Stygg veske

 

Vi har vel alle gjort noen tabber gjennom livet. Jeg har helt klart gjort flere. En av dem skjedde på et fly der jeg møtte en god venn som jeg trodde skulle sitte på samme seterad som meg. Det lå en håndveske i setet der jeg trodde han skulle sitte. Jeg var i godt humør og da kan jeg fleipe litt vel mye av og til.

- Reiser du virkelig med en stygge veska der, ler jeg mot ham.

Jeg burde skjønt på ansiktsuttrykket hans at noe var galt, men jeg fortsatte. 

- Jeg har ikke sett maken til veske. 

Da sier damen som hadde satt seg innerst ved vinduet;

- Beklager men det er min veske.

 Jeg kjente at hodet ble fylt av blod og tafatt satte jeg meg ned ved siden av henne med et stotrende unnskyld. Det var den eneste kommunikasjonen vi hadde på den times flyturen vi hadde til Værnes. Medpassasjerene som satt rundt oss hadde det fornøyelig og det hadde nok min gode venn Geir det også på seteraden bak meg. Sant skal sies, veska var ikke pen. 

Kjære NAV

 

Navnet NAV  har  en tolkningsmulighet der det er noe som går rundt. Det er ikke alltid slik jeg opplever NAV, føler mer at de av og til setter pinner i hjulene for oss. Det var nesten slik jeg gjorde det som førte til at jeg er bruker av NAV. Jeg satte foten inn i bakhjulet på en sykkel og beinet brakk tvers av og måtte 60 år senere amputeres. Man trenger mye støtte og støtteordninger med en amputert fot. En rekke proteser som skal tilpasses og utstyr ellers. Når slikt skal skaffes trenger man i mange tilfeller legeerklæring. Det er vel og bra første gang, men har ikke NAV skjønt at et amputert bein ikke vokser ut igjen når de krever legeattest hver gang man søker på nytt om nytt utstyr. Det samme gjelder frikort for parkering. Det er gyldig bare en begrenset periode(Det er kommunen som tar seg av dette). NAV har også et forferdelig tungvint system for å få tilbake utgifter ved reiser, enten man reiser kollektivt eller kjører bil selv. Skjemaene man skal bruke er godt gjemt og noe må sendes i posten, mens Pasientreiser har gode system via nett. Jeg må ofte til Trondheim og tilpasse proteser. Det er 24 mil tur/retur og ville ha kostet rundt 1500 kroner med bom og kilometergodtgjørelse. Da kan jeg kjøre fra dør til dør. Tar jeg kollektivt må jeg bruke taxi/tog/taxi en vei, pluss problemer med å få med seg utstyr jeg trenger.

Når det blir så komplisert å få tilbake penger jeg legger ut ender det med at jeg tar taxi fra dør til dør, en kostnad jeg ikke må legge ut for selv før jeg får pengene tilbake. Da sender drosjene regning til NAV. Da koster turen det tredobbelte av hva det hadde kostet om jeg hadde kjørt selv. Skjønner ikke hvorfor det skal være systemer som er så lite brukervennlige. Kikket for sikkerhets skyld på beinstumpen før jeg la ut dette innlegget. Den har ikke grodd ut igjen i dag heller...

Bombet by

 

Jeg sitter på en høyde utenfor Trondheim og ser ut over hele byen. Den virker stor med sine hundretusen av innbyggere. Tankene går til Ukraina og byer der som er bombet og lagt i grus. Det er betydelige større byer en Trondheim. Det er vanskelig å tenke seg at hele Trondheim og mer til skulle ligge i ruiner. Det er så ufattelig at dette skjer. Jeg klarer ikke å se omfanget av skadene bombene og rakettene gjør, men jeg ser en vakker by som er urørt av krigens herjinger. Byen jeg bor i ble bombet under krigen, men huset jeg har berget. Det fører tankene til tenk om....

Geocaching i bratt lende

 

Nylig fikk jeg en utfordring som enbeint geocacher. "Gode venner" hadde gjemt cachen høyt oppe i et tre, langt opp i en bratt bakke. Jeg burde ha gitt meg, men aldri i livet om en stabeis som meg ville gi opp når det ligger et plastrør med en logg innenfor 30 meters rekkevidde. Jeg fant en oppgang, klamret meg fast til småtrær og vegetasjon, beit meg formelig fast i røtter og lyng, krabbet på alle fire for å komme opp. Skjønner at noen synes vi geocachere er litt gale. Hadde noen sett meg hadde jeg sikkert blitt lagt inn. Det var det en viss fare for at jeg kunne ellers også, for hadde jeg ramlet ville plastdeler og kroppsdeler fått seg en real omgang. Jeg kom meg opp fant cachen høyt opp i et tre, men der var jeg forberedt og dro fram ei lang stang jeg hadde med. Så var det nedturen. Jeg kunne velge om jeg ville falle de 28 meterne ned den bratte skråningen eller gå en sti ned igjen, for som du skjønner, det var en sti der som jeg kunne gått opp. Den var riktignok bratt men det var en sti. Lærdommen er at det ikke alltid er den korteste vei som er den beste.