Bivirkninger

                 

                                                                          

Bildet er AI generert

 En hær av bivirkninger er på utmarsj i kroppen min. Jeg har nettopp vært lagt inn på sykehus for å sette inn en medisinpumpe. Den gir jevn fordeling av medisin. Den virker flott og mye av sykdommen jeg har, er utrolig mye bedre. Medisinen virket umiddelbart. Det var den gode nyheten. Som jeg nevnte var det en hær av bivirkninger på vei for å angripe og slå seg gjennom fortet (Paracet Forte) som forsvarte meg. Immunforsvaret lå i bakhold, men hadde som hovedoppgave å sørge for at Parkinson medisinen fikk jobbe i fred. Bivirkningene slo til mot mage og tarm. De angrep matlysten og truet med å hive ut det jeg fikk ned av matsmuler. Noen av bivirkningene marsjerte til hjernebarken og dundret en hammer inn i to tankerekker. General Bivirkning – en gul, skjelvende pille med lyn i øynene og en sirene på hodet. Han har én oppgave: å gjøre meg svimmel, gi meg tørr munn og kanskje en liten kløe. Slaget ender med at Kaptein Kurativ får overtaket, men General Bivirkning lover å komme tilbake dersom du ikke leser pakningsvedlegget

Man skal være frisk for å være syk. 

Når strømmen går – har samfunnet en god beredskap for funksjonshemmede og eldre?

 

Bildet er AI generert

Tenk deg følgende scenario:

Det er midtvinter, og kulden har lagt seg tungt over landet. Ute viser gradestokken minus 15. Vinterstormen raser, trær sperrer veien og hun har ikke vedfyring. Inne i leiligheten sitter Anna, alene i rullestolen sin. Hun har vært avhengig av elektrisk rullestol og pustemaskin i flere år. Nå er det stille. Strømmen har gått.

Først merker hun at lyset forsvinner. Så stopper stolen. Pustemaskinen gir fra seg et siste, svakt pip før den dør ut. Mobilen har hun forsøkt å lade, men batteriet er snart tomt. Internett og mobilnett er allerede nede. Kulden kryper inn gjennom veggene, og hun pakker seg inn i pledd og jakker, men det hjelper lite når varmen forsvinner time for time.

Anna har alltid vært selvstendig, men nå kjenner hun på en sårbarhet hun aldri har opplevd før. Hun tenker på naboene, men vet ikke om de er hjemme. Hun har skrevet en lapp med kontaktinformasjon og behov, men hvordan skal hun finne den nå? Rundt om i kommunen er det mange andre som er i samme situasjon.

Samfunnet legger opp til at vi skal være lengst mulig hjemme og klare oss selv med støtte fra blant  hjemmesykepleien. Så kommer det store spørsmålet. Er vi tatt med i kommunens beredskapsplaner og er det noe kommunene øver på? Det holder ikke med en papirøvelse. Det bør øves i fullskala på samme måte som man øver på en bussulykke. Planverk er selvfølgelig viktig, men i kaoset med uvær, der strømmen er borte, veier er uframkommelige, mangel på mannskap, etatene jobber med å berge viktig infrastruktur og har ikke kapasitet til å bruke store ressurser spredt rundt i mer avsidesliggende områder. De klarer heller ikke følge opp boenheter med eldre og funksjonshemmede der de kun har elektrisk oppvarming. Når strømmen går, kan personer med funksjonsnedsettelser møte helt andre utfordringer enn resten av befolkningen.

Konsekvenser ved strømbrudd for funksjonshemmede:

• Hjelpemidler slutter å fungere: Elektriske rullestoler, heiser, pustemaskiner, alle hjelpemidler som er avhengig av strøm, alarmer, medisindispensere (Elektronisk utlevering av medisiner) kommunikasjonsutstyr og annet kan bli ubrukelig.
• Mobilnett og internett kan falle ut: Allerede etter et par timer kan mobilnettet bli utilgjengelig, noe som gjør det vanskelig å be om hjelp.
• Kommunikasjon blir krevende: For personer med tale- eller hørselshemming kan det bli vanskelig å nå nødetater uten fungerende teknologi.
• Evakuering kan bli komplisert: Hvis boligen må forlates, kan det være utfordrende å komme seg ut eller til et nytt sted uten tilrettelegging.
• Økt sårbarhet: Mange er avhengige av faste rutiner, kjente omgivelser og støttepersoner – alt dette kan bli forstyrret i en krise.

Myndighetens råd for egenberedskap:

• Planlegg for én uke hjemme uten hjelp: Ha mat, vann, medisiner og varme tilgjengelig.
• Informer naboer og borettslag: Si fra om du har spesielle behov ved strømbrudd eller evakuering.
• Lag et ark med viktig info: Beskriv din tilstand, behov og kontaktpersoner – det hjelper nødetater og frivillige.
• Snakk med kommunen: De som allerede mottar helsetjenester vil prioriteres, men det kan ta tid før hjelpen kommer.
• Bruk nød-SMS: For døve, hørsels- eller talehemmede finnes nød-SMS-tjenesten – husk å registrere deg på forhånd.
• Alternativ strøm og varme: Vurder batteribanker, gassvarmere, stearinlys og pledd – og ha en radio som går på batteri.

I en krise blir samfunnets verdier synlige. Beredskap handler ikke bare om utstyr, men om inkludering. Å tenke på funksjonshemmedes behov er ikke ekstraarbeid – det er rettferdighet. Beredskap handler om å tenke seg det umulige og håpe på at det ikke skjer.

Viktige spørsmål til kommune og myndigheter.

·       I tilfelle angrep mot Norge. Er tilfluktsrom tilgjengelig for rullestoler?

·       Har kommunen øvd på evakuering av eldre og funksjonshemmede?

·       Hvor ofte i så fall?

·       Er funksjonshemmede og eldre inkludert i kommunens beredskapsplaner?

• Hvordan kartlegges og prioriteres sårbare grupper i risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS)?

·       Hvordan få ladet el-biler ved strømbrudd?

·       Hvordan fylle drivstoff nå pumpene ikke virker?

·       Finnes pasientjournaler og andre viktige dokument i papirversjoner?

·       Hvordan følge opp medisinering og skaffe til veie medisin? Finnes det beredskapslager av livsviktig medisin?

·       Er det tilstrekkelig kompetanse og bemanning i helse- og omsorgstjenestene?

·       Hvordan kommunisere med brukerne? Er det rutiner for analog informasjon, papirløsninger og personlig oppmøte?

·       Hvordan sikres tilgang til kritisk utstyr og hjelpemidler ved strømbrudd?

·       Hvordan samarbeider kommunen med frivillige organisasjoner og pårørende?

Min påstand er at de fleste har lang vei å gå før de kan si at beredskap i forhold til eldre og funksjonshemmede er godt ivaretatt. 

Kjøttsuppe – eller grønnsaksbuljong med kjøttfantasi?

 

Bildet er AI generert

Jeg forstår inderlig godt at det ikke er Italienere i Italiensk salat. Det jeg ikke forstår er hvorfor det kalles kjøttsuppe når det er 90 prosent grønnsaker i suppa. Burde det ikke hete Grønnsaksuppe med et snev av kjøttsmak? 

Etter å ha analysert 17 tilfeldige kjøttsupper fra kantiner, fjellturer og bestemorbesøk, fant man i snitt 2,3 kjøttbiter per liter. Det er mindre enn antall laurbærblad, og langt færre enn antall potetterninger som prøver å late som de er hovedingrediensen. Det burde derfor ikke være unaturlig å kalle det potetsuppe.

“Jeg fant én kjøttbit, men den var så liten at jeg trodde det var en overkokt gulrot,” sier en skuffet turgåer som ønsker å være anonym, men som heter Tor.

Supperådet har hatt møte og har kommet med noen forslag til hva en suppe med kjøttsmak skal hete:

• Grønnsaksuppe med kjøttskygge

• Kjøttinspirert rotfruktgryte

• Suppe med spor av dyr

• Vegetarsuppe med nostalgisk kjøttreferanse

En lokal produsent forsvarer seg: “Vi bruker ekte kjøtt, men i homeopatiske doser. Det handler om energien kjøttet gir suppa, ikke mengden.”

Kritikere mener dette er som å kalle en bolle med vann for “kaffe” fordi det har stått ved siden av en kaffebønne.

Nå krever folket klarere merking: “Hvis jeg må bruke GPS for å finne kjøttbiten, er det ikke kjøttsuppe.”

Nei takke seg til et spann med trøndersk sodd. Det er raust med kjøtt og kjøttboller. Fjordland skjerp dere. Et tips som kanskje kan være til hjelp. Suppen bør merkes med følgende. Suppa kan spises av vegetarianere.

Da stemmen kom gjennom ledningen

 

Bildet hentet fra kystmuseet

Det var en tid da vi snakket i noe vi kalte en telefon. Ikke en app. Ikke en skjerm. Men en fysisk gjenstand – med snurr på ledningen, skive med hull, og en egen plass på kommoden. Den ringte ikke med toner, men med klokkeklang – som om den hadde noe viktig å si før vi i det hele tatt tok den. Noen av oss opplevde jernbanetelefonen som nærmest hadde et slags morsesystem, med korte og lange ringesignal. Da sveivet vi for eksempel tre korte og en lang sveiverunde. 

Du løftet røret, og stemmen kom. Ikke som tekstbobler eller emojis, men som ekte pust og pauser. Du kunne høre om noen smilte. Du kunne høre om de nølte. Og du visste at de satt et sted – kanskje i en annen by, kanskje bare på kjøkkenet – og holdt et identisk rør mot øret. Du visste at damen på sentralbordet eller telegrafen kunne lytte til det du sa.

Vi sa ting som: – "Er det du, mamma?" – "Jeg bare ringer for å høre stemmen din." – "Vent, jeg må gå inn på stua," Resten av familien skulle ikke høre hva vi snakket om.

Og så var det telefonkatalogen. En murstein av navn og tall. Du bladde, ringte, og håpet du ikke fikk feil "Olsen". Telefonsvareren var en luksus. Mobil var science fiction. Og fraværet av anrop betydde ikke at du var glemt – bare at folk ventet til det virkelig var noe å si.

Vi snakket med tid. Med tilstedeværelse. Med stillhet mellom ordene. Og når samtalen var over, la vi på med et lite klikk – som et punktum i en samtale som betydde noe.