Solen hadde så vidt begynt å varme opp morgenluften da jeg sto på trappen hjemme i Gulsvik, med den nye skolesekken trygt plassert på ryggen. Den var mørkeblå med blanke spenner som glinset i lyset, og inni lå det aller viktigste: et nytt penal, fylt med skrivesaker som luktet av ferskt tre og nyspissede blyanter. Jeg hadde valgt det selv – med linjal, viskelær og fargeblyanter i perfekte rekker. Jeg var så stolt at jeg nesten sprakk.
Pappa hadde tatt på seg den fine jakken, og mamma hadde gredd håret mitt ekstra pent. De gikk på hver side av meg, og jeg husker hvordan grusen knaste under skoene våre da vi gikk mot skolen på Medbøen. Den lå der, litt høyt oppe, med hvite vinduskarmer og en flaggstang som rakte mot himmelen. Jeg hadde sett den før, men nå var det annerledes – nå skulle jeg inn.
Da vi kom frem, sto det allerede noen barn der, og jeg kjente en blanding av spenning og nervøsitet. Men mamma klemte hånden min, og pappa nikket med et smil som sa: “Dette klarer du.” Og det gjorde jeg. Jeg gikk inn med rak rygg og skolesekken som et trofé – klar for å lære, leke og vokse. Læreren vår hadde en grønn lagerfrakk og hun het fru Jordet. Hun kunne spille på trampeorgel og var veldig snill. Vi var ikke så mange på den lille skolen. Vi fikk raskt venner, Trygve ble nok den nærmeste. Han kom forresten på besøk her i Steinkjer i sommer. Det livslange vennskapet bygde sin grunnmur på Medbøen skole.
Pappa og mamma sto ved gjerdet og vinket da jeg gikk inn. Jeg snudde meg og vinket tilbake, med skolesekken rak i ryggen og hjertet fullt av forventning. Det var starten på noe stort – en ny verden av bokstaver, tall, vennskap og oppdagelser.
