Vi gamlinger

 

Jeg er så heldig at jeg skal skrive en jubileumsbok for Trøndelag Røde Kors som fyller 75 år. I den forbindelse var jeg i helga med på årsmøtet i Nord-Trøndelag Røde Kors. En stor opplevelse for en som har et hjerte for Røde Kors. Her traff jeg gamle kjente og venner jeg ikke har sett på mange år. De fleste kjente jeg igjen, men alle navn var ikke helt på plass. Det er en god opplevelse å treffe folk etter mange års fravær. Jeg har vært medlem på sparebluss. Kontakten er det med en gang, man slipper å snakke seg inn om vær og vind. Vi mimrer om felles opplevelser i tiden vi har vært i Røde Kors. Noen skavanker har vi fått, litt høreapparat, litt, amputasjon, noen på krykker og noen med vond rygg, små rystelser i hender og de aller fleste med briller. Vi har blitt litt mer foroverbøyd kanskje. Årene har gnisset litt på utseende, men hva gjør vel det når det indre er som i går. Vi har til og med blitt litt klokere.  Vi er rundere i kantene og ikke så kamplystne som før. Vi har blitt Røde Korsmedlemmenes besteforeldre. Flere av oss har en fartstid i den fantastiske organisasjonen på 40, 50 og godt over 60 år. Noen har stått på sammenhengende i verv etter verv og har i seg selv blitt en institusjon og en grunnmur i organisasjonen. Jeg må innrømme at denne flotte samlingen på Stiklestad gav meg en glede som jeg håper skal smitte over til jubileumsboka. Gamle venner skal man ikke kimse av.

Tusen takk

 Først og fremst. Tusen takk til alle dere som har sendt en bursdagshilsen i dag. Det varmer. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt vanskelig å fylle år. Jeg er selvfølgelig glad for og takknemlig for at jeg har overlevd så langt, men alderdommen skremmer meg litt. Inni kroppen bor det et ungt menneske som tenker tilbake på barndommen, ungdommen, gamle venner, arbeidsplasser, hendelser som har endret meg. Utenpå føler jeg at alderdommen har begynt å feste seg. Støl og stiv, vanskeligere å komme seg ut. Lettere å sette seg ned ved PC eller TV. Vanskeligere å få til alt som gikk greit før. Vanskeligere å innrømme at man er på oppløpssiden i livets lange løp. Og det verste av alt, jeg tror jeg har blitt sportsinteressert. Ser til og med på sure skihoppere som henger med nebbet fordi de ikke hopper langt nok. 

Nok en gang, tusen takk til alle som har sendt en hilsen. Det er hyggelig. Jeg vet da at i akkurat det momentet tenker du på akkurat meg og jeg tenker på deg når jeg får meldingen. Jeg tenker tilbake på stunder vi har hatt sammen, på artige møter og på opplevelser vi har hatt. Takk til dere som ringte og takk for tøfler og blomster. Da er det bare å starte på et nytt år, som ender opp i fysisk oppmøte på runddagen. Skulle fru Parkinson og såpeglatte veier  ha andre planer så får jeg bare godta det.

Venter på

 

Jeg føler at det hele tiden er noe jeg venter på. Livet består av venting. Hva er det jeg venter på? Det kan være på hjemmesykepleien. Vente på svar på prøver. Vente på å rykke fram i kassakøen. Vente på at våren skal komme. Vente på neste tablett. Vente på besøket skal komme. Vente på at pizzaen skal bli stekt. Vente på at krigen i Ukraina slutter. Vente på at Sverige og Finland blir medlem av Nato. Vente på at boken jeg jobber med skal bli ferdig. Vente på at egget skal bli kokt. Vente på døden. Vente på sommer og turer i skog og mark. Vente på at bilen på verkstedet skal bli ferdig. Vente på å få noen å snakke med i banken. Vente på at Parkinson skal plage meg mer. Vente på at søkemotoren finner det jeg leter etter. Vente på at bussen kommer. Vente på at søknaden om hjelpemiddel blir behandlet. Vente på operasjon eller legetime. Vente på at frøet jeg sådde spirer. Vente på den første linerlen kommer.  Vente på at møtet er over. Vente på at malingen tørker. Vente på en pakke med spennende innhold. Vente på at NAV klarer å digitalisere reiseregninger(det kan bli lenge å vente). Vente på at den amputerte foten skal vokse ut igjen. Vente på å vente forgjeves. Vente på en god ide. Vente på sorg og glede. Jeg venter og venter og venter. Vente på deg. Hva venter du på?