Skoene er nesten nye

 

Skoene er nesten nye

Bildet er AI generert

Statsmenn taler med faste stemmer. De lover trygghet, orden, fremgang. Men bak talerstolene, bak flaggene og fanene, finnes det barn som ikke lenger gråter. De har ikke nok vann i kroppen til å produsere tårer.

Skoene er nesten nye. Hun var så glad da hun fikk dem av far. De nye skoene har flekker av blod. 

De som styrer med jernhånd, ser sjelden ned. De ser ikke de små skoene som ligger igjen i ruinene. De hører ikke de tomme ropene fra mødre som leter etter sine barn. De regner i strategier, ikke i skjebner.

Men skoene ligger der. De står som vitner. De forteller om en jente som danset i dem, før bombene falt. Om en gutt som løp med dem, før sulten tok ham.

Statsmenn som ødelegger liv, gjør det ofte med penn og papir. Med underskrifter, med direktiver, med stillhet. Men konsekvensene er ikke stille. De skriker i tomme klasserom, i knuste hjem, i gravlunder som vokser.

Og midt i alt dette står vi – og ser på skoene. Hvor mange barn må miste sine sko før makten snur? Hvor mange flekker av blod må til før noen sier: Nå er det nok?

Sommerfuglen som trosser tyrannene

 

Bildet er AI generert

I en verden der makt ofte måles i våpen, frykt og kontroll, finnes det fortsatt symboler som minner oss om det motsatte: skjønnhet, sårbarhet og mot. Ett slikt symbol er sommerfuglen – et vesen så lett og flyktig at det knapt lager lyd når det lander. Men hva skjer når den lander på hånden til en diktator?

Et øyeblikk av stillhet

Forestill deg Vladimir Putin, en mann som har blitt et ansikt for autoritær styring og krig. Rundt ham raser konflikter, sanksjoner og propaganda. Og midt i dette, lander en sommerfugl på hans hånd. Ikke av frykt, ikke av underkastelse – men med en ro som trosser alt det brutale. Sommerfuglen bryr seg ikke om maktens spill. Den lander også på de som styrer med sult, med kuler, med undertrykkelse. Den bringer med seg et budskap: at selv i de mørkeste hjørner av menneskelig handling, finnes det rom for stillhet, refleksjon – og kanskje endring.

Motets metafor

Denne sommerfuglen er ikke bare et insekt. Den er et bilde på motet til de som tør å tale, protestere, skrive, hjelpe – selv når konsekvensene er farlige. Den minner oss om at mot ikke alltid kommer med rop og bannere. Noen ganger kommer det med et vingeslag.

Den lander på hånden som har signert invasjoner. Den hviler på fingrene som har trykket på knapper som sender soldater, kvinner og barn i døden. Og i det øyeblikket, er det som om tiden stanser. For skjønnheten har en kraft som ikke kan måles i militærbudsjett.

En stille revolusjon

Sommerfuglen flyr videre. Den etterlater seg ingen arr, ingen skade – bare et minne. Et minne om at det finnes noe som ikke kan kontrolleres, ikke kan knebles. Den representerer en stille revolusjon, en påminnelse om at selv de mektigste ikke er immune mot det menneskelige.

I en tid der sannhet ofte forvrenges, og makt misbrukes, trenger vi sommerfugler. Vi trenger dem i kunsten, i ordene, i handlingene. Vi trenger dem til å lande på de hendene som tror de eier verden – og vise at verden tilhører alle.

Valgets kval

 

Bildet er AI generert

Det er sikkert mange som veier for og imot hva man skal stemme ved valget som kommer. Den gamle damen som nettopp har fylt 104 år  har i hele sitt stemmeberettige liv stemt Krf. Hun kunne nå fortelle at hun ville stemme Fremskrittspartiet. De rundt henne spurte hvorfor hun ville endre  sin stemme nå når hun hele livet har støttet Kristelig Folkeparti.

Hun så opp med et lite smil om munnen og sa:

- Jeg er så gammel nå at det er sannsynlig at jeg ikke lever ved neste valg. Da er det bedre at det er en fra Frp som dør, enn en fra Krf.

Det er ikke sikkert denne historien er sann, men en klok gammel kvinne er det.

Den første skolesekken – Medbøen, 1961

 Solen hadde så vidt begynt å varme opp morgenluften da jeg sto på trappen hjemme i Gulsvik, med den nye skolesekken trygt plassert på ryggen. Den var mørkeblå med blanke spenner som glinset i lyset, og inni lå det aller viktigste: et nytt penal, fylt med skrivesaker som luktet av ferskt tre og nyspissede blyanter. Jeg hadde valgt det selv – med linjal, viskelær og fargeblyanter i perfekte rekker. Jeg var så stolt at jeg nesten sprakk.

Pappa hadde tatt på seg den fine jakken, og mamma hadde gredd håret mitt ekstra pent. De gikk på hver side av meg, og jeg husker hvordan grusen knaste under skoene våre da vi gikk mot skolen på Medbøen. Den lå der, litt høyt oppe, med hvite vinduskarmer og en flaggstang som rakte mot himmelen. Jeg hadde sett den før, men nå var det annerledes – nå skulle jeg inn.

Da vi kom frem, sto det allerede noen barn der, og jeg kjente en blanding av spenning og nervøsitet. Men mamma klemte hånden min, og pappa nikket med et smil som sa: “Dette klarer du.” Og det gjorde jeg. Jeg gikk inn med rak rygg og skolesekken som et trofé – klar for å lære, leke og vokse. Læreren vår hadde en grønn lagerfrakk og hun het fru Jordet. Hun kunne spille på trampeorgel og var veldig snill. Vi var ikke så mange på den lille skolen. Vi fikk raskt venner, Trygve ble nok den nærmeste. Han kom forresten på besøk her i Steinkjer i sommer. Det livslange vennskapet bygde sin grunnmur på Medbøen skole.

Pappa og mamma sto ved gjerdet og vinket da jeg gikk inn. Jeg snudde meg og vinket tilbake, med skolesekken rak i ryggen og hjertet fullt av forventning. Det var starten på noe stort – en ny verden av bokstaver, tall, vennskap og oppdagelser.