Mitt Himalaya

 

Mitt Himalaya er bare 336 meter over havet og heter Oftenåsen. En ås full av turstier med spennende trefigurer langs stiene. På toppen finner du verdens største hagestol. Hvorfor den er satt der vet jeg ikke, men stor er den. Det er flott å ha en slik ås rett utenfor stuedøra. De kjappeste entrer åsen på godt under halvtimen, men jeg og Mr. Parkinson brukte 7 timer på turen tur retur. Utslitt kom jeg meg ned til bilen og tenker på de som bestiger betydelig høyere topper. Beinprotesen har fått prøvd seg i dag, litt øm i foten, men glad til sinns. Takker grunnleggerne av stiene for alle hvileplassene de har satt ut, mange med flott utsikt. Det er godt å ha sitt eget Himalaya, et mål for turen. Det gir opptur i dobbelt forstand. Nedturen kan også være krevende. Det kjennes i slitne føtter når bremsene står på. 

Tannlegeskrekk

 Jeg har tannlegeskrekk. Ikke fordi jeg er redd for å borre, men fordi lommeboka tømmes etter få minutter i stolen. Han setter inn ei krone og tar ut 7200 etter bare 45 minutter i stolen. Tannlegeskrekk og gru. Utenfor kontoret står en stor BMW. Den har sikkert jeg vært med å betale på. Husker at jeg som liten ble bundet fast til tannlegestolen fordi jeg fant ut hvordan jeg kunne stanse boret. Det gikk ei drivreim fra motoren og ut til boret og når jeg klemte på den stoppet det hele. Dermed ble hendene mine bundet til armlenene på tannlegestolen. Sånn sett burde jeg hatt vanlig tannlegeskrekk, men tror den tannlegen hadde pasientskrekk når jeg kom inn. Tror jeg forsøkte å bite ham. Det gjør jeg ikke lenger, men later som det ikke er vondt når tennene saumfares i håp om at han overser et hull eller to, for ikke å snakke om at han finner på å sette inn ei krone. Da blir lommeboka sugd ut av lomma og jeg må spise graut i en måned for å holde budsjettet. Hvorfor skal jeg med gode tenner da? Når jeg bare skal spise grøt.

Postcrossing

 

Jeg har nettopp oppdaget en artig hobby. Postcrossing. Det går ut på at du skal sende et postkort til en vilt fremmed person et eller annet sted i verden. Jeg har sendt fem kort i dag. De gikk til Tyskland, Kina, Russland, USA og Slovakia. Hvert kort får sin egen kode som blir registret på et nettsted du oppretter. Se link om du vil utforske det selv. Når kortene er sendt er det bare å kikke i postkassen som sikkert står tom etter at vi har sluttet å sende brev. Du vil nok kanskje få et lite sjokk når du skal poste kortene. Det koster ikke 3,50 å sende et postkort lenger. 

Her kan du utforske det som kanskje kan bli en ny hobby

En sommer er over

 

Den siste softisen er spist på Stiklestad og Sparbo har sunget "En sommer er over" på Reiseradioen. De siste badetemperaturene er lest opp. Noen  føler en slags tristhet og andre gleder seg til å starte et nytt skoleår og treffe venner og møte nye utfordringer. Jeg har ikke lyst til å gi slipp ennå, både august og september er ofte fine og varme med muligheter for turer(cacheturer). En sommer raser av sted, Jeg skulle gjort så mye, men rakk ikke halvparten. Hvorfor er det slik at lange sommerdager flyr fortere en korte vinterdager?  Er tid bare en følelse? Den siste ferieturen for min del er ikke tatt. Det blir en tur til Sandnessjøen og en til Ringerike før snøen kommer. Slik er det å ha ferie året rundt. Det er nesten bare badetemperaturene som er forskjellig. Nå skal jeg bruke høsten til små vandringer i skog og mark. I tillegg skal jeg ferdigstille en bok. Det har vært målet lenge, så får jeg håpe at høsten har plass til alle gjøremål. God høst alle sammen.

Jeg hater yoghurtlokk

 

Er det mulig å få opp lokket på en Yoghurt uten at det ødelegges? Det burde forskes på. Jeg blir klissete på fingere når jeg vrenger av restene. Og det er ikke bare hos Tine lokkene er dårlig, men også hos konkurrentene. Jeg har lagt lokk på dette en lang stund for å forske på muligheten på å få av lokket helt. Jeg har ført statistikk over de siste femti lokkåpninger der 38 av 50 lokk ble ødelagt. Noen typer har plastlokk. De går lettere av. Hadde jeg ikke vært avhengig av Yoghurt skulle jeg stoppe opp alle innkjøp umiddelbart, men jeg har spist det siden det kom i porsjonspakninger til Norge i 1970. Da var det fast niste på sommerjobb som maler. Den gangen var begrene større og hadde lokk av aluminium og lett å åpne. Ikke nok med det, begrene var ikke festet sammen fire og fire. Noen ganger når jeg skal bryte dem av sprekker lokket på to beger. Det eneste gledelige ved det er at jeg kan spise to beger. Vurderer å starte foreningen for Yoghurtslokkets fremme.

Hære være med deg

 

Jeg har vært med i hæren i Spelet om Heilag Olav i 10 år, Et lite jubileum kan man si. Det som slår meg at gjennom disse ti årene har vi blitt stadig færre og færre som lar seg verve. Det er utrolig synd og litt rart. Det er jo en opplevelse å få være med på alle spels mor, kjent over hele landet og i utlandet med. En viktig arena både historisk og vår egen tidsepoke. Et spel som betyr mye å delta i for de profesjonelle også, mange kjente skuespillere har hatt roller i Spelet. Det er et år til neste spel, likevel oppfordrer jeg både gamle og nye til å bli med neste år. Vi som holder på savner gamle venner og vil gjerne møte nye hærmenn. Uten hæren stopper Spelet. Det blir i alle fall svært annerledes. Hvem skal kongen støtte seg på? Hvem skal gå i slaget og hvem skal skal drive ablegøyer med hverandre når været nådeløst heter opp hjelmene eller striregnet siler nedover nakken. Hvem skal fortelle skrøner fra tidligere spel? Hvem skal rope "Vi skal vinne" slik at det høres over hele Stiklestad? Hæren trenger deg, Spelet trenger deg og gleden over å møtes til spel trenger deg. Hæren være med deg.