Tur

 

Smak på ordet tur. Det smaker frihet og opplevelse. Gå en tur, rull en tur, dra på tur, kjør en tur. Tur er et vakkert ord som setter følelser i gang. Sier du tur til hunden din hopper den av glede. Det kunne jeg gjort også om beinet hadde tillatt det. Jeg liker spesielt tur i skog og fjell. Det er ikke så lett med en skadet fot, men tur blir det lell. Det er godt å sitte ved en bekk og høre sildringen fra rennende vann som skal et sted.  En tur kan  være femti meter ned i hagen eller flerfoldige kilometer. Turen kan ta dager og år om man reiser verden rundt. Du kan se på livet som en tur med motbakker og flotte utsiktspunkt. For å komme til et slikt punkt må du som regel slite litt før du kommer fram. Kjenne svetten sildre nedover ryggen og kjenne at lungene suger inn surstoff.  Det er ikke lengden på turen som teller, men opplevelsen den gir deg. Du kan gå alene i dine egne tanker eller sammen med gode venner. Du kan oppleve å møte en elg eller et ekorn. Du kan møte ukjente mennesker som sier hei, noe de aldri hadde gjort på kjøpesenteret. Du kan trå trygt på stien uten å være redd for å tråkke på en mine. Vi lever i et vakkert land med plass til alle og utallige muligheter for tur. God tur, min venn.

Bare en fot

 Jeg har i flere år jobbet med en bok som jeg har kalt "Bare en fot" Den handler mye om kommunikasjon i helsevesenet observert fra sykesenga. I fire år var jeg ut og inn av sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Det ble tolv operasjoner før foten ble fjernet. Under veis møtte jeg fantastiske mennesker som gjorde det de kunne for at jeg skulle bli frisk og ha det best mulig. Boken er ment som en hyllest til de menneskene jeg møtte, selv om den også forteller om noen få episoder jeg kunne vært foruten. Boken skulle vært ferdig for minst et år siden og det er ikke Korona som har skyld i at den ikke har kommet ennå. Skrivesperre har stoppet fingrene fra å trykke på tastaturet. Boken er skrevet med et glimt i øyet, men har også en alvorlig undertone. Nå sitter jeg og finpusser den før jeg sender den snart til korrekturlesning og gjennomlesning. Så blir det spennende å se om noen gidder å kjøpe den.

Adjø

 Jeg er ikke flink til å si adjø. Det er som å dø litte grann. Har sansen for det de sier i Japan  - "Sayonara" som betyr "På gjensyn". Da signaliserer man at det er et ønske om å sees igjen. Jeg har sagt adjø noen ganger det siste året blant annet til barn som reiser til sitt. Til faren min som bor på Ringerike og som er godt voksen. Hver gang jeg sier adjø der tenker jeg at det kan være det siste adjø. Noen venner har gått bort og jeg rakk heldigvis å si takk for følget og adjø. Da blir et adjø en god ting selv om det er trist. Noen vil også kunne si "Sayonara" i en slik setting.  Jeg sluttet for ca et halvt år siden i en trivelig jobb og måtte si adjø til mange flotte kollegaer, men for noen av dem er det "på gjensyn". Jeg husker godt adjø da barna reiste ut i den store verden, eller da ei venninne satte seg på et tog og jeg sto tilbake på stasjonen, eller da de flotte jentene vi har hatt som utvekslingsstudenter tok farvel og reiste tilbake til sine kjødelige foreldre. Tiden leger alle adjø, selv om det noen ganger tar litt lenger tid og at avskjedstårene for lengst har tørket bort. Det er lettere å skilles fra en venn, noen man er glad i eller noen som du ønsker å møte igjen med et "Sayonara" enn et adjø.  

Sayonara.

På vei

 

Et klokt menneske har sagt at vi aldri kan stige ut i den samme elven to ganger. Sånn er det vel også med livet. Vi er aldri på samme sted, fremtiden kommer imot oss med jevn fart. En reise de fleste av oss ønsker å være med på så lenge som mulig, selv om noen bestemmer seg for å hoppe av. Denne reisen er en tidsmaskin. Noe vi reiser til og noe vi reiser fra. Fortiden vil være der. Noe husker vi, noe glemmer vi, noe forandres litt, noe vil vi ikke huske og noe dukker opp etter mange år. Noe dukker opp i salige blandinger i drømmene dine, men hele tiden mens dette skjer er vi på vei framover. Forandringene skjer rundt deg hele tiden. Ta turen inn på en skogssti, gå en kilometer eller to, så snur du og selv om du går tilbake, går du likevel framover. Bare på den korte tiden har noe endret seg på stien din. Løv og kongler har falt ned, spor etter et dyr krysser ditt, lett snø har falt på stien, du ser skogen fra en annen vinkel og nye opplevelser. Mauren på stien har vandret langt, vinden i trærne har knekt en kvist. Alt rundt deg forandres. I over fire år har jeg ligget på sykehus og helseinstitusjoner. Selv om verden går framover i samme hastighet med netter og dager, så virker noen av døgnets timer ulike. En natt kan være veldig lang eller alt for kort. Et liv kan være veldig langt og det kan være veldig kort. To måneder er også et helt liv for noen, mens andre sliter seg over hundre år. Jeg har satt den ene foten ut i elva. Kjenner at livet renner kjølig forbi. Jeg kjenner strømmen nappe i foten. Det er en stri vårelv. Jeg vet at flytter jeg den andre foten, vil jeg ikke klare å stå oppreist. Likevel elsker jeg å sitte ved livets elv.

Vanlige mennesker

 

Vi hører stadig vekk politikere og andre sier; ...for vanlige mennesker. Hva er et vanlig menneske? Er jeg et vanlig menneske? Er vennene mine vanlige mennesker? Jeg trodde i min naivitet at vi alle er unike hver på vår måte. Jeg føler meg faktisk litt uvanlig.  De vanlige menneskene jeg ser har to bein, spiller ikke i hæren på Stiklestad, går rundt i skogen og leter etter plastrør (geocaching), har modelljernbane som hobby og har bygget kompliserte Legobygg, trikset med kort og andre magiske effekter eller startet Norsk Kindereggforening etter en mediabløff med Dagbladet. Det kan ikke være vanlig, men jeg føler meg ikke uvanlig. Har det noe med utdanning å gjøre? Er man uvanlig eller vanlig om man er rørlegger? Er man uvanlig eller vanlig om man er direktør? Jeg har opplevd mine sjefer som særdeles vanlige folk. Jeg har vært leder selv, var jeg da uvanlig eller vanlig? Kanskje har det noe med hvor mange kroner du har på konto å gjøre. Der har jeg uvanlig lite penger, men det er kanskje vanlig. Er det å være vanlig et skjellsord eller et honnørord? Er det å være uvanlig menneske et skjellsord? Jeg blir forvirret av det vanlige, men det er kanskje ikke så uvanlig.

Gjestfrihet

Har du noen gang kjent på en ekte velkomstfølelse? Det er som å komme hjem. Opplevde det i sommer da jeg besøkte et vennepar på Ringerike. Jeg opplevde det to ganger i helga da jeg var på et geocahetreff i Sandnessjøen. Det var ikke bare folkene som ønsket oss velkommen, men også naturen med mektige fjell og krystallklart vann. Naturen roper velkommen. Deretter møtte jeg en vennegjeng fra Rogaland som hadde invitert oss til å bo sammen med dem i et hus de hadde leid i forbindelse med treffet. Vi hadde ikke sett hverandre på to år siden den uvelkomne Koronasmitten slo til. Endelig fikk vi møtes igjen. Vi kom sent fram, men det ventet middag på oss og en god kveldsprat. Det er godt å ha venner som er lett å møte og som står med et stort velkomstsmil når du kommer. Så var det møtet med arrangørene av treffet. Det var Nordlendinger og kystfolk. I møte med dem føler du deg velkommen fra første sekund. De bruker fornavn på samme måte som i en familie. Det er godt å møte slike folk og slik gjestfrihet. Takk for hyggelige dager i nord.