Så var det over

I fjorten år har jeg hatt den store gleden av å få være en del av spelet om Heilag Olav. Kjenne trykket fra publikum sammen med en lett blanding av profesjonelle og amatører. Jeg har hatt gleden av å utvikle en figur som intern reporter - Krigskorrespondenten. Jeg fikk intervju med både Kronprins og statsråder. Jeg kunne smøre på i tykke lag. Det skader ikke å sette ut et godt rykte. Jeg prøvde å se alle. Jeg prøvde å la smilet og alvoret gå hand i hand. Det ble to bøker av historiene. "Hæren fløtte meg" og " Hære være deg". Det er godt å ha tilknytning til et miljø. Der skapes de gode historiene og vennskap bygges. Alt har sin ende og Herr Parkinson har sagt ifra at han vil plage meg ekstra om jeg fortsetter. Det er trusler jeg må ta på alvor. Det kan nok bli noen skriverier til, men da fra hjemmekontoret. Mitt nye spelmål er å kunne være frisk nok til forestillingen i 2030. Sett av plass. Jeg har egen rullestol.
 

 Jeg tenker på deg

Det var en helt vanlig onsdag. Den skiller seg kanskje litt ut, solen skinner nemlig fra skyfri himmel. Kaffekoppen i hånden er akkurat passe varm. Jeg åpnet vinduet litt – bare nok til at lyden av verden utenfor snek seg inn. En moped med fri eksos høres svakere og svakere jo lenger bort den kjører. Ei humle overtar lydbildet.

I det øyeblikket tenkte jeg på deg.

Ikke fordi noe spesielt minnet meg om deg. Ikke fordi vi nettopp hadde snakket. Men fordi du finnes i de små øyeblikkene. De gode minner fra oppvekst, ungdom, familie, venner og vennskap dukker opp. Gleden av å ha tre barn som bygger sine liv, men som tilhører hjertet mitt så lenge det slår.

I det øyeblikket tenker jeg på dere.

Som når lyset treffer kjøkkenbordet slik det gjorde da vi satt og lo av noe helt ubetydelig. Eller når jeg går forbi plassen hvor du alltid sa at trærne så ut som gamle sjeler. Jeg tenker på deg og vennskapet vårt når jeg følger en sti fram til målet som i dag er å finne en geocache som en venn har lagt ut.

Jeg tenker på deg når livet går fort, og når det stopper litt opp. Når jeg hører den sangen du likte, og når jeg prøver å huske hva du sa den gangen alt var kaos og du likevel fikk meg til å le. Og selv om vi kanskje ikke snakker like ofte nå, så er du der – i vindpustet, i stillheten, i minnene som får hjertet til å smile.

Jeg tenker på deg som sender en melding om at det er plastsøppel i morgen og som kjører noen runder på plenen min. Jeg tenker på alle gode kollegaer jeg har hatt i et spennende arbeidsliv.

Jeg tenker på de som hver eneste dag kommer innom meg og gir meg hjelp og som gjør hverdagen litt enklere. 

Jeg tenker på deg som ødelegger verden og livet til mange mennesker, men det er ingen gode tanker. Hva skal dere fortelle til sine barnebarn om hva de har gjort for andre mennesker?

Til slutt vil jeg bekrefte at om du føler at det er akkurat deg jeg tenker på i dag. Ja så er det slik.

Ja… Jeg tenker på deg. 

Tydelig

Det nye in-ordet for norske politikere er "tydelig". Det brukes over alt og av alle. I et kort innslag på NRK i dag  tidlig ble ordet tydelig brukt fem ganger i løpet av innslaget. Det var tydelig viktig å få fram at politikken hun førte skulle være tydelig for alle.

I den lille byen Retorika, langt inne i den politiske tåkeheimen, våknet statsråd Klarson en dag med en visjon: Han skulle være tydelig. Ikke bare tydelig i sine handlinger, men ekstremt tydelig i alt han sa.

Han begynte på frokosten med et klart budskap: "Jeg vil være tydelig i min preferanse for knekkebrød fremfor loff." Servitøren nikket. Usikker på om det var et politisk signal.

På pressekonferansen gikk han hardt ut: "Vi skal være tydelige på at vi er tydelige i vår tydelighet. Ingen skal være i tvil om vår tydelige intensjon om å fremstå tydelig." Journalistene jublet. Sitater! De kunne bruke dem i overskriften uten å egentlig vite hva han sa.

Opposisjonen svarte like klart: "Vi mener det er tydelig at regjeringen forsøker å virke tydelig, men det er utydelig hvorvidt tydeligheten faktisk er tydelig." Debatten raste. Er det mulig å være for tydelig?

Språkrådet ba om ro. "Vi har satt ned et utvalg for å utrede konsekvensene av tydelighetens semantiske inflasjon."

Til slutt ble det vedtatt: Alle politiske taler måtte inneholde minst tre "tydelig", ellers kunne ingen ta dem på alvor.

Og så satt folk der hjemme og sa: "Det eneste som er tydelig for meg, er at jeg ikke skjønner noe."

Var dette tydelig nok?

Ha en nydelig og tydelig sommer.