Holde maska

Det er ikke sikkert at uttrykket å holde maska er det lureste i disse dager. Observerte at opptil flere jeg møtte på kjøpesenteret og på et venterom hos legen ikke hadde maska foran munn og nese, men holdt den i handa. Sikkert en egen måte å fange virus på. De var i hvert fall i en slags beredskap slik at de kunne hive på seg maska om det ble for trangt i lokalet. Egentlig skjønner jeg dem godt. Det er litt ubehagelig å gå med maske. Den har en tendens til å dra seg opp i øynene eller brette ørene framover om strikken er for stram. Og vi som ikke ville tillate burka, nå går vi rundt som en gjeng bankrøvere hele bunten. Umulig å kjenne igjen folk og heller ikke sende et blendahvitt smil til noen man tror man kjenner. I butikkene går de med stadig angst for at det kan være en raner bak masken. Det er litt artig å se alle variantene av masker. Til og med skal de finnes med bunadsmønster. Kast frimerkealbumet, begynn å samle på munnbind. Greit å ha dersom man får munndiare. 

Gode naboer gull verdt

 Jeg kikket litt tilfeldig ut av vinduet i dag. Det var folk i hagen min. Naboen hadde hentet rive og trillebår og satt i gang med en opprenskning av flere års brakklegging på grunn av sykdom hos hageeier. Det var vondt å se at hagen grodde mer eller mindre igjen. Fremmedarbeideren Gardena holdt en liten del av plenen oppe, men busker, blomster og trær vokste fritt og uhemmet. Det var det bare biene som likte. Dette innlegget handler ikke om hage, men verdien av å ha gode naboer og det kryr det av i mitt nabolag. En annen nabo hjelper meg med snøen som falt både i fjor og i år. Det er en ubeskrivelig glede å oppleve, men også litt sårt. Jeg har ikke så mye å bidra med den andre veien. Jeg har egentlig bare hatt gode naboer når jeg tenker meg om. Har aldri kranglet om et tre som skygger for sola, tross kampen om solstrålene er heftig i de trønderske alper. Vi har til og med gode naboer i øst. Vi får ikke besøke dem for tiden, men den dagen kommer nok. Tilbake til gatas naboer. Verdien av å ha mennesker rundt seg som bryr seg og skjønner at en hjelpende hånd er viktig, takker jeg inderlig for. 

Sprit eller blekk

 Steinkjer er stengt ned. Det er kanskje ikke så underlig i den verden vi lever i. Vi skal helst være hjemme og ikke reise ut til andre kommuner. Jeg hadde tenkt å gjøre minst to ting som pensjonist. Skrive og komme meg ut på geocaching. Nå skal det være to meter mellom oss og det gjør at to mann i bilen setter en stopper for det. Så bred bil har jeg ikke. Jeg kommer meg heller ikke over kommunegrensene om jeg følger anbefalingene til kommunen. Heldigvis er noen kommuner slått sammen så det øker mulighetene. Jeg satser på å sette meg ned foran tastaturet og skrive litt i stedet. Jeg hadde behov for å skrive ut noen ark, men det var tomt for blekk. Dro derfor til byen for å kjøpe dette, men tror du ikke at butikken var stengt. Det var bare matbutikker åpne, sammen med apotek og polet.  Den eneste spriten jeg trengte var håndsprit. Så nå sitter jeg og er nedstengt og venter på at viruset blir tatt av vinden og blåst til en annen kommune. Jeg kan skjønne at blekkbutikken ikke er åpen, men jeg skjønner ikke hvorfor polet er så livsviktig og må være åpent. Det kan ha noe med at de som ikke klarer seg uten vin eller sprit ei helg eller to kjører til nabokommunen og kjøper edle dråper. Hvorfor tror de ikke at vi blekkavhengige drar til blekkbutikken i Verdal eller Namsos? Det kan kanskje også være at det er lettere å drukne sorgene i sprit enn blekk.

Tripp, trapp, hemsko

 

Nå skal vi inn i en firetrinnstrapp i forbindelse med åpningen av Norge. Ingen vil si hvor lenge vi skal være på hvert trinn. Det antydes at vi kan begynne å åpne i mai. Jeg tror ikke vi opplever en sommer i frihet. Det kan fort gå sommer, høst og mer om vi er uheldige. Regjeringen må slutte å sette korte intervaller. Det sliter på bedriftene og enkeltmennesket. Sett heller av en lang horisont. Skulle det bli åpnet før er det få som kjefter av den grunn. Det er en feilberegning som blir lett å svelge. Folk blir mer forbannet av korte frister som gang etter gang brytes. Det er som å tilstå tre utroskap. Ektefellen blir forbanna, men ikke tre ganger mer enn om det hadde vært ett sidesprang. Tilliten står i fare om de som håndterer kommunikasjonen stadig må  endre budskap - åpne-åpne ikke- åpne- åpne ikke. Smittehåndtering tar tid og det må være budskapet. Det kan hende vi ikke liker det budskapet, men det endrer ikke at ting tar tid. Nye bølger kan komme og uforutsette ting kan skje. Vi trenger håp, men ikke håp som stadig legges i grus.  Jeg tror fagfolkene i smittehåndteringen vet at det vil ta lengre tid enn politikerne fronter. Smitte er alt for dramatisk til å overlates til politikeres feilslåtte demping av smittefrykt og håp. Jeg tror det er en lang trapp der vi vil gå både opp og ned.

Kor ska vi reis hen da?

 Jeg holdt på å si, reis til Bloksberg. Jeg mener det ikke så bokstavelig, men jeg kjenner en liten skuffelse over vårt årlige påskeprogram; "Kor ska vi reis hen da?" Det er ikke programlederens skyld. Han er fantastisk og har jobbet lenge med oppgavene sine. Jeg snakker om deltakerne. Noen har team rundt seg som taster raskt på Google for å hjelpe den som er på lufta. Noen ganger hører vi faktisk klikkingen på tastaturet. Noen er ærlige på dette, mens andre prøver å dekke over at de har elektronikken til hjelp. Google skaffer opplysninger i løpet av millisekunder. Det kan slå ut i at noen deltakere blir med i hele programmet og slipper få andre til. Bare så det er sagt. Jeg er ikke en av dem, men jeg gleder meg hvert år til Viggos program. Nå har det blitt kjedeligere. Føler at det har blitt en konkurranse om å være best på tastaturet. Vi ser det også i spørreprogram der det stilles spørsmål om musikk. Det tastes der også og på mobiltelefonen er det flere apper som leter opp hvilken låt som spilles, og alle opplysninger om artist og tekstforfatter. Hva skal vi gjøre med dette da? Egentlig vet jeg ikke, men at det er mindre interessant å høre på er min konklusjon.