Forfall

 

Om du trodde at rystelsene i Steinkjer i går var et mindre jordskjelv så tar du feil. Det var heller ikke skjelvinger fra min Parkinson sykdom, men det var nesten rett. Jeg var i fritt forfall. Snublet i min egen kropp. Føttene og hjernen ville forskjellig retning og dermed kom gulvet susende i mot meg. Det resulterte i kul i hodet, mulig brist i ribbein, to saftige blåmerker på hofta. Det skjedde under trening, og jeg fikk dermed muligheten til å komme meg opp fra gulvet. Om du tror det er en enkel sak for en kropp med mange års forfall, så tar du også feil. I etasjene lenger ned i bygget så holder brannvesenet og Sivilforsvaret til, så skulle det ikke gå å få kroppen opp fra vertikalen er det sikkert mulig å få hjelp. Det ble ikke de som ble tilkalt, men det måtte en mobil kran til. Den var imidlertid håndholdt, en smart innredning som fikk meg opp i en stol, der jeg kunne slikke mine sår. Jeg har falt for mye, men dette ble mitt første Parkinson fall. Det kom brått og uventet. En rystende opplevelse.