Bekjennelser fra en konvolutt

Jeg lå der. I skuffen. Mellom en gammel IKEA-kvittering og en brosjyre fra tannlegen. Jeg, en stolt C6-konvolutt med kremfarget papir og limkant som fortsatt hadde litt liv igjen. En gang var jeg utvalgt. Elsket. Håndplukket fra bokhandelen med et formål større enn meg selv: å bære et kjærlighetsbrev.

Inni meg lå ordene: "Min kjære, du er som frimerket på mitt hjerte – alltid limt fast, men sjelden brukt."

Det var poesi. Det var lidenskap. Det var... stavet med kulepenn og litt kaffe i hjørnet. Men det var ekte.

Så kom frimerket. Et majestetisk eksemplar med en rød rose og "A-prioritet" i hjørnet. Vi var et par. Jeg og frimerket. Klar for reisen. Klar for romantikkens triumf.

Men så... ble vi glemt.

Postkassen ble aldri nådd. Avsenderen ble distrahert av en SMS. Og vi ble liggende. År etter år. Hver gang noen åpnet skuffen, holdt jeg pusten. Kanskje nå? Kanskje i dag?

Men nei. Det ble e-post. Det ble emojis. Det ble "liker" og "snap streaks".

Så her er jeg. En konvolutt med et brev som aldri ble sendt. Et frimerke som aldri fikk sin tur. Et kjærlighetsbudskap som aldri fikk fly.

Men vet du hva? Jeg er fortsatt her. Og jeg er klar. Så hvis du har noe på hjertet – skriv det. Lim meg. Send meg. Jeg lover å ikke svikte.

La nå barna ha det gøy. Det er jo bare leketøy.

Jeg ser barn i krigsrammede land springer rundt med lekegevær. De leker krig. Vi lekte cowboy og indianer da jeg var gutt. Vi hadde plastsoldater og lekte krig også. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bildene av lekende barn i ruinene. Jeg kjenner et stikk av uro. Skal barn virkelig leke krig? Er dette vold eller fantasi? Det var samarbeid, strategi og rollelek. Det var barn som skapte sin egen verden, med regler, helter og motstandere. Og viktigst av alt – er dette gøy? Vi voksne har lett for å tolke barns lek med våre egne briller. Vi ser plastgeværet og tenker på nyhetsbildet. Vi hører ordene "angrep" og "fiende" og tenker på ekte lidelse. Leker barna krig for å glorifisere vold? Kanskje leker de for å forstå, bearbeide og utforske. Jeg tror ikke løsningen er å forby krigsleker. Jeg tror løsningen er å være til stede. Å spørre: "Hva leker dere?" og "Hvem vant?" Å lytte til historiene de skaper, og hjelpe dem å skille mellom fantasi og virkelighet. For i leken ligger det en mulighet til å snakke om rettferdighet, empati og ansvar. Er leketøy farlig eller er det et verktøy? Barn trenger verktøy for å bygge sin forståelse av verden. Så kanskje de skal få leke fritt. La dem være helter, generaler, fredsforhandlere – alt på én gang. For når vi gir barna rom til å leke fritt, gir vi dem også rom til å vokse. Og kanskje, bare kanskje, er det nettopp i leken at fremtidens fred bygges.