensasjon for tapt inntekt i mange år. Jeg er så heldig å jobbe på en arbeidsplass der vi er medarbeidere og ikke først og fremst mannlige og kvinnelige ansatte. Jeg er ikke et sekund i tvil om at en kvinne kunne gjort jobben min, kanskje betydelig bedre også. Det finnes sikkert yrker som skiller mellom mann og kvinne, men de går ikke på det intellektuelle nivå, men heller på det fysiske nivå. Når det er sagt, så er det garantert mange menn som heller ikke kunne hatt de fysisk krevende jobbene. Nei folkens la hver dag være en kvinnedag. La hver dag være en «mannedag».  Derfor  gratulerer jeg dere ikke i dag, men sier heller gratulerer med alle dagene framover. Det er vår oppgave som menn å sette pris på dere hver dag, og det er din oppgave som kvinne å sette pris på at vi setter pris på deg. Så skjønner jeg også at det finnes mange land der dette ikke er tilfelle. Der har vi en jobb å gjøre alle sammen.

Drivstoffavgifter

Jeg banner muligens i kirka, men i så fall er det kort vei til tilgivelse. Jeg blir skikkelig frustrert over miljøforkjempere som ikke ser forskjell på by og land. By og land, hand i hand heter det. Det er ikke det vi opplever når folk som ikke har muligheter til å bruke kollektive reisemåter blir skattlagt i form av høye drivstoffavgifter. Jeg bor i en by, men selv der er det slik at dersom jeg bruker bil er det kanskje bare en kilometer å kjøre. Ja da, det går an å gå, men da har du ikke min fot å drasse på. Skulle jeg tatt kollektiv med buss, så går den i feil retning først og en sløyfe ut av byen som sikkert fort blir en mil. Siden det ikke er aktuelt skal jeg ikke gå videre på det, men i vårt nærmiljø og i store deler av landet så må man ha bil om man ønsker å leve et normalt liv. Det må man ikke i en storby selv om det også der gir frihet i å eie og kjøre en bil. Jeg har ingen problemer med å skjønne at vi må gjøre noe drastisk for å redusere utslipp, men er det virkelig bilen som forurenser mest og hjelper det å legge på avgiftene, forurenser ikke bilen like mye? Kanskje vi skal legge ned flere gårder. Det hjelper jo på CO2 utslippet, men det hjelper ikke på matmangel i verden. Det snakkes om å dyrke mat i verandakasser i byene. Det er en gimmick, maten trenger plass, maten trenger landsbygda og det samme gjør byene. Vi kan ikke bo i by alle sammen.

Håreisende

Jeg kunne prøvd å være morsom og sagt at jeg er dørselger og har kofferten full av hårbørster, såkalt hårreisende. Det skal jeg ikke være. Jeg reiste til dama med saksa i dag og fikk tatt vekk de verste lokkene. Det er utrolig godt å sette seg ned i frisørstolen, kanskje med en god hårvask i forkant og nyte livet. Det hadde fort blitt dyrt, men en og annen gang er det greit, slik som i dag. Det er ikke lengden på håret som plager meg mest. Jeg holder på å bli lys blond. Det er som høsten har kommet til hårstråene mine og det er kanskje akkurat det som skjer. Jeg er i livets høst, men slik været har vært her de siste ukene så er ikke det så ille, men jammen er det godt å se ned på gulvet og føle seg litt lettere til sinns. For i speilet ser jeg nemlig en distingvert herre, litt grå ved ørene, men med grått skjegg. Det hjalp på dagens humør og jeg betalte gladelig med deler av skattepengene som kom i dag.