Bare en liten hund

I disse dager ser vi hvor sterkt vi er knyttet til våre firbente venner med et bjeff i den en enden og en logrende hale i den andre. En ukjent sykdom sprer frykt hos hundeiere over hele landet. Jeg låser meg inn hjemme etter endt arbeidsdag. Jeg lytter og jeg hører et lite bjeff fra stua. Heldigvis, ikke noe galt.  Et bjeffende hei. Jeg svarer og bort til buret hans og slipper han ut. Han vet at det blir luftetur og er bokstavelig talt hoppende glad. Han spretter og hopper i glede tross sine 14 år. Like leken som da han var ung. Full fart mot døra og nå er det mange glade bjeff. Det er godt å bli møtt på denne måten, man blir glad. Så er det full fart mot utgangsdøra og sette seg ned. Han vet han skal ha på bandet, men husfar er så treg. Det kan ikke gå fort nok. Bånd på og full fart ut. Den faste lille ruta og så tilbake til matskåla, men først den faste lille godbiten når vi kommer inn. To blanke forventningsfulle øyne ser på meg. De sier; - Har du glemt godbiten? Det har jeg selvfølgelig ikke. Så er det tid for å ta en tur i skogen og lete opp en geocache. Ordet geocache eller kjøre bil får fart i kroppen på den lille skapningen. Det er det artigste han gjør. Han har lært seg å trykke på knappen for å åpne vinduet og han elsker å stikke hodet ut når vi kjører. Det er godt å ha en slik venn som viser sånn glede over enkle ting. Det er ikke rart vi er bekymret for å miste et medlem av familien som har vært knyttet til oss i hele sitt liv.

Funksjonshemmet?

Fullførte Spelet og fikk hesteskoprotese i gave.

Jeg har nettopp gått inn i heisen på jobb. Den løfter med opp i tredje. Skulle nok gått trappa for trimmens skyld, men det er mer behagelig å ta heis. Det er greit å ha en avkappet fot å skylde på. Det er litt sant også. Det går seint i trapper, både opp og ned. Døra går igjen bak med og heisen starter. Det er en ekte trønderheis. Den går svært seint, man rekker å mimre litt på vei opp. Og det er nettopp det jeg gjør i dag. Funksjonshemmet ramler igjen inn i hodet mitt og plutselig skjønner jeg at det gjelder meg også, ikke bare de andre med nedsatt førlighet. Jeg har ligget i sykeseng i månedsvis, rullet rundt i rullestol, hoppet på krykker og vraltet i vei med all slags remedier rundt foten. Da var jeg funksjonshemmet, men ikke nå. Ikke før jeg tar av foten om kvelden. Da er jeg funksjonshemmet og selvfølgelig når jeg parkerer på plasser nært inngangsdørene på butikker og sånn, med det blå kortet godt synlig i ruta. Det gjør forresten ikke noe å være funksjonshemmet. Det er vi alle i en eller annen sammenheng. Jeg oppdaget i heisen i dag at jeg er fornøyd med tilværelsen, ingen smerter, går på egne bein (har nemlig fått foten av NAV), ting går bare litt seinere, omtrent som heisen. Jeg klarer det meste jeg har gjort før, bare i trøndersk tempo (og med litt hjelp av venner i ny og ne). Naboene er kanskje ikke enig siden hagen nå blir kalt Amazonas, men jeg ser nå på den hver dag i det minste og napper opp et ugras eller to. Da tenker jeg at det er sannelig godt jeg er funksjonshemmet. Nå er heisen oppe og jeg må jobbe i noen timer før den skal ta meg samme veg ned.