Korona sertifikat

 

Jeg har hatt sertifikat i hele mitt liv. Jeg kunne kjøre buss, vogntog, lett motorsykkel, Folkevogn, traktor, lisens for rally, snøscooter, Lada og anleggsmaskiner. Det eneste jeg ikke hadde lov til å kjøre var tung motorsykkel. Nå har jeg også fått Korona sertifikat som bare er gyldig seks måneder om gangen og med kroppslig oppmøte når det skal fornyes. Det er ikke frivillig om du bruker bilbelte, unnlater du det vanker det bot. Da jeg har barn hadde vi helsekort med vaksinepass som skulle dokumentere at vi hadde gått gjennom nødvendige vaksiner. Vi måtte ha tatt bestemte vaksiner for å reise i utlandet. Min korte tid som ung sjømann krevde en haug meg vaksiner. Selvfølgelig tok vi dem, men kanskje mest for egen interesse. Nå er debatten i gang om vi skal ha et eget sertifikat for at vi er vaksinert mot korona. Det faller mange tungt for brystet. Som en person som er i faregruppen og med en far på 90 år som ble smittet av korona mens han var pasient på en institusjon og svevde mellom liv og død tross to vaksiner, så tenker jeg at jeg hyller de som tar vaksine om ikke annet for å forebygge smitteoverføring til andre. Jeg respekter valget om ikke la seg vaksinere, men da hadde et sertifikat kunne hindre nedstigning av samfunnet og forebygge alvorlig sykdom og dødsfall. Det er menneskerett å ta frie valg, men kanskje ikke å ferdes i miljø der man smitter andre. Tilbake til trafikken. Du får ikke kjøre bil uten sertifikat og å fornye det ofte når du kommer opp i en viss alder. Det gjør vi for å forbygge skader og dødsulykker. Kjører du uten bilbelte får du bot. Det kan koste samfunnet store summer om du blir varig skadet. Det er ikke valgfritt om du vil bruke bilbelte, men i dag er valgfritt om du risikerer å smitte andre som i verste fall kan dø. Det minste man da kan forlange er at det er et sertifikat som viser at du er vaksinert eller ikke. Det er sikkert en menneskerett å bestemme over egen kropp, men det er vanskelig å forstå at det skal utsette andre for fare og kanskje død.

Reservert

 

Jeg leker ofte med ord. Her om dagen var jeg ute og traff folk. Det var satt av plass til oss. Blikket falt på lappen "Reservert". Betyr det av vi som satt der er reserverte, eller kan de bety "Reser vert", en slags vert på Racerbanen der noen er ordblind? Kan de være "Re ser vert"? Eller " Re servert", altså at du får servert to ganger. Vi fikk i hvert fall påfyll av kaffe. Det kan kanskje være en trøndersk "Reserv ert". Alltid lurt med ei ert i reserve.

Beklager alt vrøvlet, men slik er det å leke med ord.

Syk,sykere, sykest

 

Jeg sitter og hører på et foredrag om symptomer og utvikling av sykdommen Parkinson.- Jeg kikker bort på de andre og registrerer at de ikke ser så syke ut. Tenker gjennom dagens trening og hva jeg ikke fikk til. Det slår meg plutselig at jeg er den mest pregede i gruppa. Det er flere ting jeg ikke får til å gjøre. Lettere deprimert over iakttagelsen går vi skjelvende til bords, noen litt småtrippende, andre lutrygget og noen uten at jeg kunne se noe som helst på.  Plutselig sier den ene: - Jeg føler at jeg er den sykeste på hele gruppa og jeg blir verre og verre jo mer jeg lærer om dette. -Jeg også, sa den andre. Han vurderte å ikke gå på flere opplæringsrunder. Plutselig var jeg ikke så mye preget jeg heller. Det var jo andre som satt med samme følelse. Sykdommen har fullt av usynlige symptomer. Det var disse som plutselig ble synlige fordi noen fortalte om dem, men jeg så bare mine egne symptomer, ikke de andre sine. Hvem svelger ikke feil av og til? Hvem har ikke treg mage i ny og ne? Hvem må ikke opp om natten for å gå på do? Hvem husker ikke litt dårligere og leter etter ord? Hvem blir ikke tørr i munnen av og til? Hvem føler seg ikke utslitt og lite opplagt til tider? Hvem føler ikke på at stress kan føre til påvirkning av det du skal utføre? Hvem har ikke opplevd at stemmen svikter og du blir hes? Hvem har ikke sovet dårlig en natt eller kanskje ikke kjenne smaken på matretten du spiser. Dette og en rekke andre ting kan være skjulte symptomer på Parkinson, pluss de synlige. Det er neimen ikke rart vi følte oss syk, sykere, sykest i dag. Jeg er jammen glad jeg har en protese på høyre foten. Den føler ingen av disse symptomene.

Masekråke

 

Jeg elsker dette skiltet. Det står alltid nært inngangen til dit jeg skal. Jeg har vært flink til å gå tur i forbindelse med geocaching, men går nå inn i en farlig periode med is, snø eller løvnedfall. Det kan fort slå beina under en allerede fotlaus Parkinsonrammet. Jeg har derfor startet min egen trimkampanje, "Gå til bilen" aksjonen. Det er ca en meter fra trappa, men utfordrende nok når istappene hagler rundt nova eller iskaldt underkjølt regn har polert underlaget. Å sette på brodder for en meter gjør man ikke så jeg får dra på ViaNor å få satt inn noen lastebilpigg i uteskoa. Ulempen med det er at jeg må betale piggdekkavgift om jeg skal cache eller går på fortau i Trondheim. Med alle disse ulempene blir det ikke så mye uteliv som ønsket, verken geocaching eller treningshaller. Jeg får godta at jeg tar en situps hver gang jeg reiser meg fra senga og vente på sommeren selv om jeg vet at minst en av leserne av denne bloggen nå klør etter å svare og få meg med ut i det fysiske landskap, med musikk og noe som er tilnærmet dans. Noe jeg skyr som presten*. Ja, presten, ikke pesten. Det var presten som ikke tillot menigheten sin stående samleie. Det kunne føre til dans. Nevrologen vi hadde undervisning med i dag sa at det var to sikre måter å bremse herr Parkinson på, medisiner og trening. Turgåing var bra, men ikke nok, så nå løfter jeg fingeren fra bordet, trasker rundt på gulvet med staver som gir etter og balanserer på gummiputer med fare for knefall. Det ser ikke ut som Parkinson er vant med at det finnes tilleggsdiagnoser som f.eks. forkorting av legg, diabetes, blod på tann og andre grusomme lidelser som hver har sine treningsopplegg. I tillegg må jeg hele tiden ha øyne i nakken sånn at trim-masekråkene ikke får kloa i meg. Om noen følte seg truffet nå skal jeg forte meg å si. Vi trenger masekråker. Jeg velger heller å kalle dem noen som bryr seg. Og bryr seg folket er verdt sin vekt i gull. Da vet du selv hvor mye du er verdt.

*Skyr egentlig ikke presten, måtte bare late som.

Forvarslene

 

Jeg er alene med stemmen min. I dag virker den ganske bra, i morgen klarer jeg nesten ikke snakke. Ved valget var det viktig å bruke stemmen sin. Selv om det ikke var det de mente så er det å kunne bruke stemmen sin viktig hver dag. Forvarslene på utviklingen av Parkinsonsykdommen kommer stadig oftere. Jeg kjenner et snev av håpløshet. Noen dager har jeg ikke snakket med et eneste menneske. Jeg snakker ikke om ensomhet, men om frykten for plutselig en dag ikke kunne snakke. De dagene jeg ikke har snakket så mye og telefonen ringer gruer jeg meg til å svare i tilfelle stemmen ikke virker. Snakker høyt til blomstene i vinduet, men de svarer ikke. De er fra Kina og skjønner ikke norsk og er av resirkulert plast og skjønner ikke at jeg trenger svar. Noen vil vel si at logopeden burde sette av noen timer til meg, men jeg føler meg ganske spesiell når jeg øver på de merkelige lydene som skal hjelpe meg. UHU, Brrrrrrrrrr, 1,2,3,4,5,6 osv i forskjellige stemmeleie. Jeg blir flau av mindre - UHU. Jeg sier ikke UHU, men jeg sier lange Aer. Til uka skal jeg på et ukes opphold for å lære å leve med samboeren som jeg mer enn gjerne skulle sendt på dør, men som tviholder seg fast i kroppen min, som suger kreftene ut av hendene slik at det er vanskelig å få opp korken på melkekartongen eller få opp den hersens plasten alt er pakket inn i. Om håndskrifta mi var verre en fastlegen min sin håndskrift før, blir det å skrive navnet for hånd et irriterende øyeblikk. Navnet mitt ser ut som @@@. Gele til dessert kan man jo bare glemme om man ikke man kommer i takt med bevegelsene i retten. Egentlig er jeg i nærheten av å sutre litt nå, men vet at smilet gjør meg friskere, eller saktere syk. Nå skal jeg lese dette høyt slik at jeg får litt stemmetrening. Siri, hun på mobilen som svarer når jeg snakker til henne hjelper litt, men hun svikter når jeg sier UHU, så svarer hun - Nå blir jeg usikker. Bare prøv.