Vannlating

Ordet vannlating er en forfining av å være pissetrengt. Det kan høres ut som en som ikke gidder å bade- en vannlating. I min alder kjører man ikke forbi en do, uten å forlate vannet. Natta må og tas i bruk. Det fine med det er at man kan gå å legge seg igjen og det er den gode følelsen. Det er en kjent sak at rennende vann får fram trangen til å vannlate. Det er nok å pusse tennene, og da må man være rask for å rekke fram til porselensbrønnen. Nå har jeg møtt på et nytt problemområde. Fylling av diesel på tom tank. Da må du stå der til du har fylt opp 50 liter og du hører den rennende dieselen hele tiden. Det er tortur. Ser du en som fyller drivstoff med bena i kors, som tripper lett, så er det sannsynlig en over 60. Det kan være meg. Min neste bil blir en el-bil.

Modig mann

I kveld så jeg en modig mann på tv. Han hadde kjørt båt i påvirket tilstand, kjørt på et skjær og som følge av det ble kameraten drept i ulykken. Han sto fram og fortalte sin historie og ba oss andre innstendig om ikke å nyte alkohol på sjøen. Han soner nå sin straff ifølge tv, men straffen er nok ikke å sitte inne, men å ha forårsaket en annens død. Det står stor respekt av at han ønsker å formidle den uvett han selv har gjort. Han får ikke vennen tilbake, men kanskje kan han få andre til å tenke seg om. Det er menneskelig å feile. Det unnskylder ikke handlingen, men det motet som skal til for å stå på tv i beste sendetid på Dagsrevyen og si at dette var det mest utilgivelige han har gjort og at han ønsker at ingen andre er så dum som han, står det stor respekt av.

Døden og jeg

Jeg har kommet i en alder der de første begynner å falle fra uten at det har vært en ulykke som forårsaket det. Det er en skummel tanke. Er jeg den neste? Har jeg ikke litt vondt i hjertet? Er det ikke en ørliten stråling opp i halsen som går ut i venstre arm? Kommer mine kjære til å finne meg sittende i sofaen med tv, n på? Faren er der, men siden jeg sitter her og skriver så har jeg overlevd denne natta også. Likevel er jeg nærmere utgangen i dag enn jeg var i går. Derfor er det sikkert lurt å leve som dette er den siste dagen og ikke ta det som en selvfølge at morgendagen kommer. Jeg håper selvfølgelig det, for sommerferien står for dør og da har jeg ikke tid til å gå bort. Hagen, geocaching, tur og besøke faren min som opplevde å miste kona si og min mor for akkurat et år siden i dag. Jeg var så heldig å få holde henne i handa da hun trakk de to siste åndedragene sine. Der og da lærte jeg at det ikke er farlig å dø. Det var en sterk, men fin opplevelse.

Når jeg sier jeg er innenfor grensen for å kunne forlate denne jord, så har det allerede rammet venner og bekjente. To ganger har jeg opplevd å gratulere venner på Facebook som var gått bort. Det var ikke så veldig hyggelig, men slik har venneflokken blitt. De fleste er på FB-venner som jeg ikke omgås daglig, ukentlig eller årlig. Det vil sikkert skje igjen og det vil være leit da også. Ungene mine fleiper med at jeg er gammel. Jeg gjør et poeng ut av det på bloggen min. Kanskje er det fordi jeg skal ufarliggjøre det. Det er rart dette med å bli eldre. Kroppen blir eldre, men du skulle sett inne i hodet mitt. Der er det ikke mye som handler om alderdom. Der er det latter og lek og en stående ordre om å leve ut tanker og ideer. Selv om jeg ikke kan ungdommens språk og ikke er kul, så er jeg utrolig ung i hodet, til dels barnslig. Jeg liker å leke, prøve ut ting, pønske på noe å skrive om og leke med tanker.  Kroppen har sagt ifra at jeg ikke skal klatre i trær lenger. Det er helt ok. Hva har man geocachevenner til? Jo blant annet for å klatre i trær og hjelpe til med de uframkommelige cachene, slik at jeg kan overleve turen og logge funn. Velkommen morgendag.

Viking

Det pirrer i kroppen. Noe er på gang. Vikingen i meg holder på å komme ut av vinterdvalen. Det er underlig at denne tiden preger sommeren så sterkt. I år er det både Vikingfestival og Spelet som er booket inn. Jeg kjenner gleden av et lite øyeblikk å vandre tilbake i vår historie. Jeg kjenner gleden av å være sammen med flotte folk i alle aldre som deler samme interesse. Vi får lov å tre ut av våre vanlige liv i noen dager og late som vi ikke har biler, kjøleskap eller mobiltelefon. Vi som ikke er skuespillere til daglig får være sammen med de proffe og få nye venner langt inn i de skrå bredder. Vi opplever at den skremmende krigeren er en hyggelig lærer, regnskapsfører eller frisørdame til daglig. Vi opplever at skuespillerne vi har sett på tv og film er flotte hyggelige mennesker uten primadonnanykker. Vi opplever kultur og historie gå hand i hand og at vi er med å formidle noe til andre. Vi får oppleve applausen fra mange tusen mennesker på Stiklestad og vi deler den sammen med alle som deltar på scenen, bak scenen og alle støttefunksjonene. Alle burde en gang i livet være statist eller amatørskuespiller i et historisk spill. Det gjør noe med deg. Jeg har sett voksne menn felle tårer når vi går ned mellom rekkene i Spelamfiet med hevede fakler til vakker og mektig musikk. Da vet jeg at jeg har vært med å formidle noe stort som påvirker folk. Uten alle de frivillige hadde det ikke gått å lage så store spel. Ingen ser akkurat meg, men hadde ikke jeg vært der sammen med de andre hadde det vært merkbart. Når jeg skriver dette så er det ikke bare fordi jeg ønsker at mange skal få dele denne flotte opplevelsen, men også fordi det kommer til å gi minner for livet. Vi taper slaget på Stiklestad vært år, men gevinsten er venner for livet, samhold og gode opplevelser. Har du ikke lyst til å prøve du også?

Uønsket i Norge

De er vakre, men uønsket i norsk flora. Vi ser dem langs veier, i hager og på blomsterenger. Staten selv plantet de i hopetall for å friske opp vegskråninger. Det hjelper lite å være vakker når man er uønsket. Jeg snakker om Lupiner. Flotte ranke blomster i sommerfriske farger der humler og bier kan fråtse. Bort skal den, avvises på grensen, sendes tilbake til Lupinland, der de kommer fra. Vi vil ikke ha det fargerike samfunnet som Lupinen og andre vakre blomster representerer. De kan ha med seg smitte, formere seg og ta over hele landskapet vårt. Det er forresten mange andre blomsterarter vi ikke vil ha, noen er kommet for å bli. Løvetannen er en av dem. Den har tatt seg til rette over alt, finner veien inn i de vakreste hager og er med å gir oss mangfold i vår fauna og ikke minst biene og humlene nektar. Vi vil fjerne alt som ikke passer inn, men vi liker godt en blomstrende eng full av forskjellige blomster. De finnes knapt lenger. Inntil staten henter mine Lupiner og hiver de ut med tvang, skal de få være i min hage.

Om 100 år

Forsker spår verdens undergang om hundre år. Enten ved at miljøet ødelegges, verdenskrig med atombomber eller at vi rammes av en asteroide. Det er lett å spå hva som skjer om hundre år, ingen har fasiten og få av oss vil være i stand til å bekrefte spådommen. Sannsynligheten kan man derimot si noe om, dersom vi går videre i det tempoet vi har i dag. Befolkningsvekst vil sannsynligvis presse fram kriger og kamp om ressurser. Hvor mange kvadratmeter trenger hvert menneske for å gi oss mat?  Vi ser sulten ramme store deler av befolkningen allerede nå. Den vil ikke bli mindre når antall mennesker øker. Opprusting og skremmende retorikk er en del av den daglige politikk i verden. Jeg tror disse to truslene er høyere enn å bli truffet av en asteroide. Den kan komme i morgen eller om 5000 år. Det er sannsynlig at vi blir truffet, siden det har skjedd før og konsekvensen blir høy. Vi kan høyst sannsynlig ikke gjøre så mye med det. Forskere mener vi må flytte fra jorden for at alle skal få plass. En enveis billett til en ny planet og starte på nytt. Vi har vært på månen, og sannsynligheten for at vi kommer til en ny planet er selvfølgelig større enn null, men det vil ta tid og koste enorme summer. Jeg tror at ressursmangel er vår største trussel. Før het det at våre verdier innenfor beredskap var; mennesket, så miljøet, så det materielle. Jeg tror vi står ved et krysningspunkt nå der miljøet er viktigere enn mennesket, redder vi ikke det er heller ikke mennesket noe verdt. På en annen side, om 100 år er allting glemt.

Broen

Broen

Jeg gikk hjem fra jobb i dag. Det i seg selv er en liten sensasjon, men det er ikke det som dette skal handle om. På veien hjem må jeg passere elva. En vanlig norsk elv, med en vanlig bro over. Jeg var ikke kommet mange meterne utpå broen før plutselig tankene føk til London og en betydelig bredere elv og et ennå lenge fortau. Jeg vurderte sjansene min for å komme unna dersom en av de tett kjørende over broen i rushtiden ville finne på å kjøre meg ned. Antakelig veldig liten. En vei bort er å hoppe over rekkverket og lande i elva. Selv om jeg ikke er redd for at terroristen skal ramme akkurat meg, så har han altså gjort det likevel. Han har fått meg til å tenke på udåden da jeg gikk over broen. Han har oppnådd å skape frykt, riktignok bare en svak tanke. Jeg tror at det vil være umulig å krysse Westminister Bridge og ikke tenke på det som skjedde der. Jeg tror at hver og en som går over der i lang tid framover vil tenke tanken på hva de skal gjøre om det kommer en bil farende. Vil de klare å komme unna? Vi kommer til å reise til London på ferie. Vi kommer til å reise til Paris og vi kommer til å reise til Stockholm, men innerst inne ligger en bitte liten kime til frykt. Nordmenn er over alt, bare legg merke til neste gang terroren rammer oss. Det er alltid en nordmann ganske nært. Det er denne frykten vi må overvinne og ikke la komme opp i dagen. Da vinner terroristen. Likevel er det god beredskapstenkning å tenke gjennom hva du vil gjøre dersom du kommer opp i en slik situasjon. Jeg kom meg over broen, ingen av de femti bilene som kom imot ville meg noe vondt