Så var det over

I fjorten år har jeg hatt den store gleden av å få være en del av spelet om Heilag Olav. Kjenne trykket fra publikum sammen med en lett blanding av profesjonelle og amatører. Jeg har hatt gleden av å utvikle en figur som intern reporter - Krigskorrespondenten. Jeg fikk intervju med både Kronprins og statsråder. Jeg kunne smøre på i tykke lag. Det skader ikke å sette ut et godt rykte. Jeg prøvde å se alle. Jeg prøvde å la smilet og alvoret gå hand i hand. Det ble to bøker av historiene. "Hæren fløtte meg" og " Hære være deg". Det er godt å ha tilknytning til et miljø. Der skapes de gode historiene og vennskap bygges. Alt har sin ende og Herr Parkinson har sagt ifra at han vil plage meg ekstra om jeg fortsetter. Det er trusler jeg må ta på alvor. Det kan nok bli noen skriverier til, men da fra hjemmekontoret. Mitt nye spelmål er å kunne være frisk nok til forestillingen i 2030. Sett av plass. Jeg har egen rullestol.
 

 Jeg tenker på deg

Det var en helt vanlig onsdag. Den skiller seg kanskje litt ut, solen skinner nemlig fra skyfri himmel. Kaffekoppen i hånden er akkurat passe varm. Jeg åpnet vinduet litt – bare nok til at lyden av verden utenfor snek seg inn. En moped med fri eksos høres svakere og svakere jo lenger bort den kjører. Ei humle overtar lydbildet.

I det øyeblikket tenkte jeg på deg.

Ikke fordi noe spesielt minnet meg om deg. Ikke fordi vi nettopp hadde snakket. Men fordi du finnes i de små øyeblikkene. De gode minner fra oppvekst, ungdom, familie, venner og vennskap dukker opp. Gleden av å ha tre barn som bygger sine liv, men som tilhører hjertet mitt så lenge det slår.

I det øyeblikket tenker jeg på dere.

Som når lyset treffer kjøkkenbordet slik det gjorde da vi satt og lo av noe helt ubetydelig. Eller når jeg går forbi plassen hvor du alltid sa at trærne så ut som gamle sjeler. Jeg tenker på deg og vennskapet vårt når jeg følger en sti fram til målet som i dag er å finne en geocache som en venn har lagt ut.

Jeg tenker på deg når livet går fort, og når det stopper litt opp. Når jeg hører den sangen du likte, og når jeg prøver å huske hva du sa den gangen alt var kaos og du likevel fikk meg til å le. Og selv om vi kanskje ikke snakker like ofte nå, så er du der – i vindpustet, i stillheten, i minnene som får hjertet til å smile.

Jeg tenker på deg som sender en melding om at det er plastsøppel i morgen og som kjører noen runder på plenen min. Jeg tenker på alle gode kollegaer jeg har hatt i et spennende arbeidsliv.

Jeg tenker på de som hver eneste dag kommer innom meg og gir meg hjelp og som gjør hverdagen litt enklere. 

Jeg tenker på deg som ødelegger verden og livet til mange mennesker, men det er ingen gode tanker. Hva skal dere fortelle til sine barnebarn om hva de har gjort for andre mennesker?

Til slutt vil jeg bekrefte at om du føler at det er akkurat deg jeg tenker på i dag. Ja så er det slik.

Ja… Jeg tenker på deg. 

Tydelig

Det nye in-ordet for norske politikere er "tydelig". Det brukes over alt og av alle. I et kort innslag på NRK i dag  tidlig ble ordet tydelig brukt fem ganger i løpet av innslaget. Det var tydelig viktig å få fram at politikken hun førte skulle være tydelig for alle.

I den lille byen Retorika, langt inne i den politiske tåkeheimen, våknet statsråd Klarson en dag med en visjon: Han skulle være tydelig. Ikke bare tydelig i sine handlinger, men ekstremt tydelig i alt han sa.

Han begynte på frokosten med et klart budskap: "Jeg vil være tydelig i min preferanse for knekkebrød fremfor loff." Servitøren nikket. Usikker på om det var et politisk signal.

På pressekonferansen gikk han hardt ut: "Vi skal være tydelige på at vi er tydelige i vår tydelighet. Ingen skal være i tvil om vår tydelige intensjon om å fremstå tydelig." Journalistene jublet. Sitater! De kunne bruke dem i overskriften uten å egentlig vite hva han sa.

Opposisjonen svarte like klart: "Vi mener det er tydelig at regjeringen forsøker å virke tydelig, men det er utydelig hvorvidt tydeligheten faktisk er tydelig." Debatten raste. Er det mulig å være for tydelig?

Språkrådet ba om ro. "Vi har satt ned et utvalg for å utrede konsekvensene av tydelighetens semantiske inflasjon."

Til slutt ble det vedtatt: Alle politiske taler måtte inneholde minst tre "tydelig", ellers kunne ingen ta dem på alvor.

Og så satt folk der hjemme og sa: "Det eneste som er tydelig for meg, er at jeg ikke skjønner noe."

Var dette tydelig nok?

Ha en nydelig og tydelig sommer.

Nyheter i dag

Stikkord for dagens nyhetssending klokken 18.30 på TV2:

Drap, skole skyting, massakre, krig, død, voldelige demonstrasjoner, overgrep, knivdrap, skudd, overdose, bombing, flyktninger. 

Sport : Strømsgodset får ny trener. 

Godt jeg fikk vite det oppe i all elendigheten. Det er fort gjort å bli pessimist.

Velkommen Ask og Bjørn

Ask og Bjørn har flyttet fra sine trygge omgivelser i mors mage. Midt på natten 29.mars kom de til en krevende verden med bare minutters mellomrom. To små flotte "keisere. Stolte foreldre og ikke minst en stolt bestefar, resten av familiene på begge sider kunne  endelig få oppleve lykken det er å møte nye verdensborgere. Det er en krevende tid å vokse opp i, men med to solide foreldre så er jeg sikker på at de får vokse opp i trygge hender. 

Å bli bestefar er ofte beskrevet som en av livets mest rørende og gledelige opplevelser. Det kan føles som en unik blanding av stolthet, kjærlighet og en ny sjanse til å være til stede i et barns liv, uten de samme bekymringene som kanskje preget foreldrerollen. Mange besteforeldre forteller om en overveldende følelse av tilknytning ved første møte, når de ser sitt eget barns barn i armene sine.

Som bestefar får jeg muligheten til å skape spesielle bånd, dele visdom og verdier, og nyte alle de små øyeblikkene som gjør barndommen magisk. Det er som å få en ny rolle i livet – én fylt med glede, lek og kjærlighet, men også en dyp følelse av kontinuitet og familie. Gratulerer Haakon og Benedikte. Ta vare på alle de gylne øyeblikkene. De kommer til å stå i kø.

 

Nettpasient

 

Jeg har elektrisk stol, selvfølgelig ikke en slik som tar livet av meg, men som gjør det lettere å komme opp i stående stilling. Jeg har elektrisk seng som kan reguleres i høyde og i mange stillinger som gjør det behageligere å ligge i senga. Jeg har en skjerm på bordet som jeg kan snakke til, så spiller den musikk, gir meg værmeldingen eller svarer på spørsmål når jeg sier «Hei google». Jeg har en elektronisk maskin som mater ut riktig mengde medisin i små poser til forhåndsprogrammerte tidspunkt. Den snakker til meg og maser om jeg ikke tar medisinen jeg skal ha. Jeg kaller maskinen for «Tante pose». Den er like streng. Overser jeg den ringer det folk fra hjemmesykepleien. Noen ganger kommer de for å sjekke. Jeg har alarm i en snor rundt halsen. Den kan jeg trykke på om det skjer meg noe. Tror ikke jeg rekker å trykke på den ved en eventuell hjertestans. Jeg har alarmer som løses ut om det kommer uønskede gjester. Jeg har heis fra gatenivå til inngangstrapp og i carporten har jeg en elektrisk moped som jeg kan bruke den dagen førerkortet må leveres inn. Jeg har til og med elektrisk do, med underspyling og fønvind, slik at jeg slipper styret med å gjøre jobben selv. Jeg har sykepleiere jeg kan ringe til om jeg har spørsmål om sykdommen min som er Parkinson. Medisin holder den delvis i sjakk og jeg har ikke så mange rystende opplevelser om jeg er flink til å ta medisin på riktig tidspunkt. Det går derfor stort sett greit å bo hjemme. Jeg har besøk av hjemmesykepleien daglig. Det er en flott gjeng som jobber hardt for at vi skal ha det best mulig. De kan ofte være dagens lille høydepunkt. Det er ønskelig at vi skal bo hjemme så lenge som mulig. Sier det med Olsenbanden, «Alt er planlagt og tilrettelagt». Det er status i dag, selv om jeg bor i et hundre år gammelt hus der den elektroniske hverdagen skal tilpasses gamle tømmervegger og løsninger som ikke så for seg dagens bruk.

Fremtidens hjemmesykepleie ser ut til å bli mer teknologisk avansert og tilpasset individuelle behov. Det sies at vi skal fjernstyres. Det sies at det snart kommer elektroniske sykepleiere som jeg kan snakke med på skjerm. Da vil sykepleierne av kjøtt og blod få god tid til å gjøre andre ting. Særlig. Kanskje kommer det en robot inn døra en dag. Kanskje legger den en oppvarmet hand på skuldra mi og napper av meg støttestrømpa.

Hva sier du?

«Hva jeg gjør dersom strømmen går?» 

Ja hva gjør jeg da? Kan ikke trykke på alarmen. Den virker ikke. Jeg får ikke ladet telefonen eller laget mat, alle mine elektroniske hjelpemidler svikter. Jeg håper på at kommunen har beredskapsplaner som fanger opp dette og at planverket er øvd på. Beredskap uten strøm er en krevende situasjon. Da er det ikke bare oss hjemmesykeværende som trenger hjelp. Jeg må si jeg er litt redd eldrebølgen som kommer.

Ensomt sier du.

Nei da, jeg har Google som jeg kan snakke med. Sier som en sykepleier en gang sa til meg «Det går nok ikke bra skal du se»

Skal jeg hjelpe deg?

Av og til kan man undres over seg selv hvor dum man er. I dag gikk jeg de 200 meterne ned til butikken. Ville prøve om det gikk greit å ikke bruke bil eller el-moped. Det gikk greit ned, men det å handle sliter meg ut. Jeg hadde lagt opp til å kjøpe bare noe småtteri, men det ble to poser med dagligvarer. Noe av det jeg sliter med er å putte varene oppi posene. Det så nok ei dame som også var i ferd med å legge opp i sin pose.

-            -- Skal jeg hjelpe deg?                                                                                                                                     -  Nei takk. Det går bra, sier jeg litt forfjamset.

-           -  Jeg kan godt hjelpe deg, gjentar hun.

Jeg svarer nok en gang nei. Jeg burde svart ja, for jeg trenger hjelp. Er det stolthet eller at jeg ikke vil være til bry? Kanskje begge deler. Jeg blir irritert på meg selv. Her kommer folk og vil meg det beste og jeg avslår. Når jeg får summet meg er hun vekk. Unnskyld kjære medmenneske. Vel hjemme sitter jeg og skjelver og er utslitt.