Kastvollen

Da har jeg kommet meg på plass på årets feriekoloni, noen vil vel kalle det rehabilitering. I en hel måned skal jeg styrkes i ben og armer, pluss hodet om jeg ikke tar feil. Har vært her før og vet at dette er godt for kroppen. Maten er et kapittel for seg. Nærmer seg status gourmet mat. Sist jeg var her gikk jeg opp i vekt. Tror sannelig protesen la på seg også. Det er kort vei hjem om hjemlengsel skulle bli for sterk, men tror nok det skal gå bra. Det skal bli godt å få med spesialistene i kampen mot herr Parkinson. Han skal få så mye motstand vi klarer å få til, selv om jeg vet at kampen er litt håpløs til tider.  Selv om jeg har vært her før er det litt kribling i magen, nesten som første skoledag. Jeg grugleder meg litt. Heldigvis er Kastvollen en god arbeidsplass så det er mange kjente ansikter og smil både fra ansatte og utsatte. Da er det bare å pakke ut resten av innholdet i kofferten og håpe på at man ikke har glemt for mye, men kan jo glede meg over at jeg klarte den kognitive testen nylig, så inntil videre styrer jeg bilen selv.

Lego skulle vært på blå resept

 

Om du nå tror jeg har gått i barndommen kan det hende du har rett. Det jeg har gjort etter min mening er å ha gått inn i sykdommen. Lego burde nemlig være på blå resept. Ikke bare fordi det er kostbart i innkjøp, men fordi det etter min mening gir verdifulle gevinster. Jeg har som noen sikkert har fått med seg blitt tildelt sykdommen Parkinson. Det er her Lego kommer inn. Det gir meg nemlig en verdifull trening for finmotorikken. Det å sette på de minste brikkene er en utfordring og vil sikkert også bli en større utfordring etter hvert, da får jeg heller gå over til Duplo. Det er en stor tilfredsstillelse å klare å sette sammen brikkene. Jeg mestrer noe som kan være vanskelig. Jeg føler at jeg vinner litt over sykdommen, eller kanskje rettere sagt utsetter forverringen. I tillegg til at finmotorikken får god trening, så gir det å sette sammen Lego en indre ro. Tiden blir borte og tankene får god tid til å ikke tenke på daglige utfordringer og grusomheter rundt oss. Tror alle verdensledere bør kjøpe seg et Legosett (kanskje ikke Star Wars), for eksempel en modell av en blomsteroppsats. Om du synes at det er å gå i barndommen å bli Legobygger i voksen alder, så kan du kanskje bruke barnebarn alibiet eller som meg skaffe deg en sykdom der det er viktig å trene opp finmotorikken.

Men det er i Norge

 

Det er midnatt. Himmelen eksploderer i et fantastisk fargespill. Et nytt år er lagt bak oss, Et ubrukt står klar til å føre oss inn i en ukjent reise. Fargeprakten ønsker det nye året velkommen. Det er i Norge. I Ukraina og Mist-Østen kommer også et nytt år, men der dreper og lemlester rakettene.

Vi bor i et land der vi samles ute for å oppleve fargespektret og lyden av festfyrverkeri. Andre steder må de gå i dekning i håp om at rakettene og bombene ikke skal treffe deres barn. Det spiller ingen rolle om det er jul. Julefreden har ikke kommet til skyttergravene og avfyringsbasene. 

Barna i Norge fryder seg over nyttårsfesten. Andre steder blir tusenvis av barn drept eller lemlestet for livet. Vi blir hjelpeløse vitner til grusomhetene, mens vi spiser kalkun, ribbe, pinnekjøtt og har godt drikke i glassene våre. Andre steder må de stå i timevis for å få noen liter med vann eller noe å spise. 

Jeg kan gå på apoteket eller ringe legen min når jeg trenger medisinsk hjelp, men det er i Norge. Andre steder finnes det ikke medisiner eller leger som kan hjelpe. Jeg amputerte en fot uten å kjenne smerte. Andre steder må de amputere en arm eller en fot uten bedøvelse. Nødhjelpen når ikke fram, eller så er operasjonsstuene bombet i stykker.

Tross alt dette må vi ha håp om. Vi kan ikke gi opp. Vi må tro at det gode til slutt vinner. Vi må tro at kjærlighet til medmennesker er sterkere en krutt. Vi må tro at onde ledere en dag må stå til ansvar. Derfor ønsker jeg dere alle at godt nytt år.