Vonde følelser, gode tanker

 

Jeg ser ikke mye på tv om sommeren, men i går ble jeg sittende pal i flere timer. Det var ikke sommerbåten som fikk oppmerksomheten min, men minnemarkeringen over 22.juli og Generasjon Utøya. Det var sterk kost. Jeg beundrer politimannen fra beredskapstroppen som gråtkvalt kjempet mot tårene da han fortalte sin historie. Han representerte noe av de tøffeste folkene vi har i beredskap i Norge. Vi skjønte alvoret da han snakket. Jeg gråt for ham. Vi skjønte alvoret da de andre vitnene og overlevende fortalte sin historie. Da Ina fra AUF fortalte at det første skuddet traff henne i hendene, men de kunne hun overleve. Det neste skuddet traff henne i kjeven, også det kunne hun overleve, men da de siste skuddene traff henne i rygg og bryst trodde hun at hun skulle dø. Det gjorde hun ikke. Hun kjempet for livet og vant. Det står respekt av at hun og andre fortsatte med sitt politiske arbeid og ikke lot terroren vinne. Jeg husker dagen det skjedde. Da stod vi på Stiklestad og øvde på årets spelutgave. Jeg var der sammen med sønnen min og han var en av dem som fikk vite at en venn var drept. Vi kjenner vel alle noen som ble rammet. Det viktigste nå er ikke gode ord rundt en 10 årsmarkering, men at vi klarer å bygge opp en folkeberedskap slik at det ikke skjer igjen, at vi klarer å avsløre og avdekke de som er så ekstreme at de ønsker å drepe for å få markert seg og sine meninger. De er farlige. De har skarpe våpen og bomber, men vi andre har også et sterkt våpen, ordet, pennen og ytringsfriheten. Bry deg. Si ifra når noen bruker ord dom "neger", "de andre" og på nettroll som bruker sterke ord om folk som ytrer seg. Dette er feige mennesker som ikke tør å kommunisere ansikt til ansikt. De gjemmer seg i fjellet sitt. La solen skinne på dem slik at de sprekker.

Barnehær knuste hærmenn på Stiklestad

 

Selv om selve Spelet om Heilag Olav måtte vike for hæren av bakterier, så stopper ikke det hæren. Det er søndag og som seg hør og bør sprutende regnvær over slagmarka. Mellom 15 og 20 vakre hærfolk av begge kjønn var møtt opp for å skape stemning på vollen. Det var ikke fullpakket kan man si, men nok til at barna hadde to hærfolk hver å nedkjempe. Etter to sesonger borte fra selve hovedspelet tok ikke ledelsen sjansen på å utstyre oss med ekte våpen. Vi måtte ta til takke med tresverd og et skjold så lite at det så vidt dekket vitale deler. Den som tror at små barn ikke slår hardt med tresverd er velkommen neste søndag. Du skal få stå i første rekke. Det gikk som det pleier, hæren tapte, selv barn i barnevogner slo oss ut. Vi prøvde å skremme dem med høye krigsrop, men ivrige barnehender hold hardt om sverdet og slo både hird og hærmenn hodestups i bakken. Slaget gikk så kjapt at en stakkars krigskorrespondent så vidt rakk å filme elendigheten. Det ungene ikke visste var at vi stakk av med premien, softis med strø og gulrotkake, litt brente pølser servert på et vakkert hirdskjold, med smak av svidd hærmannsskjegg. Litt mimring og prat med regnvåte publikum ble det også tid til. For øvrig ryktes det at hirden har vaksinert seg selv mot korona, med det resultat at samtlige håndspritflasker er tomme. Det skapte kø på doene og ordet berserk skrives heretter med æ – bærserk.

Rystende opplevelser

 

Jeg har hatt noen rystende opplevelser i det siste. Håpte at det var et lettere jordskjelv, men det er herr Parkinson som tuller med meg. Da synes jeg det er rett og rimelig at jeg tuller med ham. Kanskje respektløs, men det får så være. Det er ikke  bare negativt å ha besøk av  herremannen. Jeg har blitt steikandes god til å riste terninger, spille på kastanjetter og andre rytmeinstrument. Det er verre å drikke av et fullt vannglass, det kan fort bli halvt. Jeg og sønnen har malt huset i sommer. Ble god til å riste malingsboksene, men da jeg skulle støtte stigen som sønnen sto i toppen av, holdt jeg på i følge ham å riste ham ned. Til vinteren tror jeg at jeg skal lære meg å strikke. Tenker at det bare er å kjøpe noen pinner og litt garn så kommer Selbuvottene til å komme av seg selv. Så du skjønner at det ikke bare er ulemper ved å ha herr Parkinson innomhus. Jammen kan han også brukes til å riste av den siste dråpen også, men skal ikke utdype det noe nærmere. Nå skal jeg gå og riste litt i brød til frokosten.

Fotballfeber

 

 

Jeg kjenner det i hele kroppen. Det er ikke Korona som plager meg, men jeg er alvorlig angrepet av fotballfeber. Jeg er allergisk mot styggedommen, uansett om jeg slår på tv eller radio snakkes det om fotball. Jeg er ikke smittet av den gleden mange har ved å sette seg ned foran tv apparatet og nyte en fotballkamp. Har for øvrig en ting felles med fotballfolket. Jeg gleder meg til finalen. Da er marerittet over og feberen slipper taket. Og tro nå ikke at jeg unner alle fotballinteresserte gleden av å se en god fotballkamp. Det heter vel at av alle uviktige ting i verden er fotballen den viktigste. Jeg håper Danmark vinner. Det er det lengste jeg kan innrømme av fotballinteresse. Siden jeg altså er i en febrilsk tilstand setter jeg meg selv i karantene. Jeg pålegger meg selv å ikke slå på tv til fotballkampene er over, men det er krevende når de flytter på nyhetene. De er ikke så viktige når det er fotballkamper på gang.