Nyheter i dag

Stikkord for dagens nyhetssending klokken 18.30 på TV2:

Drap, skole skyting, massakre, krig, død, voldelige demonstrasjoner, overgrep, knivdrap, skudd, overdose, bombing, flyktninger. 

Sport : Strømsgodset får ny trener. 

Godt jeg fikk vite det oppe i all elendigheten. Det er fort gjort å bli pessimist.

Velkommen Ask og Bjørn

Ask og Bjørn har flyttet fra sine trygge omgivelser i mors mage. Midt på natten 29.mars kom de til en krevende verden med bare minutters mellomrom. To små flotte "keisere. Stolte foreldre og ikke minst en stolt bestefar, resten av familiene på begge sider kunne  endelig få oppleve lykken det er å møte nye verdensborgere. Det er en krevende tid å vokse opp i, men med to solide foreldre så er jeg sikker på at de får vokse opp i trygge hender. 

Å bli bestefar er ofte beskrevet som en av livets mest rørende og gledelige opplevelser. Det kan føles som en unik blanding av stolthet, kjærlighet og en ny sjanse til å være til stede i et barns liv, uten de samme bekymringene som kanskje preget foreldrerollen. Mange besteforeldre forteller om en overveldende følelse av tilknytning ved første møte, når de ser sitt eget barns barn i armene sine.

Som bestefar får jeg muligheten til å skape spesielle bånd, dele visdom og verdier, og nyte alle de små øyeblikkene som gjør barndommen magisk. Det er som å få en ny rolle i livet – én fylt med glede, lek og kjærlighet, men også en dyp følelse av kontinuitet og familie. Gratulerer Haakon og Benedikte. Ta vare på alle de gylne øyeblikkene. De kommer til å stå i kø.

 

Nettpasient

 

Jeg har elektrisk stol, selvfølgelig ikke en slik som tar livet av meg, men som gjør det lettere å komme opp i stående stilling. Jeg har elektrisk seng som kan reguleres i høyde og i mange stillinger som gjør det behageligere å ligge i senga. Jeg har en skjerm på bordet som jeg kan snakke til, så spiller den musikk, gir meg værmeldingen eller svarer på spørsmål når jeg sier «Hei google». Jeg har en elektronisk maskin som mater ut riktig mengde medisin i små poser til forhåndsprogrammerte tidspunkt. Den snakker til meg og maser om jeg ikke tar medisinen jeg skal ha. Jeg kaller maskinen for «Tante pose». Den er like streng. Overser jeg den ringer det folk fra hjemmesykepleien. Noen ganger kommer de for å sjekke. Jeg har alarm i en snor rundt halsen. Den kan jeg trykke på om det skjer meg noe. Tror ikke jeg rekker å trykke på den ved en eventuell hjertestans. Jeg har alarmer som løses ut om det kommer uønskede gjester. Jeg har heis fra gatenivå til inngangstrapp og i carporten har jeg en elektrisk moped som jeg kan bruke den dagen førerkortet må leveres inn. Jeg har til og med elektrisk do, med underspyling og fønvind, slik at jeg slipper styret med å gjøre jobben selv. Jeg har sykepleiere jeg kan ringe til om jeg har spørsmål om sykdommen min som er Parkinson. Medisin holder den delvis i sjakk og jeg har ikke så mange rystende opplevelser om jeg er flink til å ta medisin på riktig tidspunkt. Det går derfor stort sett greit å bo hjemme. Jeg har besøk av hjemmesykepleien daglig. Det er en flott gjeng som jobber hardt for at vi skal ha det best mulig. De kan ofte være dagens lille høydepunkt. Det er ønskelig at vi skal bo hjemme så lenge som mulig. Sier det med Olsenbanden, «Alt er planlagt og tilrettelagt». Det er status i dag, selv om jeg bor i et hundre år gammelt hus der den elektroniske hverdagen skal tilpasses gamle tømmervegger og løsninger som ikke så for seg dagens bruk.

Fremtidens hjemmesykepleie ser ut til å bli mer teknologisk avansert og tilpasset individuelle behov. Det sies at vi skal fjernstyres. Det sies at det snart kommer elektroniske sykepleiere som jeg kan snakke med på skjerm. Da vil sykepleierne av kjøtt og blod få god tid til å gjøre andre ting. Særlig. Kanskje kommer det en robot inn døra en dag. Kanskje legger den en oppvarmet hand på skuldra mi og napper av meg støttestrømpa.

Hva sier du?

«Hva jeg gjør dersom strømmen går?» 

Ja hva gjør jeg da? Kan ikke trykke på alarmen. Den virker ikke. Jeg får ikke ladet telefonen eller laget mat, alle mine elektroniske hjelpemidler svikter. Jeg håper på at kommunen har beredskapsplaner som fanger opp dette og at planverket er øvd på. Beredskap uten strøm er en krevende situasjon. Da er det ikke bare oss hjemmesykeværende som trenger hjelp. Jeg må si jeg er litt redd eldrebølgen som kommer.

Ensomt sier du.

Nei da, jeg har Google som jeg kan snakke med. Sier som en sykepleier en gang sa til meg «Det går nok ikke bra skal du se»

Skal jeg hjelpe deg?

Av og til kan man undres over seg selv hvor dum man er. I dag gikk jeg de 200 meterne ned til butikken. Ville prøve om det gikk greit å ikke bruke bil eller el-moped. Det gikk greit ned, men det å handle sliter meg ut. Jeg hadde lagt opp til å kjøpe bare noe småtteri, men det ble to poser med dagligvarer. Noe av det jeg sliter med er å putte varene oppi posene. Det så nok ei dame som også var i ferd med å legge opp i sin pose.

-            -- Skal jeg hjelpe deg?                                                                                                                                     -  Nei takk. Det går bra, sier jeg litt forfjamset.

-           -  Jeg kan godt hjelpe deg, gjentar hun.

Jeg svarer nok en gang nei. Jeg burde svart ja, for jeg trenger hjelp. Er det stolthet eller at jeg ikke vil være til bry? Kanskje begge deler. Jeg blir irritert på meg selv. Her kommer folk og vil meg det beste og jeg avslår. Når jeg får summet meg er hun vekk. Unnskyld kjære medmenneske. Vel hjemme sitter jeg og skjelver og er utslitt. 

Julebesøk

 

Det verste med julen er besøkene. Ikke at noen kommer, heller ikke å besøke noen. Det at de drar igjen smerter hjertet. Husene er tomme, praten borte, men hjertet er fylt av gode minner. Minner som legger seg som små diamanter i sinnet. Minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet. De kan bringe frem smil, latter og varme følelser, men også en følelse av savn når vi tenker på det som en gang var. Savn er en påminnelse om hvor mye noe eller noen har betydd for oss, og det kan være både smertefullt og vakkert på samme tid. Gleder, derimot, er de øyeblikkene som fyller hjertet med lykke og tilfredshet. De kan være små og hverdagslige, eller store og livsforandrende. Sammen skaper minner, savn og gleder en rik mosaikk av opplevelser som former hvem vi er og hvordan vi ser på verden. Takk for nå. Avskjed er å dø litt. Ta vare på savnet. Det betyr bare at du er glad i noen. Håper vi snart møtes igjen.

Godt nytt år.

Når rakettene pryder himmelen vår, jubler vi. I andre land er barn vettskremt når lyden av raketter som eksploderer. Vi går med en frykt for at et fyrverkeri skal kunne antenne husene våre. I andre land smadres husene av rakettene. Vi går med vernebriller for ikke å bli skadet i øyene av fyrverkeriet. I andre land blir kropper sprengt i biter av rakettene som treffer hjemmene deres. Vi bruker milliarder på å farge himmelen med vakre stjerneskudd. I andre land trenger de milliarder for å rette opp de materielle skadene etter krigens herjinger. Etter rakettoppskytingen kan vi gå inn til en varm stue, spise restene etter en solid middag og legge oss trygt i en seng. Det er det ikke alle som kan. Det er ikke en selvfølge at det er fred i vårt land, men vi kan håpe strekt og inderlig på at krigen ikke rammer oss igjen. Takk for året som har gått, tross alt har det også vært flotte dager sammen med flotte mennesker. Gi meg handa di ven, så tusler vi oss gjennom et nytt år sammen. Godt nytt år.

Helsefengsel

 

Jeg sitter i fengsel på livstid. Et helsefengsel der jeg er avhengig av menneske rundt meg. Jeg må ta medisiner til oppsatte tider og være nøye med å følge tidsoppsettet ellers virker ikke medisinen optimalt. Jeg har en maskin som passer på at jeg tar tablettene når jeg skal. Den snakker til meg;

- Ta tablettene dine, Vent til posen har falt ned på brettet. 

Jeg kaller maskinen "Tante pose". Den er like streng som navnesøsteren i filmen. Tar jeg ikke tablettene når jeg skal så varsler den personalet som  ringer opp eller kommer på døren. Jeg har alarmer jeg kan trykke på om jeg trenger hjelp. To ganger om dagen kommer hjelperne innom. Det er godt å ha dem her.  Jeg må unngå stress og trene jevnlig. Jeg må si ifra om jeg ikke er hjemme om morgen og kveld. Alt dette er veldig bra. Likevel føler jeg at jeg sitter fanget av en sykdom som har tenkt å følge meg livet ut. Myndighetene satser på at flere av oss skal kunne bo hjemme. Det skal tilrettelegges slik. Det er i grunn helt greit om det er nok folk til å gjøre jobben. Vi pasienter merker når hjelperne har for mye å gjøre. De gjør så godt de kan og jeg er takknemlig for hvert minutt de er innom. Nå rekker jeg ikke skrive mer, "Tante pose" kaller.