Ytterst i sjelen

Hvor finner du sjelen? Hvor i kroppen ligger den og er det virkelig mulig å komme innerst i sjelen? Hvordan ser det ut ytterst i sjelen?  Innbiller meg at jeg har sjel, men er det som en tanke. Du kan ikke se den, bare føle den? Jeg sanser av og til andres sjel, tror jeg. Opplever det i vakker musikk og vakker kunst. Kanskje er det ikke andres sjel, men min egen. Finnes det sjeleforskere? Er sjel noe religiøst?  I så fall hvordan kan da et hus ha sjel? Gamle hus kan jo ha sjel. Urettferdig overfor en blokkleilighet. En gammel båt kan ha sjel. Et damplokomotiv som puster og peser den gamle bilen du skal kvitte deg med.  Har dyr sjel? Jeg kunne jo slå opp og finne noen svar, men er det egentlig noen som vet svaret. Om sjelen er noe udødelig høres det supert ut, men kanskje dør sjelen med meg. Tanken gjør det. Jeg må ta meg en spasertur for å tenke litt mer på det- en liten sjelevandring.
Kan man legges inn på sykehus og operere sjelen? Kan jeg donere den bort?

Et vanlig menneske

Både på NRK og på TV2 ble det sagt at vanlige mennesker fikk gå inn i Domkirken i dag. Det som da dukker opp i mitt hode er. Hva er et vanlig menneske? Hva er det som gjør noen til uvanlige mennesker og kan det være sundt å være uvanlig? Hvem bestemmer hvem som er uvanlige og vanlige? Jeg forstår at de kongelige ikke omtales som vanlige mennesker. Nei, jeg tror forresten at de er vanlige mennesker, men de har en uvanlig rolle i samfunnet. Jo mer vi ser til dem, jo mer vanlige er de. Er en kjendis eller en kulturpersonlighet et uvanlig menneske? Er det væremåten som gjør noen uvanlige? Er det samfunnsrollen? Lønn? Kjendisstatus? Jeg regner meg som et uvanlig vanlig menneske som av og til gjør uvanlige ting, men for det meste helt vanlige ting. Er det en sosial status å ikke være et vanlig menneske? Jeg lurer på hvilke kriterier og rammer vi vanlige mennesker må holde oss innenfor. Går vi kun i klær fra Dressmann og andre vanlige klesbutikker? Gråter vi oftere enn de uvanlige? Er vi like glad i barna våre? Gir vi bort vanlige eller uvanlige gaver? Bærer vi hatt og sorte solbriller? Sier de uvanlige til seg selv at de er usedvanlig uvanlige, eller ser de på seg selv som et vanlig menneske? Kanskje er det vi vanlige mennesker som selv stempler oss selv som vanlige. Det er i så fall et kvalitetsstempel å ha. Jeg tror at de uvanlige og vanlige kaster den samme skygge. Det var dette som rant ut i sanden denne kvelden fra en vanlig mann.

Godt nytt år.

I går var i fjor. Et tiår til har gått og jeg har overlevd. Ikke en selvfølge, men må jo si at jeg setter pris på å kunne skrive akkurat det. Jeg har ingen nyttårsforsetter, sikreste måte å ikke lide et nederlag. Kunne jo begynt å røyke i går og sluttet i dag. Det ville jeg trolig ha klart. Jeg hadde et mål i året som gikk og det var å klare å finne like mange geocacher som tidligere, selv om jeg manglet et bein. Det greide jeg og det må være et mål for dette året også. Det har gått litt ut over noen bokprosjekt jeg skulle hatt ferdig, men jeg tror jeg skal rekke det om ikke min besettelse av å legge puslespill tar helt overhand. Det er en god følelse å legge siste brikke og se at et vakkert bilde ligger foran deg. Kanskje var det akkurat det som skjedde ved midnatt. Et livspuslespill fra året som gikk er lagt. Noen vriene brikker, men som la seg godt til rette etter hvert. Den siste brikken ble lagt og jeg kunne se tilbake på et bilde fra fjoråret. Den første brikken i årets puslespill er lagt. Starter med den faste rammen som gir et bilde av en trivelig jobb med gode kollegaer og en fin familie som jeg setter pris på. Det samme med gode venner og møte med mennesker jeg setter stor pris på. Resten av bildet er ukjent. Jeg har kjøpt inn hatt slik at jeg kan ha den på når jeg kjører bil i tilfelle rusing og feilmanøvrer. Greit å ha. Stokk har jeg også som trer støttende til på vei og sti. Takk for året som har gått. Håper på mange gode møter på stien som ligger foran både for de jeg går sammen med og når jeg går alene. Godt nytt år.