Spelet 2019

Siste forestilling av Spelet om Heilag Olav er over. Det er tomt i amfiet i dag og 14 dager med øvelser og framsyning ligger bak oss. Årets Spel var en utfordring for meg. Jeg klarte å fullføre oppgavene jeg hadde satt meg fore. For å sitere en annen viktig begivenhet, fritt etter Armstrong; -Ikke et stort skritt for meg, men et stort skritt for min egenfølelse. Jeg greide å fullføre årets Spel med protese. Litt vondt, men mest godt. Det er slike små seiere man skal ta vare på. Vi tapte slaget, men jeg vant følelsen av å være en del av et storslått stykke teater. Jeg hadde ikke klart det alene. Gode venner rundt meg tro støttende til med oppmuntringer og hyggelige innslag med masse humor. Jeg fikk en ny protese formet som en hestefot og servert iskald lettøl og spekemat bak scenen under forestilling. Det gjorde godt i pluss 34 og ullkostymer. Jeg fikk gleden av å kunne skrive små stykker om Spelet hver kveld, stykker som ble skrevet med et stort smil. Det var godt å kunne nå dette målet tross at benet er borte. Målet videre er å gjøre det jeg har gjort før, bare litt saktere.

Hvorfor?

I kveld sitter jeg på steintrappa på det øverste huset i bakken og skuer ut over vollen full av aktører av alle slag. Jeg har god sikt opp til statuen og det løftede korset. Hvorfor sitter jeg nok en sommer her i stedet for å reise til Syden eller dra på en fjelltur?  Hvorfor kaster jeg bort nok en sommer på å vente på at overivrige regissører og koreografer skal bli enig om neste scenebildet eller beordre en gjentakelse? Hvorfor skal jeg trosse lysten til å sitte hjemme og stelle litt i hagen, ta en varm kaffe og lese en god bok? Jeg raser gjennom alle disse hvorfor der jeg sitter litt alene midt blant mange. En slags ensomhetsfølelse tar tak i meg. Den er ikke ubehagelig, men fredelig. Jeg er inne i Spelbobla og lytter etter nye beskjeder og tar imot litt kjeft for ikke å følge med, stadig tenkende på hvorfor jeg skal bruke masse bensinpenger tur retur Steinkjer. En formue på softis og annet snask. Hvorfor skal jeg trosse smerter ved å stå lenge rolig oppreist og late som jeg har det artig? Er det fordi jeg om ett år får tiårsmerket? Er det fordi jeg kan erte litt med skriveriene mine? Er det fordi jeg elsker å stå på scenen, men har aldri kunnet gjøre det andre steder enn her? Er det fordi det har blitt en tradisjon? Er det fordi man kjenner bruset i kroppen når jeg kommer over brinken og møter flere tusen tilskuere som sikkert ikke ser meg, men jeg ser dem. Det kunne vært det siste, for det er mektig og berusende. Jeg løfter blikket igjen og ser opp mot statuen. Da vet jeg svaret. Sollyset blinker i korset og sender svaret. Det er vennskapet. Det er gleden over å treffe igjen venner fra tidligere år og nye mennesker. Det er gleden av å gjøre noe sammen i en slags blanding av lek og profesjonalitet. Det er gleden av å kunne si resten av året at jeg er med på Spelet og selv om jeg ikke spiller en viktig rolle, så er jeg en del av det flotte frivillighetsarbeidet og samspillet mellom proffer og amatører på scenen, men også alle proffene som er utenfor scenen som gjør at det går an å gjennomføre alle Spels mor – Spelet om Heilag Olav. Takk for at det er plass til en protesebærende hærmann øverst på brinken.

Viking anno 2019

Sitter og kobler av etter en lang dag på Barnas vikingfestival. Det er dag en av tre. Hva er det som gjør at voksne mennesker kler seg ut i kostymer fra vikingetiden og leker vikinger i tre dager til ende? Hva er det som gjør at mange mennesker bruker fritiden på å prøve å gjenskape det som en gang var? Det skjer ikke bare på Egge, men over alt i landet der det finnes et snev av vikinghistorie. I dag har jeg sittet i en flott høvdingstol og spilt høvding for mange flotte unger som storøyd så på den avkappede foten min og stolt ble slått til viking med et ekte vikingsverd. Kanskje er det gleden av å gjøre noe totalt annet. Kanskje er det for at vi ønsker å fortelle en historie. Kanskje er det for å treffe venner vi bare møter på slike festivaler. Kanskje er det for lete etter en godt nedgravd skuespillerdrøm. Det er sikkert mange flere kanskje, men for min del er det på tross av, etter 7 timer fastlimt i høvdingstolen det lille glimtet i øyet og stoltheten til ei ung jente eller gutt, når jeg høytidelig erklærer dem som ekte Eggevikinger. Å se denne gleden gjør at jeg gleder meg til å gjøre det samme i morgen. Dermed kan jeg oppsummere at min motivasjon heter glede.

Reddet av bier og humler

Jeg klarer ikke å holde plen og hage slik omverden oppfatter en hage skal være. Så kom bier, humler, veps og andre insekter meg til unnsetning. Nå oppfordres alle til å la hagen gro og ikke slå plenen slik at insektene har gode forhold. Et klimatiltak jeg rett og slett forguder. Nå har ikke naboene klaget, men selvfølelsen av å ha en hage som gror igjen var inntil insektene kom eller rettere sagt ikke kom, svært dårlig. Jeg har alltid likt å stelle i hagen, lage en spennende hage. Nå klarer hagen det selv. Jeg kan vasse i høyt gress, se kløver og andre vekster kjempe seg til en plass til glede for en nektarhungrig bie eller humle. For mitt eget velværes skyld har jeg en automatisk klipper som tar seg av litt av plenen, men resten klarer seg selv. God sommer til både deg og insektene.